Glorifisering eller konsekvens

I Hannibal Rising opphøyes kannibalistiske drap til rettskaffen genialitet, men det vi trenger er brutal filmvold som viser voldens konsekvenser.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[essay] For å forstå vold trenger vi filmatiske påminnelser om voldens brutale konsekvenser. Vi trenger ikke å se hvordan to leiemordere i Quentin Tarantinos Pulp Fiction blåser ut hjernen til en passasjer ved et uhell, og at det største problemet dette medfører er å fjerne blod og hjernemasse fra bilen. Det vi trenger, er scenen fra Michael Hanekes Bennys Video, hvor en 14 år gammel gutt skyter ei jente med en slakterpistol, og i økende fortvilelse bruker tre minutter på å fullføre drapet. Vi trenger scenen i Nicolas Winding Refns Bleeder, der en mann sparker i hjel fosteret i magen til sin gravide samboer. Vi trenger voldtektene og den fatale mishandlingen som følger i Claire Denis’ Trouble Every Day og Gaspar Noés Irreversibel.

Vi trenger å se og føle lidelsen ofrene påføres, og vi trenger å se vold utført av sentrale karakterer vi føler behov for å forstå. Vi trenger alt dette for å se konsekvensene av vold, og dermed forhindre at filmvold forteller oss at vold er uvirkelig. Samtidens utbredte lyst til å se fiktive, voldelige handlinger og beundre fiktive mordere på film, uten basis i hva vold er i det virkelige livet, fører til at seernes evne til å reflektere over voldens natur forvitrer.

Paradoksal debatt «Our society love murderers/Love war/Love bloodshed/Love the scene of an accident when someone’s dead/We love violence/We can’t turn away/The Colosseum/Throw ’em in the arena and watch the lions eat ’em».

Alle leserne vil ikke være enige i utdraget fra hiphop-artisten Ill Bills låt Death Smiles at Murder. Men likevel sier teksten noe om essensen av den kikkeraktige nysgjerrigheten og morbide fascinasjonen vår tids filmer, kriminallitteratur, populærmusikk, tv-serier og dataspill viser overfor vold, drap og mordere. Film har vært den kulturelt mest tilgjengelige formidler av innsyn i grusomme og syke sinn, og de levende bildenes invitasjon til publikums empati og antipatier har gjort filmen til en kunstform som gjerne bader i samtidens moralske syrebad.

Debatter om representasjon av vold på film dukker opp med ujevne mellomrom, senest etter Statens Filmtilsyns fastsetting av 15-årsgrense for Mel Gibsons Apocalypto. Kinosjefen i Fredrikstad, Olav Kjeldsen, valgte å nekte 15-åringer å se filmen, som til tross for filmatisk kvalitet er en særdeles brutal reise inn i et univers med ekstrem grafisk vold. Selv om Kjeldsen selv spekulerer når han hevder at Gibson har laget Apocalypto kun for å tjene penger på spekulativ vold, er Apocalypto en film som skal ha 18-årsgrense. Dette er for øvrig den eneste absolutte grensen i norsk kinosensur, og kinosjefer og distributører har økonomisk motiv for å ønske færrest mulig filmer med grense på 18 år. Filmtilsynets regelverk gjør at distributørene kan bestemme hvilke filmer som skal ha 18-årsgrense, og Kjeldsen har gjort et ikke-profittsøkende valg ved å sette sin egen grense. Han nekter tross alt ikke å vise filmen, slik Oslos Ingeborg Moræus Hansen gjorde med kontroversielle Crash og Alene mot alt.

Det paradoksale ved debattene er den indignasjonen filmer som kombinerer realistiske og konsekvensfulle skildringer av vold med en grafisk, skitten og rå brutalitet, møtes med – en indignasjon Moreæus Hansens forbud eksemplifiserer.

I iveren etter å framstå med postmoderne coolness, utviser filmkritikere og debattanter høy toleranse for konsekvensløs, ultracool gla’-vold, men også ukritisk fascinasjon for glorifiserende og romantiserende fetisjering av mordere. Allerede i innledningen av anmeldelsen av Tarantinos Kill Bill: Volume I, avskrev Dagbladets Inger Bentzrud verdien av debatt om volden i filmen: «Å protestere mot voldsscenene i denne filmen er som å ha innvendinger mot at Askeladden kapper hodet av trollet», skrev hun. I Aftenposten i desember 2005 kommenterte Kjetil Rolness professor Arne Johan Vetlesens bekymringer om unge seeres økte toleransegrense på følgende måte: «Å se forskjell på fiksjon og virkelighet burde være et tegn på et sunt sjeleliv. Å reagere med samme avsky på voldsskildringer som på virkelige voldshandlinger – og å kreve at alle skal gjøre det samme – er tegn på forvirret moralisme». Man skal selvsagt fordømme reell vold på et annet nivå enn man kritiserer Tarantinos onanistiske slaktescener, og Rolness tar feil hvis han tror at det er fordømmelse som er poenget ved filmkritikken. Faren er at man ved tilvenning til uvirkelig filmvold også opplever virkelig vold som uvirkelig – man tar ikke voldens konsekvenser innover seg. Uvirkeligheten gjelder ikke bare vold, men også katastrofer fra katastrofefilmer. Da flere avisredaktører beskrev opplevelsen av tsunamien i desember 2004 som «uvirkelig», må man stoppe opp og tenke et øyeblikk.

Trenger farlig vold. Gla’-voldens forsvarere hevder at de unge generasjonene «forstår» volden i filmer som Pulp Fiction og Kill Bill, Guy Ritchies Snatch og kinoaktuelle Smokin’ Aces. De mener distansen de unge betrakter volden med er så omfattende at de kan le av den meningsløse volden, som alltid utøves av gangstere, leiemordere og psykopater med både klær, utseende og replikkene intakt. I Aftenposten i juli 2002 fortalte Maria Fürst at hun reagerte med avsky på den japanske filmen Battle Royale, en film enkelte fortapte sjeler tror er en samfunnskritisk film. Fürst skrev at hun foretrakk volden i Pulp Fiction, og kritiserte kritikere som ikke hadde forstått at Tarantinos vold er ironisk. Holdningene Fürst avslører, er et resultat av tilvenning til en falsk type visuell vold. Det er dette som er alarmerende, moralsk sett.

Poenget er at vold på film burde føles kvalmende ekte og frastøtende å se på, som i nevnte Irreversibel og Alene mot alt, Michael Hanekes Funny Games og Pianolærerinnen, Francois Ozons Les Amants Criminels eller Matthias Glasners aktuelle Den frie vilje. I boken Violence in the Arts hevder John Fraser at kunstnere som behandler vold på en ærlig måte, gnir seernes neser i det ubehagelige, og holder opp et speil hvor seeren kan kontemplere den iboende grusomheten og bestialiteten ved menneskets natur. Dette er kunstnerne som bringer volden over i virkeligheten, gjennom å sjokkere oss til høyere innsikt i overgrepenes effekt. Gaspar Noé og Michael Haneke er slike kunstnere, Quentin Tarantino er det ikke.

Noé og Haneke har forstått hva vold er, og skaper ukonsumerbar vold som gjør opprør mot forbrukersamfunnets glatte, ufarlige voldsskildringer. Vold har alltid ofre, men i de fleste filmer er ofrene dumme, kjedelige eller uviktige for historien – i filmteori kalt stick figures. Fraser ser en tendens til at disse rollefigurene er forbrukbare, og skriver at vold mot disse karakterene føles passende fordi de er etablert som «naturlige» ofre. At de blir drept eller utsatt for vold, er bare gøy – noe det ikke er verdt å investere empati i.

I andre problematiske filmer blir den konsekvensløse volden utøvd av ufeilbarlige helter, og volden heltene bruker defineres som hevn over fiender av Demokratiet, Rettsstaten eller Familien – og skjer med Gud på hevnerens side. Dette er filmer med actionhelter som Arnold Schwarzenegger og Bruce Willis, typiske blockbustere som er laget for å tjene penger på underholdning, og som spiller på publikums mest basale, moralske strenger. Tv-serien 24 presenterer en lignende type vold: Jack Bauer torturerer først, spør etterpå. Og får svar.

Den noble kannibalen. Enda mer problematisk enn denne gla’-volden, er tendensen i vår kultur til å opphøye morderiske rollefigurer til status av noble genier, aktualisert av den nyeste filmen om den fiktive kannibalen og seriemorderen dr. Hannibal Lecter, Hannibal Rising. Lecter er en konstruksjon av forfatteren Thomas Harris, tidligere journalist med kriminalitet i USA og Mexico som spesialområde. Harris har skrevet fire bøker om Lecter; Red Dragon, The Silence of the Lambs (Nattsvermeren), Hannibal og Hannibal Rising. Før filmen Nattsvermeren var Hannibal en obskur, populærkulturell figur. Men da filmen vant fem tunge Oscar-priser i 1992, eksploderte interessen for seriemorderen, og nå er han et populærkulturelt fenomen.

Peter Webbers ferske film Hannibal Rising er en forløper – såkalt prequel – produsert i etterkant av originalforelegget, og i filmen løfter Webber og manusforfatter Harris Hannibal enda høyere opp på heltestatusens vinger. Filmen skildrer den traumatiske opplevelsen Hannibal ble utsatt for som barn i hjemlandet Litauen i 1944, en erfaring som ga Hannibal uslukkelig drapstørst og umettelig appetitt på menneskekjøtt. I Hannibal Rising er fetisjeringen av Hannibal total, og seriemorderen framstilles som en rasjonell og nobel hevner. Det virker som om Hannibal kun dreper mennesker som fortjener å bli drept, og filmen ber oss ikke bare beundre ham, slik også de andre filmene har gjort – den ber oss også å sympatisere med ham, og se drapene som rettskafne.

Rettskafne er også drapene til Dexter Morgan, protagonisten i Canal+’ nye tv-serie Dexter. Dexter arbeider som rettsmedisinsk ekspert på blodsøl i Miami-politiet, men en kompulsiv drapstørst, som han utviklet allerede i barndommen, fører Dexter ut på nattlige drapstokter. Dexter finner og oppsøker pedofile, voldtektsmenn og seriemordere, som enten er ustraffet eller ifølge hans rettsoppfatning har fått for lave straffer, og myrder forbryterne på måter som eleverer drapshandlingen til metodisk kunst. Dexter gjenoppretter justisen systemet ikke makter å skape, og hans sympatiske, men likevel sosiopatiske personlighetstrekk, innbyr til et syn på denne fiktive morderen som en sann helt.

Konsumentens medskyldighet. Seerne er like skyldige som bransjen som produserer kulturproduktene, for disse fiktive representasjonene hadde ikke blitt produsert hvis ingen hadde betalt for å se dem. Den siste tendensen innenfor filmbransjen har vært å filme historiene om virkelighetens seriemordere. Allerede i 1986 lagde John McNaughton Henry: Portrait of a Serial Killer, som er løst basert på Henry Lee Lucas’ sanseløse herjinger, men på 2000-tallet har biografiske filmer om Albert Fish, Jeffrey Dahmer, Ted Bundy, John Wayne Gacy og Aileen Wuornos blitt produsert på løpende bånd. Disse filmene har langt fra uttrykt behov for å glorifisere disse massemorderne, og heller mer mot mørk skittenrealisme. Når man sammenligner de geniale trekkene mordene i Seven, Copycat og Saw-trilogien tillegges, med måten de nevnte seriemorderne opererte på i virkeligheten, forstår man at de sistnevnte filmene skaper voyeuristisk glede over å få oppleve et fiktivt innblikk i et forstyrret, men briljant sinn.

Men enkelte ganger går bransjen vel langt: Spinoff-produktet Tartan Video solgte i forbindelse med utgivelsen av Matthew Brights Ted Bundy på dvd, er et grelt eksempel på forbrukersamfunnets kyniske link til populærkulturen. Tartan lanserte en t-skjorte med bilde av Bundy på forsiden, mens baksiden presenterte «Bundys American Tour», med dato og navn på Bundys drapsofre – som om det var en konsertturné denne høyst virkelige morderen hadde lagt ut på. Det er heller ikke særlig morsomt at t-skjorteprodusenten sinfulshirts.com har lansert en skjorte med påskriften «CALM DOWN! Let’s not turn this rape into a murder». Når ønsket om å tjene penger overskygger ethvert hensyn til verdens utallige voldtektsofre, må man ikke være moralist for å reagere.

Voldtekt er en effektiv måte å motvirke uvirkeliggjøring av filmvold, og publikums fordømmende reaksjoner på voldtekten i Irreversibel – usedvanlig mange kinogjengere forlot salen – viser at tilvenningen til sofistikert vold har gjort at mange ikke tåler å se vold som er designet for å frastøte. Den frie vilje kan skape lignende reaksjoner, med sine to grusomme voldtektsscener og en lang spilletid som brukes til å følge rehabiliteringen av den notoriske voldtektsmannen Theo. Når Theo roper «hold kjeft, ellers dreper jeg deg» idet han skal voldta sitt første offer, er det så motbydelig urovekkende i all sin realisme, at å utnytte situasjonen til å lage en t-skjorte blir fjern i all sin nihilisme.

Voldens natur. Filmene om Hannibal reflekterer menneskenes iboende ondskap og potensielle sadist, iboende instinkter som mennesker med normalt utviklede sjelsevner holder fanget av moralen. Når vi ser romantiserte seriemordere drepe på film med iskald, kunstnerisk presisjon, er det derfor en påminnelse om vår egen normalitet og moralske overlegenhet. Men de animalske trekkene ved mennesket kan – og bør – også settes inn i en ramme der volden oppleves som så rå og fatal at den påvirker oss også etter at vi har forlatt salen. Det er den romantiserte bestialiteten som skaper avstanden til vold i det virkelige livet, og det er dette som gir oss en uvirkelig følelse i kontakt med ekte vold. Det er derfor Hannibal Rising ikke forteller noe om voldens natur, mens Den frie vilje forteller alt. Hvilken film velger du?

---
DEL

Legg igjen et svar