«Vi må kunne styre vår pengepolitikk selv og ikke akseptere at tre franskmenn sitter med vetorett i våre sentralbanker,» tordnet Tsjads president Idriss Déby på Radio France International 25. juni i år. Avisene Le Monde og Le Figaro har i snart ett år brukt ukentlig spalteplass på ulike synspunkter, og nyhetsmagasinet Jeune Afrique har publisert egne bilag om CFA-francens fremtid. I august i år ble en mann i Dakar fengslet for å ha brent en 5000-CFA-seddel under en demonstrasjon mot myntenheten.
CFA-francen brukes i dag i 15 afrikanske land med til sammen 150 millioner innbyggere og betegnes av enkelte som en afrikansk euro. Men det er to vesentlige forskjeller mellom CFA og den europeiske myntenheten: CFA har en kolonial opprinnelse og en fast paritet mot euroen. Det folkelige opprøret mot CFA-francen bunner i dens kolonihistorie, mens eliten diskuterer pur pengepolitikk. Boken til franske Charles-Enguerrand Coste, Le franc CFA. Un atout décrié mais pourtant bien réel – «CFA-francen. En forspilt, men fortsatt eksisterende ressurs» diskuterer dessverre bare det siste.
CFA-francen brukes i 15 afrikanske land med til sammen 150 millioner innbyggere og betegnes som en afrikansk euro.
Kolonimaktens penger. «Franc des Colonies française d’Afrique» (Franc CFA) ble etablert av Frankrike i 1945, lenge før en snarlig kolonifrigjøring ble ansett som mulig. CFA-francen hadde fast paritet til den franske francen; for 100 CFA fikk du 200 (gamle) franske francs. I løpet av 1960 ble alle de franske koloniene i Afrika som brukte CFA-franc selvstendige. De laget sine egne flagg, grunnlover og nasjonalsanger, men beholdt den koloniale myntenheten. Riktignok endret den navn til «Communauté Financière Africaine», men forkortelsen forble den samme – CFA. Men den koloniale bindingen forsvant fra navnet. De aller fleste landene i det fransktalende Vest- og Sentral-Afrika bruker fortsatt i dag CFA-franc. Madagaskar og Mauretania forlot myntenheten i 1973, men til gjengjeld tok den tidligere spanske kolonien Ekvatorial Guinea CFA i bruk i 1984, og den tidligere portugisiske kolonien Guinea-Bissau det samme i 1997.
På 1980-tallet sank prisene på de aller fleste råvarene som CFA-landene eksporterte – bomull, peanøtter, palmeolje, olje, gull – og det ble tydeligere og tydeligere at CFA-francens verdi var overvurdert. Den 12. januar 1994 gjennomførte Frankrike og CFA-landene en devaluering på 50 prosent av CFA-francen, slik at den faste pariteten ble 100 CFA mot én (ny) fransk franc. Formålet med devalueringen var, på sikt, å stimulere til økt nasjonal produksjon og å bedre konkurranseevnen. Det umiddelbare resultatet ble imidlertid at alle varer importert fra Europa ble dobbelt så dyre. De som hadde spare-
penger i en afrikansk bank, fikk formuen sin halvert over natten, mens eliten, som i stor grad hadde plassert pengene sine i franske banker, fikk dobbelt så mange CFA for dem. Da euro erstattet franske franc som myntenhet i Frankrike 1. januar 1999, garanterte Frank-
rike fortsatt for verdien til CFA: 656 CFA-franc skulle kunne byttes inn mot én euro.
Facebook-gruppen «Nei til CFA-franc – total uavhengighet» har i skrivende stund over 18 000 medlemmer.
Nykolonialisme. Den folkelige bevegelsen mot CFA-francen i Afrika retter seg utelukkende mot den tidligere kolonimakten Frankrike. Det er Frankrike som har etablert pengeenheten, og det er Frankrike som garanterer dens internasjonale verdi og konvertibilitet. Men dette kommer ikke gratis. Halvparten av CFA-landenes valutareserver må plasseres i den franske sentralbanken i Paris, og selve sedlene trykkes i Clermont-Ferrand. Dette tas som et symbol på nykolonialisme og en videreføring av FranceAfrique, det kjente uttrykket for personlig samarbeid mellom politiske og økonomiske eliter i Frankrike og det fransktalende Afrika. Den folkelige bevegelsen mot fortsatt bruk av CFA-franc i Afrika bruker ord som «servilitet» og «føydalisme» om forholdet til Frankrike. I januar mobiliserte bevegelsen til store demonstrasjoner mot CFA i Paris og London, Dakar og Abidjan. Den lukkede Facebook-gruppen «Nei til CFA-franc – total uavhengighet» har i skrivende stund over 18 000 medlemmer. «Vi fortsetter å underkaste oss Frankrike ved å bruke CFA,» sier den togolesiske samfunnsdebattanten Kako Nubukpo. «Hvorfor skal vi bruke en pengeenhet etablert av vår tidligere kolonimakt når de selv ikke bruker francen lenger?» polemiserer den kamerunske sosiologen Marital Ze Belinga.
Jeg forstår følelsene til folk som protestere mot nykoloniale bindinger og fortsatt avhengighet til Frankrike. Men jeg er likevel enig med den senegalesiske økonomen Felwine Sarr når han skriver i Le Monde (28. august) at spørsmålene knyttet til CFA-francens fremtid er altfor komplekse til at demonstrasjoner mot valutaen er den rette veien å gå. «Vi må unngå at folk flest tror at bare vi blir kvitt CFA-francen, vil alle økonomiske problemer i Afrika forsvinne,» sier han. Og det har han helt rett i. Costes bok viser også med all tydelighet at de monetære spørsmålene knyttet til CFA-francen er svært sammensatte.
Stabilitet eller servilitet? Den politiske eliten i Afrika er ikke enige om hvorvidt det er en fordel eller en ulempe å bruke CFA-francen. Tidligere planleggingsminister i Togo Kako Nubukpu argumenterer også for at CFA-franc ødelegger konkurranseevnen til landene som bruker den, fordi import blir uforholdsmessig billig siden konvertibiliteten er fast og høy, mye høyere enn økonomiene i de landene som bruker CFA skulle tilsi. Dette har han rett i. Elfenbenskystens president Alassane Ouattara er imidlertid mer opptatt av at CFA gir økonomisk stabilitet og forutsigbarhet for investeringer og internasjonal handel. Dette har også han helt rett i. Benins president Patrice Talon er overbevist om at vanlige folk ville vært fattigere uten en sterk CFA. Tsjads president Idriss Déby, derimot, kommer folket i møte og fokuserer på de nykoloniale bindingene CFA-francen opprettholder.
Charles-Enguerrand Costes bok tar bare opp noen av de økonomiske og monetære problemstillingene rundt bruken av CFA. Det nykoloniale båndet og det folkelige opprøret mot CFA-francen er bare så vidt nevnt i den korte boken. Dermed blir den, på tross av at den ble publisert i sommer, raskt utdatert på alt annet en økonomisk statistikk.
