God dag mann, økseskaft?

Norge har fått en ny kulturmelding. Hvorfor har den ingen kulturell hestekur mot sin egen samfunnsdiagnose?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det lå en forventningsfull stemning i luften forrige fredag. Journalister og kulturfjes hadde benket seg til foran regjeringens pressekonferanse. Endelig skulle Valgerd Svarstad Hauglands visjoner og kulturpolitiske prioriteringer komme for dagen. Hun brøt stillheten, og sa ikke stort.

Det har man kunnet lese i avisene denne uken. For det første har kulturen «eit verde i seg sjølv», og har den «kvalitet» kan den også få penger. Kanskje – for statsråden tar «klåre atterhald om den økonomiske utviklinga». For det andre vil Valgerd lage ei «ja-melding» som hun håper ingen vil krangle på. Samtidig vil hun at den skal bli et tema i valgkampen. For det tredje er hun lite villig til å prioritere ned. Hvordan kan hun da prioritere noe annet opp?

Det er kanskje ikke rart at ord som «visjonsløst» har svirret i etterkant. Men la oss glemme alt dette for et øyeblikk. En kulturmelding er nemlig i siste instans statens legitimering av kulturpolitikken. Det kan si mye om kunstens og kulturens plass i et samfunn.

Ny Tid brakte for en tid tilbake (16. august) en gjennomgang over tidligere kulturmeldinger: På syttitallet skulle kulturen brukes til å utviske sosiale forskjeller og til å skape en norsk enhetskultur. Kulturpolitikken ble underlagt velferdsstatsprosjektet, og det utskjelte utvidede kulturbegrep som blant annet fikk skylde for en kulturprisutdeling til en travhest, så dagens lys. Dette ble opprettholdt gjennom åttitallet, men med Åse Klevelands melding fra 1992, skjedde det noe. Hun lot kultur være kultur, og trav være trav, og konsentrerte seg om kunstinstitusjonene og kunstnervilkårene. I tillegg tonet hun dette med enhetskulturen noe ned, og markedsliberalismens språk tok over for det sosialdemokratiske velferdsspråket.

Hva er det så som er nytt i Valgerds melding? For, som hun skriver selv, «Noreg i dag ser ganske anleis ut enn den gongen hovudinnholdet i den noverande kulturpolitikken vart utforma».

Samfunnet er preget av «globalisering» og «individualisering». Kunstfeltet som helhet av «internasjonalisering», ifølge kulturministeren. Disse begrepene kan ofte virke tomme, men i meldingen drøftes de utførlig. Globaliseringens kulturelle konsekvenser er et stridsspørsmål i fagmiljøene. Skaper det homogenisering eller heterogenisering? Meldingen legger seg på en mellomlinje med begrepet «glokalisering»: «Gjennom nye nettverk skjer det ei «lokalisering» av det globale ved at impulsar frå lokale avkrokar vert tekne opp i dei globale straumdraga. Samstundes vert transjnasjonale impulsar tekne opp i lokale kultursituasjonar og tilpassa lokale føresetnader.» Indivisualisering, på sin side, betyr at sammenhengen mellom sosiale bakgrunnsvariabler og identitet – og også kulturforbruk – svekkes. Samtidig er det kommersielle presset stort i en global kulturindustri, noe meldingen ytrer en bekymring i forhold til: Kulturelt mangfold kan være «ei verdfull motvekt mot den einsrettande krafta ulike kommersielle krefter i samfunnet kan representera.»

Allerede her bryter altså Valgerd med Kleveland på to viktige punkter. Hun vil distansere seg fra markedsspråket. I tillegg er velferdsstasprosjektet og enhetskulturen ennå mye fjernere enn hos Kleveland: «Den framtidige kulturpolitikken må venda perspektivet bort frå konstruksjonar av ein einskapleg felleskultur og leggja til rette for ei utvikling av kulturen med utgangspunkt i det mangfaldet og den kompleksiteten som pregar dagens kultursituasjon. Dette krev forståing av kultur som opne prosessar, ikkje som isolerte system. Det må leggjast til grunn at kultur er noko som oppstår, veks fram og vert endra i møtet med andre kulturar.»

Det er vanskelig å være uenig i dette. Da er det verre å ta konsekvensene av det. Problemet er nemlig at analysen ikke gjenspeiles i omtalen av tiltak på kulturfeltets underfelter – og det er jo her den konkrete kulturpolitikken utøves. Meldingen ytrer for eksempel en bekymring om at minoritetskunstnere ignoreres eller reduseres til eksotiske innslag. Og at «deira uttrykk anten vert marginaliserte, eller at kunstnarane vert tvungne til å læra seg dei norske og vestelge kodane og reglane i ein einsidig tilpasningsprosess.» Likevel gjøres det lite annet enn å slå fast at mangfold er et overordnet kulturpolitisk mål. For både musikk- og datafeltets del går man faktisk motsatt vei: På musikkfeltet vil man ta spesielt verne, forvalte og føre videre den norske folkemusikken gjennom en mer samlet innsats for å styrke grunnlaget for produksjon og formidling. På datafeltet vil man legge til rette for norske produksjoner. På spørsmål om hva slags spill dette kunne være, svarer spillprodusentene «Slaget på Stiklestad». At dette vil redusere innslaget av vold og action, som statsråden bekymrer seg for i utenlandske spill, er tvilsomt. Og denne listen kunne gjøres enda lenger.

Så mens vi bevarer det norske, og verden glokaliseres og individualisers, leser alle kulturfjesene en samfunnsdiagnose som ikke følges opp med noen adekvat kulturpolitisk hestekur. Det er denne meldingens største svakhet. Et dilemma den ikke kommer ut av: På den ene siden forsvinner nasjonsbyggingsprosjektet. På den andre siden er nasjonalstaten rammen man må forholde seg til.

---
DEL

Legg igjen et svar