Globaliseringsfaren

Peter Sloterdijk. Foto: Georgio von Arb, from sloterdijk.net
Truls Lie
Ansvarlig redaktør i Ny Tid.

Var Jesus egentlig bare en løsunge som diktet opp sin egen far i himmelen? spør filosofen Peter Sloterdijk i sin nye bok Nach Gott («Etter Gud», se avisen, side 32). Tysklands store fritenker fylte nettopp 70 år og ble viet et dybdeintervju i Der Spiegel. Neste måned kommer også hans bok I Samme båt på norsk.

Sloterdijk mener at vi for lengst har avlivet Jesu far: Vi tror som Nietzsche, at Gud er død. Dvs. at religion, tradisjoner, slekt og ritualer står svekket tilbake – i hva Sloterdijk nå med vår globalisering kaller den nye «hypersivilisasjonens mobilitet».

Avisen Klassekampen har nylig vist at flere enn tidligere er negative til globalisering. Og man kan skjønne at mange oppfatter den som truende, der fremmede banker på døren og ens nasjonale identitet og velferd trues. Det har dessuten vært vanskelig nok å samle folk til én nasjon, så hvorfor skulle man være villig til å inngå i et mangfoldig verdensborgerskap?

I etterordet til den nye norske Sloterdijk-boken I samme båt nevner oversetter Anders Dunker at verden nå i stedet påtvinger folk å holdes samlet gjennom massemedienes selvstressing – «en konstant formidling av fellesproblemer og mulige farer, med terrortrusler som paradeeksempel.»

Veien frem hit er ifølge Sloterdijk at vi gjennom tidene har utviklet oss i forskjellige «immunitetsfærer» – i beskyttede lokale fellesskap. Den opprinnelige flokken – familien og de små, gamle samfunnene – har alle hatt sine teknikker og ritualer for samhold og beskyttelse i en lun innside. Så vi er ennå ikke rede til å ta innover oss det hurtige og allestedsnærværende globale fellesskap, ifølge filosofen. Globaliseringens fase gir angst: «Å leve i en synkronverden er et enormt angrep på menneskets mentale strukturer.»

Sloterdijk, som var politisk aktiv i den radikale 68-bevegelsen, har med alderen blitt mer konservativ. Nå er det ikke en gammel 1800-talls konservatisme han forsvarer – der man «foretrakk 100 år med despoti fremfor tre dager med anarki». Hans egen såkalt historiske konservatisme derimot er iblandet en antropologisk pessimisme. For han vil ta vare på den orden samfunnet møysommelig har bygget opp. Nye «små fremskritt» skal ikke rive ned dette. For som han sier, finnes det ingen garanti for at neste generasjon vil kunne leve i fred, med velferd og statens beskyttelse.

Interessant er hans poengtering av at rettsvesen og solidaritet hittil bare har kunnet bygges innen nasjonale rammer. Motsatt nevner Sloterdijk hvordan «en fraksjon av venstresiden eller venstreanarkister … hver gang nasjon eller nasjonalinteresse, identitet og tradisjon nevnes, anser dette som en forbrytelse mot menneskeheten». Sloterdijk ser, i likhet med Theresa May, at man lett mister fotfestet i det dagens postnasjonale mobiliserte ingensteds, «hvor ingen inntil nå vet hvordan nye funksjonsdyktige ordenstrukturer kan dannes». At anarkistene ønsker å rekonstruere andre alternative verdener, kaller han bare negativt en gjentagelse av Bakunins tese: «Bare ved en pulverisering av det bestående, kan et nytt samfunn vokse frem.» Vel, dagens anarkister er nok mer pragmatiske enn å tenke revolusjon.

«Du må endre ditt liv» er også tittelen på en av Sloterdijks nye bøker. Man må selv gå foran. Til dette kan man kommentere at med medias terrordekning og folks rop etter sikkerhet, står vi i fare for å gå inn i en regressiv epoke. Og selv om «Das Zeitalter der Sekurität» ifølge Sloterdijk ennå ikke helt har inntruffet, spørs det om vi ikke heller nå trenger mer globalisering enn mer nasjonalisme. For i en verden bestående av flere diktaturer og autokratier enn demokratier, ser det ikke lyst ut for Roosevelts gamle idé om «frihet fra frykt». Og demokrati er ifølge Sloterdijk en «dekkbetegnelse over maktutøvelsens strukturer» – er verden organisert og styrt oligarkisk av, og tilhørende, mindretallet.

dagens anarkister er nok mer pragmatiske enn å tenke revolusjon

Nå i juli: G20-møtet erklærer åpen handel fremfor proteksjonisme, og felles miljøkrav. Nasjonal miljøpolitikk kan forvitre uten overordnede globale pålegg. Vi må bli kvitt karbonsynderne. Og FN-møtet om forbud mot atomvåpen viser hvor mange land som nå innfører forbud, skammelig nok står Norge utenfor. Nasjonale politikere er ikke så bevisst det store fellesskapet, noe som også «glemmes» i partiprogrammene.

Poenget er at vi er i samme båt: Vi oppholder oss alle på romskipet Jorden. I det globale fellesskapet er det faktisk mulig at mennesker andre steder enn i Norge kan tenke mer ansvarlig enn oss. Vi trenger flere som Eva Joly i Europaparlamentet og andre som arbeider for en overnasjonal etikk og juss. EUs lover beskytter allerede din arbeidstid, miljøet, vann- og luftkvalitet, og er strenge overfor ny teknologi og medisiner etc. La meg også minne om problemet med globale selskaper som Apple, Google og Facebook. De slipper unna med minimumskatt til enkelte «smarte» nasjoner som Irland, fremfor å betale rimelig skatt tilbake til det felleskapet de betjener seg av.

Selve «kosmopolitten» ble for 2500 år siden spøkefullt beskrevet som en pendler mellom båtbøyen og himmelhvelvet. Likevel, i dagens avveininger mellom frihet og sikkerhet, er det allerede en del mennesker – også anarkister – som er rede til å leve i den postnasjonale hypersivilisasjonen. Man kan, tross all trygg immunisering og sikkerhetsønsker, ikke reversere internett, turisme, multietnisitet og internasjonal varehandel.

Som Sloterdijk nevner i Spiegel, oppsto først filosofien som en terapeutisk kosmologi – «i et forsøk på å la mennesket føle seg hjemme i en utvidet verden».

---