Gnistrende nye talenter i Edinburgh

Den internasjonale filmfestivalen i Edinburgh introduserer ferske talenter og nye stemmer under årets festival, og gjenspeiler samtidig det kulturelle mangfoldet Edinburgh har å by på. 

Neil Young
Young er fast filmkritiker for Modern Times Review.
Email: neilyounggb@gmail.com
Publisert: 01.10.2018
I Don’t Want to Call It Home/Ululation

Léa Luiz de Oliveira og Nisan Yetkin/Carina Haouchine (Storbritannia (begge))

«Filmene er slappe og uten glød, og det samme er guttene som lager dem. Det finnes sjokkerende historier om talentfulle mennesker som er uvirksomme i et år og mister all kompetanse.» Slik freste den britiske dokumentarens gudfar John Grierson sommeren 1947 da han gjorde opp status for det han anså som et engelsk dokumentarfilmmiljø i krise. Grierson, som selv sto bak milepæler som stumfilmen Drifters (1929), var den gangen massekommunikasjonsdirektør for UNESCO, som var blitt grunnlagt i november året før. Jeremiaden dukket opp i et essay med tittelen «En tid for å stille spørsmål», publisert i brosjyren til et oppsiktsvekkende og banebrytende åttedagers arrangement i Edinburghs Playhouse Theatre (som står der fremdeles). 31. august skulle det innledes under banneret «Den første internasjonale dokumentarfilmfestivalen». Spoler vi 71 år frem i tid, til sommeren 2018, finner vi den samme festivalen med «Det nordlige Athen» som vertskap. Etter en rekke endringer i navn og nedslagsfelt er festivalen nå kjent som Edinburgh Internasjonale Filmfestival (EIFF). Det vil kanskje overraske leserne å høre at dette faktisk er den eldste kontinuerlig avholdte filmfestivalen i verden; den gikk av stabelen bare noen dager før filmfestivalen i Venezia – verdens eldste, arrangert for første gang i 1932 – ble gjennomført igjen etter krigsavbruddet.

Nye stemmer og nye talenter

På mange måter tenker skottene fremover. Historien deres er preget av oppfinnsomhet, med en rekke bidrag til sivilisasjonen, slik som sykkelen, telefonen, fjernsynet, brødristeren, vannklosettet og radaren – og basketball. Men de har også en markert sans for tradisjoner, og dokumentaren har bestandig vært et viktig element i programmet til EIFF og dens forgjengere. Mange nyskapende dokumentariske arbeider har avviklet sine nasjonale førstevisninger og verdenspremierer i Edinburgh, og utallige nestorer innen feltet er blitt ønsket velkommen og skålt for med et glass oppkvikkende single malt. 

EIFFs dedikerte innsats for å løfte frem og understøtte nye stemmer er blitt muliggjort gjennom det pågående samarbeidet med det skotske dokumentarinstituttet (SDI), grunnlagt i 2004 ved Edinburgh College of Art. Hvert år er et utvalg av nye talenter fra SDI blitt vist på EIFF under tittelen «Brigding the Gap», og i 2018 ble det vist syv verker. Av de syv regissørene var fem kvinner – et betimelig valg gitt den siste tidens diskusjoner, og dessuten et bevis på at verden har gått videre siden Grierson uten videre kunne referere til «guttene» i 1947.

Mens Erdogans tyranniske taktikk griper om seg, må vi passe godt på landets kunstnerne og filmskapere.

Men fremskrittet har selvsagt ikke vært det samme verden over. Pilen peker heller ikke entydig i én retning. To av de beste filmene i Bridging the Gap 2018 viser nettopp dette, og de vitner også om hvor multikulturelt det 21. århundres Edinburgh er, nærmest ugjenkjennelig sammenliknet med det kjedelige, upåvirkelige, etnisk homogene og fromt religiøse Skottland anno 1947.

En angstfylt tyrkisk miniatyr


… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer. (Du har allerede lest 3 gratis artikler.)


Gratis prøve
Kommentarer