Gnistrende nye talenter i Edinburgh

Den internasjonale filmfestivalen i Edinburgh introduserer ferske talenter og nye stemmer under årets festival, og gjenspeiler samtidig det kulturelle mangfoldet Edinburgh har å by på. 
Neil Young
Young er fast filmkritiker for Modern Times Review.
Email: neilyounggb@gmail.com
Publisert: 01.10.2018

I Don’t Want to Call It Home/Ululation

Léa Luiz de Oliveira og Nisan Yetkin/Carina Haouchine

Storbritannia (begge)

«Filmene er slappe og uten glød, og det samme er guttene som lager dem. Det finnes sjokkerende historier om talentfulle mennesker som er uvirksomme i et år og mister all kompetanse.» Slik freste den britiske dokumentarens gudfar John Grierson sommeren 1947 da han gjorde opp status for det han anså som et engelsk dokumentarfilmmiljø i krise. Grierson, som selv sto bak milepæler som stumfilmen Drifters (1929), var den gangen massekommunikasjonsdirektør for UNESCO, som var blitt grunnlagt i november året før. Jeremiaden dukket opp i et essay med tittelen «En tid for å stille spørsmål», publisert i brosjyren til et oppsiktsvekkende og banebrytende åttedagers arrangement i Edinburghs Playhouse Theatre (som står der fremdeles). 31. august skulle det innledes under banneret «Den første internasjonale dokumentarfilmfestivalen». Spoler vi 71 år frem i tid, til sommeren 2018, finner vi den samme festivalen med «Det nordlige Athen» som vertskap. Etter en rekke endringer i navn og nedslagsfelt er festivalen nå kjent som Edinburgh Internasjonale Filmfestival (EIFF). Det vil kanskje overraske leserne å høre at dette faktisk er den eldste kontinuerlig avholdte filmfestivalen i verden; den gikk av stabelen bare noen dager før filmfestivalen i Venezia – verdens eldste, arrangert for første gang i 1932 – ble gjennomført igjen etter krigsavbruddet.

Nye stemmer og nye talenter

På mange måter tenker skottene fremover. Historien deres er preget av oppfinnsomhet, med en rekke bidrag til sivilisasjonen, slik som sykkelen, telefonen, fjernsynet, brødristeren, vannklosettet og radaren – og basketball. Men de har også en markert sans for tradisjoner, og dokumentaren har bestandig vært et viktig element i programmet til EIFF og dens forgjengere. Mange nyskapende dokumentariske arbeider har avviklet sine nasjonale førstevisninger og verdenspremierer i Edinburgh, og utallige nestorer innen feltet er blitt ønsket velkommen og skålt for med et glass oppkvikkende single malt. 

EIFFs dedikerte innsats for å løfte frem og understøtte nye stemmer er blitt muliggjort gjennom det pågående samarbeidet med det skotske dokumentarinstituttet (SDI), grunnlagt i 2004 ved Edinburgh College of Art. Hvert år er et utvalg av nye talenter fra SDI blitt vist på EIFF under tittelen «Brigding the Gap», og i 2018 ble det vist syv verker. Av de syv regissørene var fem kvinner – et betimelig valg gitt den siste tidens diskusjoner, og dessuten et bevis på at verden har gått videre siden Grierson uten videre kunne referere til «guttene» i 1947.

Mens Erdogans tyranniske taktikk griper om seg, må vi passe godt på landets kunstnerne og filmskapere.

Men fremskrittet har selvsagt ikke vært det samme verden over. Pilen peker heller ikke entydig i én retning. To av de beste filmene i Bridging the Gap 2018 viser nettopp dette, og de vitner også om hvor multikulturelt det 21. århundres Edinburgh er, nærmest ugjenkjennelig sammenliknet med det kjedelige, upåvirkelige, etnisk homogene og fromt religiøse Skottland anno 1947.

En angstfylt tyrkisk miniatyr

I Don’t Want to Call It Home er en ti minutters animert dokumentar av Léa Luiz de Oliveira og Nisan Yetkin. Førstnevnte er fransk-brasiliansk og begynte å lage dokumentarer da hun studerte ved Sorbonne – og gjorde seg bemerket med engasjerte filmer om sosiale spørsmål og menneskerettigheter i Sør-Amerika, Skandinavia og Korea. 

Yetkin har på sin side flyttet frem og tilbake mellom Storbritannia og hjemlandet Tyrkia de siste årene. Samarbeidet finner form i et fargerikt utvidet postkort fra Tyrkia skrevet av en ung kvinne (antakelig i stor grad basert på Yetkin selv) som slites mellom lengselen etter å forbli i hjemlandet og en gryende forståelse av at det kan vise seg umulig på grunn av det autoritære styret til president Recap Tayyip Erdogan, som i filmen blir omtalt som en «muslimsk demokrat» som ble til en «islamonasjonalist».

Fortelleren bruker kunsten som en slags «overlevelsesstrategi» i ettervirkningene etter det feilslåtte «kuppet» i juli 2016, som Erdogan brukte som påskudd til å arrestere titusener av motstandere og mobilisere en massiv undertrykkelse. «Jeg kan ikke gi deg noen gode grunner til å bli her,» sier hovedpersonens bekymrede mor mens de to søker tilflukt i leiligheten sin i vestlig stil og betrakter et Istanbul som henger fast i en «endeløs syklus av ødeleggelse og gjenoppbyggelse». 

De opprivende dilemmaene som stadig griper inn i hverandre («å bli her er ikke nok»), dramatiseres ved hjelp av enkle animasjoner der mennesker er fremstilt som fugler. Det er en enkel, men effektiv metaforikk for menneskets lengsel etter frigjøring og selvutfoldelse, og dessuten for flokklivets forlokkelser. 

I Don’t Want To Call It Home er et rørende og tiltalende postkort fra et land som, slik filmen også bemerker, har vært et konstant oppkomme av dårlige nyheter helt siden Erdogan kom til makten i 2014. Filmen hadde verdenspremiere i Edinburgh 21. juli, bare tre dager før valget i Tyrkia befestet og utvidet Erdogans politiske grep. Mens nobelprisvinneren Orhan Pamuk har en internasjonal profil, er det særlig tyrkisk film som kan vise landets utrolig rike kultur i verden utenfor, ledet an av gullpalmevinneren fra Cannes, Nuri Bilge Ceylan (Winter Sleep, Uzak, Once Upon a Time in Anatolia og 2018-filmen The Wild Pear Tree). Mens Erdogans tyranniske taktikk griper om seg, må vi passe godt på landets kunstnerne og filmskapere, og nye talenter som Yetkin må tas ordentlig vare på.

Skotsk mor, algerisk far

Mens I Don’t Want To Call It Home er en opprivende miniatyr som fanger inn følelsen av en tapt ro i en periode preget av stormfulle følelser, er Carina Haouchines subtilt innsiktsfulle Ululation – også bare ti minutter lang – betydelig muntrere og livlig. Det er en selvbiografisk film som stilmessig låner av hjemmevideoens estetikk og som skildrer en av de mange turene regissøren har lagt ut på til farens hjemland: Haouchine er skotsk-født og basert i Glasgow med skotsk mor og en far fra Algerie. 

Ululation har et særlig skarpt blikk der den skildrer kvinners rolle i et land hvor tradisjonelle muslimske familiestrukturer fortsatt er det som binder samfunnet sammen. 

Med sin hjertevarme oppriktighet kunne denne filmen kanskje fått tittelen I Do Want To Call It Home, siden regissøren utforsker likhetene og forskjellene mellom Skottland og Algerie fra sitt eget tverrkulturelle perspektiv. Dette dagbokaktige filmessayet har et særlig skarpt blikk der Haouchine skildrer kvinners rolle i et land hvor tradisjonelle muslimske familiestrukturer fortsatt er det som binder samfunnet sammen. Omgitt av latter, sang, dans og et ypperlig kjøkken prater Haouchine med fettere og kusiner og hele storfamilien om forventningene og mulighetene kvinner møter. Med lun ironi bemerker hun hvordan faren, som lenge har levd i Storbritannia, fort finner tilbake til gamle vaner i en behagelig verden der livet, som hun bemerker, «er et liv for menn». 

Sammenliknet med andre land i regionen er Algerie relativt «progressivt» når det kommer til kvinners rettigheter og politisk representasjon: I 2012 utgjorde algeriske kvinner 31 prosent av parlamentet, noe som gjør det til nummer én i den arabiske verden, mens regjeringen til president Bouteflika i 2014 inkluderte 7 kvinner – 20 prosent. Dette bildet er drastisk forskjellig fra tiden før Algerie ble uavhengig fra Frankrikes koloniherredømme, da de fleste av landets kvinner var analfabeter, mest av alt grunnet en blodig urettferdig fransk utdannelsespolitikk.

Haouchines bestemor er en av dem som er herdet etter å ha gjennomlevd denne epoken, og rådet hennes til barnebarnet er overraskende og inspirerende: «Du må leve ditt eget liv,» sier hun gnistrende. Inspirert av dette befinner Haouchine seg på terskelen til det som bærer løfte om å bli en vellykket filmkarriere. «Slapp og uten glød» er hun så visst ikke.

Gratis prøve
Kommentarer