Globalkartet

Debatten om handel og utvikling skaper nye skillelinjer. Vi trenger nye politiske kart.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[kronikk] Norsk offentlighet trenger noe mer enn de tradisjonelle dikotomiene for å bedrive livsviktig politisk entreprenørskap. Dette har vist seg i sommerens debatt om forhandlingene i Verdens Handelsorganisasjon (WTO). Kartet viser posisjonene i WTO-debatten.

Kartet synliggjør blant annet at enkelte solidaritetsorganisasjoner bør være oppmerksomme på at de kan redusere sin egen posisjon til en nyttig brikke i sterke interessegrupperingers maktspill. Kartet viser også at enkelte aktører burde melde seg på i debatten: hvor er for eksempel SVs solidaritetspolitikere? Hvor er AUF – som skal danne fremtidens maktelite – og som vi vet har sterke meninger om dette temaet? Og ikke minst – hvor er flertallet av bistandsorganisasjonene?

Etter sommerens kollaps i WTO-forhandlingene er EU i disse dager i ferd med å opprette avtaler med noen av verdens aller fattigste regioner. Den britiske bistandsorganisasjonen Oxfam peker i en fersk rapport på en avtale EU ønsker å opprette med regionen «Stillehavsøyene». Denne regionen har et bruttonasjonalprodukt på om lag ni milliarder dollar. På andre siden av bordet sitter en av verdens største aktører med tilsvarende 13.300 milliarder dollar.

WTOs kollaps øker de mektigste aktørenes press på de aller svakeste forhandlingspartene.

Med en slik grov asymmetri i maktforholdet skal det – hvis EU får det som de vil – opprettes vidtgående avtaler innenfor alt fra landbruk til tjenesteproduksjon. Det eksisterer få eller ingen mulighet for sanksjonering, da dette er en bilateral avtale mellom de to regionene.

Dette er bare ett av eksemplene på at WTOs kollaps øker de mektigste aktørenes press på de aller svakeste forhandlingspartene. Flere års alliansebygging og press utøvet fra de fattigste mot de mektigste innenfor WTO-systemet er inntil videre en saga blott.

Flere aktører har påpekt WTO-avtalens avgjørende betydning, og kombinert med frykten for levebrødet til norske bønder har debatten om verdenshanden rast i norske avisspalter.

Dette kartet prøver å gi en oversikt over terrenget basert på avisenes lederkommentarer, organisasjonene og partienes deltakelse på redaksjonell- og leserbrevplass, samt samtaler og seminarer gjennom det siste året.

Venstresiden av den horisontale aksen er den mest proteksjonistiske posisjonen, mens høyresiden er den som går sterkest inn for å rive tollmurene. Toppen av den vertikale aksen er dem som er sterkest tilhenger av overnasjonalitet og multilateralisme, bunnen er dem som vil gi nasjonalstaten mest mulig myndighet.

For redelighetens skyld vil jeg gjøre oppmerksom på at jeg tidligere har jobbet for Kirkens Nødhjelps seksjon for politisk kampanje. Kartet og teksten står imidlertid utelukkende for egen regning.

Natur og Ungdom: Den slagkraftige – og på andre områder klarsynte – organisasjonen har dessverre latt seg forlede av drømmen om den økologiske bonden som selger varene sine på det lokale markedet. Går inn for spilleregler som i et realpolitisk klima – blant annet ved sin støtte til matvaresuverenitetslinjen – vil virke tvert imot de luftige visjonene.

Har markert seg som en uforbeholden WTO-kritiker.

Utviklingsfondet:

Organisasjonen som fremfor noen har gjort seg til fanebærer for matvaresuverenitetsprinsippet, som gir blankofullmakt til alle land om å innrette landbruket etter eget forgodtbefinnende. Jubler etter at WTO gikk på sommerens fatale smell, og håper nok dette betyr at organisasjonen aldri mer kommer seg på bena.

Attac:

Organisasjonen kan se ut som den er på gli. Signalene er ikke like uforbeholdent kritisk til WTO som enkelte andre tradisjonelle støttespillere. Ser behovet for overnasjonale spilleregler. Har blant annet prisverdige innspill om økt demokrati i WTO. Viser imidlertid en åpenbar mangel på fantasi når de skal peke på slagkraftige, alternativene konstruksjoner for å kontrollere verdenshandelen.

Kirkens Nødhjelp:

Fikk kraftig gjennomgå av bondeligaen da de sist høst tok til ordet for økt handel med landbruksvarer. Har brukt mye energi på en ny delingsmodell i støtteordningene til landbruket – hvor subsidier som leder til dumping av matvarer skal skilles ut. Var sterk kritiker av sommerens utkast til avtale, men markerer seg som den sterkeste tilhengeren blant solidaritetsorganisasjonene med sitt ønske om å holde WTO på skinnene.

Fellesrådet

for Afrika: Markerte seg i høstens Morgenbladet-serie om overnasjonalitet som motstander av matvaresuverenitetsprinsippet. Er tilhenger av handel med landbruksvarer fra fattige land med et påfølgende behov for overnasjonale regler. Var likevel sterkt kritisk til sommerens utkast til WTO-avtale.

Unge Høyre:

Er uforbeholden tilhenger av en flat nedbygging av tollmurer. Ønsker også flate kutt i subsidiene til landbruket. Med nærmest et religiøst skjær fastslås det at fri flyt og null kontroll er veien til saligheten. Tilbake står de mektigste aktørene i klassen med fritt leide til å gjøre som de selv måtte ønske.

Klassekampen:

Redaktør Bjørgulv Braanen befester den konservative posisjonen på ytterste venstrefløy med sin tradisjonelle høyre-venstredikotomi. Med dette tar han også tydelig side med norske bondeorganisasjoner i sin analyse: norske bønder er en del av den samme kampen – mot de utemmede kapitalkreftene.

Nationen:

Bøndenes egen avis kjører utilslørt kampanjejournalistikk mot alle som avviker fra deres linje som innebærer bevaring av alle dagens landbruksinnretninger. Avisen spiller rollen som ukritisk talerør for norske bondeinteresser.

Dagens Næringsliv:

Avisen på ytterste høyrefløy kjører en renskåret liberalistisk linje. På lederplass har de med stort patos tegnet det perverterte bilde hvor det er en direkte motsetning mellom norske bønder og lutfattige bønder med sterke eksportinteresser i sør. Avisen går inn for en radikal nedbygging av tollmurer og fastholder en naiv tro på det «frie» markedet.

Morgenbladet:

Den gamle kulturkonservative avisen fremstår kanskje som den mest nyanserte aktøren blant avisene. Ønsket er mer handel med fattige land, samtidig som avisen problematiserer fri liberalisering. Har denne høsten invitert til en omfattende debatt hvor de peker på overnasjonale sanksjonsorganer som eneste farbare vei.

Bondelaget:

Storbøndenes interesseorganisasjon er opptatt av å bevare produksjonsincentiver for et industrilandbruk. Med lange tradisjoner for effektiv påvirkning av beslutningstakere har de sett at de trenger å legitimere sine interesser hos solidaritetsorganisasjonene i en landbruksdebatt som i økende grad handler om utviklingshensyn. Strategien har langt på vei lykkes.

Småbrukarlaget:

Småkårsfolkets organisasjon skiller seg fra Bondelaget med sin kritikk av det industrielle landbruket, men tør ikke å ta steget helt ut i sin kritikk av sine storebrødre. Kunne ha valgt en dynamisk linje spesielt med tanke på en avskaffelse av støtteordninger som er skreddersydd for industrijordbruket, men vegrer seg foreløpig for å ta skrittet helt ut.

Av Sindre Stranden Tollefsen

SV-medlem, sindre.tollefsen@gmail.com

---
DEL

Legg igjen et svar