Globaliserte historier

Høstens filmfestivaler viser en klar arbeidsdeling: Mens spillefilmene tar for seg migrasjonen, overlates de vanskelige spørsmålene om globale økonomiske sammenhenger til dokumentaren.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Tessa: Brems, Justin! Stopp bilen!
Justin: Vi kan ikke involvere oss i livene deres, Tessa.
Tessa: Hvorfor ikke?
Justin: Vær fornuftig! Det er millioner av mennesker som alle trenger hjelp. Det er det hjelpeorganisasjonene er her for.
Tessa: Ja, men her er det tre mennesker som VI kan hjelpe.

I fiksjonsfilmen The Constant Gardener fra 2005 prøver Tessa (Rachel Weisz) å overbevise sin mann Justin (Ralph Fiennes) om at de skal kjøre en lang omvei for å transportere ei nybakt mor og hennes barn til landsbyen de bor i, langt utenfor allfarvei. Justin sier nei, men i sluttscenen – etter å ha rullet opp hvordan et multinasjonalt legemiddelfirma tester ut farlige medikamenter på kenyanere – argumenterer Justin på nøyaktig samme måte.

The Constant Gardener er altså en fiksjonsfilm som tematiserer økonomisk globalisering, der et multinasjonalt legemiddelfirma spiller en av hovedrollene. Men når vi ser på hvordan høstens filmfestivaler tematiserer globalisering, finner vi ikke mange slike filmer. De fleste fiksjonsfilmene som tar opp globalisering, tar utgangspunkt i migrasjon og kulturell globalisering. Selv om det er en tett sammenheng mellom kulturell og økonomisk globalisering, ser vi en klar tendens til at det er dokumentarfilmene som i størst grad fokuserer på økonomisk globalisering, altså historier om hvordan livsvilkårene til mennesker som bor langt unna hverandre, og aldri møtes, likevel henger sammen.

Mennesker flytter på seg

9. oktober starter Film fra Sør-festivalen, mens Bergen internasjonale filmfestival (BIFF) åpnes 15. oktober. Begge festivalene viser en lang rekke fiksjonsfilmer som i større eller mindre grad handler om globalisering på en eller annen måte. De fleste av filmene tar utgangspunkt i migrasjon, mennesker som flytter på seg, og hvordan det er å vokse opp i et annet land enn det dine foreldre vokste opp i.

Film fra Sør arrangerer dessuten en egen seminarrekke der tema er dobbel identitet. Filmene Calendar, Man on the Shore, La vie sur terre, Babel og Stone Time Touch vil alle bli gjenstand for debatt på seminarer med titler som «Global identity», «Mellom to kontinenter» og «Jeg har to land».

– Mange av disse filmene handler om oppvekst, og det er jo noe alle kan identifisere seg med, sier Julie Ova, programsjef i Film fra Sør. Hun påpeker at det de siste årene har kommet veldig mange filmer om migrasjon, om barn av migranter og doble identiteter.

– Vi har bestemt oss for å begrense hvor mange slike filmer vi viser, fordi mange av disse filmene først og fremst handler om immigranters liv og oppvekst i Europa, sier hun.

Varer og penger flytter på seg

«Globalisering» er ett av de ordene som brukes aller mest for å beskrive vår samtid. Men dette begrepet innebærer mye mer enn at mennesker flytter på seg, eller tvinges til å flykte.

Det er kun et fåtall som har muligheten til å flytte på seg. De aller fleste i den globale arbeiderklassen sitter bom fast langs samlebåndene eller på åkeren i fattige land.

Globalisering innebærer også at produkter, varer og tjenester, kapital og finanser strømmer over landegrensene i et stadig akselererende tempo. Dermed er det en relasjon mellom deg som leser denne teksten og ungjenta som syr buksa du har på deg akkurat nå, selv om dere to neppe kommer til å møtes. Hvordan behandles slike relasjoner – gjennom de globale økonomiske strukturene – på filmlerretet?

– Dette ser vi først og fremst i dokumentarfilmer. De siste årene har jeg sett mange dokumentarer om tekstilbransjen, men kan ikke huske å ha sett noen fiksjonsfilmer der tekstilindustrien tematiseres eller fungerer som kulisse, sier Julie Ova.

Hun mener dokumentarfilmene må komme først, vise fram hva problemet består i, og få fakta på bordet.
– Dette er jo dokumentarens styrke. I fiksjonsfilm er det lettere å ta opp saker som er kjente, og gå inn i de personlige dramaene, sier Ova.

Film fra Sør har en rekke slike dokumentarfilmer på programmet. Fredag 10. oktober vises dokumentaren The End of Poverty? av Philippe Diaz fra 2008, med påfølgende debatt om fattigdom og gjeld i sør.

The End of Poverty? er et eksempel på en egen sjanger som de siste årene har vokst fram innen dokumentarfilmen. Blant de mest kjente dokumentarene om økonomisk globalisering finner vi The corperation, om multinasjonale selskaper, og China Blue, en dokumentar om produksjonen av jeans i Kina.

Her følger vi produksjonen av blå jeans gjennom kinesiske fabrikker, vi får høre jentene som syr buksene sine historier, deres drømmer og problemer, før vi følger buksa til en butikk i et rikt land.

Et annet eksempel er BBC-dokumentaren Blood sweat and t-shirts, som sendes på NRK3 i høst. Her følger vi seks motebevisste britiske ungdommer som sendes til India for å jobbe på fabrikkene der klærne deres lages.

– Slike store og komplekse samfunnsspørsmål er generelt vanskelig å tematisere i fiksjonsfilm, og dette har tradisjonelt vært dokumentarfilmens domene, sier Jon Inge Faldalen som underviser i Alternativ film ved Universitetet i Oslo. Men det er ikke umulig å gjøre dette også i fiksjonsfilm, mener han.

– Vi kunne for eksempel følge en barnearbeider som syr ei bukse, og så følge buksas vei til butikkene i Norge, men jeg kjenner ikke konkrete eksempler på slike fiksjonsfilmer, sier Faldalen.

Fiksjon om strukturene

Selv om denne arbeidsdelingen mellom dokumentarer og fiksjonsfilm stadig opprettholdes, har det de siste årene kommet en del filmer som går på tvers av denne hovedtendensen. Dette er altså fiksjonsfilmer, med bred appell, som nettopp tematiserer den globaliserte økonomien, mer enn globalisering av kulturen.

The Constant Gardener, nevnt innledningsvis, handler om hvordan legemiddelindustrien er globalisert. Blood dimond, med Leonardo DiCaprio i en av hovedrollene, handler om global diamanthandel og er kanskje den største kassasuksessen blant disse filmene. Lord of War med Nicolas Cage handler om globaliseringen av våpenindustrien etter den kalde krigens slutt. Både Traffic, Blow og en rekke andre narkofilmer viser hvordan narkobransjen alltid har vært en global bransje. Syriana med George Clooney, kan også nevnes som et eksempel på hvordan oljeselskapene veves stadig tettere sammen over landegrensene.

– Det er positivt at det lages flere gode spillefilmer om globalisering og påfølgende nord-sør-problematikk. Film har potensial til å være en viktig kilde til kunnskap om forhold i verden og kan nå ut til svært mange, sier Ida Thomassen, leder i Changemaker.

Hun mener samtidig at det er mange viktige tema som enda ikke er berørt av filmskapere, for eksempel skatteflukt.
– En spenningsfilm som ruller opp hvordan storselskaper gjemmer bort penger i skatteparadiser, ville vært en svært viktig og aktuell film som jeg ville løpt til kinoene for å se, sier Thomassen.

Narkotika, våpen og diamanthandel har vist seg å fungere godt som utgangspunkt for spektakulære filmmanus. Men er det forskjell på hvilke bransjer, og hvilke økonomiske tema som egner seg for fiksjonsfortellinger med en bred appell? Er det en fortellerteknisk utfordring å lage spennende fiksjon om produksjon av forbruksvarer og tekstiler? Blir dette rett og slett for kjedelig?

– Ja kanskje, men Michael Moore har jo med Sicko fått folk til å strømme til kinoene for å se en dokumentar om helsevesenet, så jeg tror ikke det er umulig, sier Jon Inge Faldalen.

Han mener de avgjørende faktorene er hvordan dette eventuelt gjøres, om det er nok talent og penger involvert.
– Finanskrisen som pågår nå, reaktualiserer jo Roy Anderssons Sanger fra andre etasje, der forretningsmennene pisker hverandre i et flagellantopptog for å få aksjekursene til å gå oppover, sier Faldalen.

Mosaikkfortellinger

Robert Altmans fiksjonsfilm Short Cuts fra 1993 trekkes ofte fram som et eksempel på en såkalt mosaikkfortelling. Her følger vi forskjellig mennesker, som ikke nødvendigvis kjenner hverandre eller møter hverandre i løpet av filmen, men de ulike fortellingene henger likevel sammen på en eller annen måte, gjerne knyttet til et mer abstrakt tema. Også Magnolia og Hawaii Oslo er kjente filmer med en slik fortellerteknikk.

Alejandro González Iñárritus film Babel fra 2006 med Brad Pitt og Cate Blanchett i hovedrollene, bruker denne fortellerteknikken for å veve sammen historier som utspiller seg på forskjellige steder, men som likevel har en sammenheng.

– Mosaikkfortellingen kan egne seg godt til å fortelle historier om menneskers forhold til de globale, økonomiske strukturene, mener Jon Inge Faldalen. Julie Ova er enig, og mener at nettopp Babel og Syriana åpner for mer globale historier, der menneskers liv knyttes sammen tematisk, helt uavhengig av geografi.

Spørsmål relatert til globalisering kommer helt sikker til å bidra til mer nyskapning innen både fiksjon og dokumentarsjangrene, innen både film, bøker og teater i tida framover.

Et eksempel på dette så vi tidligere i år på scenen Camp X i København, der boka The travels of a t-shirt in the global economy ble teater. Dette er en dokumentarbok skrevet av Pietra Rivoli, som er oversatt til 20 språk (ikke norsk) og har blitt pensum på en rekke kurs om handel og globalisering. Teaterstykket på Camp X viser hvordan fortellingene om vår samtid setter sammen gamle og nye teknikker og tema, for å få fram nye historier om hvordan verden veves stadig tettere sammen.

---
DEL