Globaliseringens nye ansikt

For 11 år siden proklamerte Francis Fukuyama at kapitalismen hadde vunnet en endelig seier. Han tok feil, skriver Audun Lysbakken, stortingsrepresentant for SV og deltaker på de to siste World Social Forum i Porto Alegre.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Tre millioner i Roma. En million i London. Flere hundre tusen i New York. Og seksti tusen i Oslo. Tallene har rullet over TV-skjermer og førstesider igjen og igjen. Den enorme mobiliseringen til de globale demonstrasjonene mot krig i Irak har gjort et voldsomt inntrykk på verdensopinionen og satt politiske ledere fra alle verdenshjørner under sterkt press. For første gang på mange år har gatene blitt en politisk arena ingen kan overse.

Demonstrasjonene representerer et spontant opprør mot krig. Men på dagen for de til nå største protestene, 15. februar, var vi også vitne til en nøye planlagt og koordinert global bevegelse. Denne dagen ble plukket ut som internasjonal aksjonsdag flere måneder i forveien, og ideen spredd gjennom nettverk og kontakter fra land til land. Mens det under Vietnam-krigen tok flere år å skape en global fredsbevegelse er den i dag en maktfaktor allerede mens en krig i Irak bare er i oppkjøringsfasen. Dette er globaliseringens nye ansikt. Kommunikasjonsrevolusjon og internasjonalisering har ikke bare åpnet for turbokapitalisme og spekulasjonsøkonomi, men også gitt politiske motkrefter muligheten til å organisere seg raskt og effektivt på global basis.

Et av symbolene på globaliseringen slik vi har kjent den er World Economic Forum, som avholdes årlig i Davos i Sveits. Her møtes innflytelsesrike ledere fra næringsliv, politikk og mediebransjen. Formålet er å diskutere strategier for økonomisk vekst og liberalisering, og mens forumet i Davos på 90-tallet var preget av troen på at den nye økonomien kunne vokse inn i himmelen, var skyene mørkere over Davos i år. Et nytt innslag var tung tilstedeværelse av sveitsisk opprørspoliti, som slo en jernring rundt forumet for å beskytte det mot demonstrasjoner utenfor. Da forumet gikk av stabelen i slutten av januar hadde det dessuten for tredje året på rad en konkurrent. Nøyaktig samtidig var over hundre tusen mennesker samlet i Porto Alegre, helt sør i Brasil, på World Social Forum. Forumet i Porto Alegre samler representanter for internasjonal fagbevegelse, småbrukerorganisasjoner, venstreside, miljøbevegelse, representanter for verdens urfolk og nye sosiale bevegelser som Attac. Forumet er kraftsenteret for de nye bevegelsene som de siste årene har satt kritikken mot den økonomiske globaliseringen på dagsorden. Her møtes tusenvis av representanter for sosiale bevegelser fra hele verden for å diskutere, inspirere og koordinere. Årets forum var sterkt preget av forberedelsene til antikrigsmarkeringene 15.februar.

Det økonomiske og det sosiale forumet kan stå som symboler på de to ulike globaliseringsprosessene vi har hatt de siste årene. Det ene samler elitene som har presset på for deregulering, liberalisering og privatisering verden over. Det andre samler dem som har tapt på denne utviklingen. I Porto Alegre deltok alt fra europeere som kjemper mot nedleggelse av arbeidsplasser til indiske småbønder som kjemper mot å bli utkonkurrert av vestlig industrilandbruk.. Her var nordamerikanske aktivister som krever reinere matvarer og østasiatiske fagforeninger som jobber for å få åpnet Nike og Adidas’ fabrikker for organisering. Den globale markedsliberalismen har rammet dem alle.

Globaliseringens nye ansikt har blitt til på svært kort tid. På den internasjonale dagsorden kom den ikke før i november 1999. Da oppmuntret 50.000 demonstranter utenfor konferansesenteret i Seattle u-landsrepresentantene innenfor til å utløse sammenbrudd i Verdens Handelsorganisasjons ministerkonferanse. Møter i organisasjoner som de færreste hadde hørt om før, som IMF, WTO og G8, tiltrakk seg plutselig titusener av demonstranter. Gjennom arbeidet med å stoppe markedspolitikken til disse globale institusjonene hadde aktivister og organisasjoner fra hele verden funnet sammen. Dessuten revolusjonerte internett mulighetene for globalt politisk samarbeid. Med stort hell organiserte, kommuniserte og propaganderte WTO-motstanderne via nett og e-post før Seattle, og lyktes med å gi verdens handelsministere en overraskelse de seint vil glemme. Siden har det gått slag i slag. I Skandinavia satte den nye bevegelsen seg på dagsorden under de store protestene mot EU-toppmøtet i Göteborg i juni 2001. Så i Oslo i fjor da en, i utgangspunktet lite omtalt, konferanse i regi av Verdensbanken samlet en av de største demonstrasjonene i Norge på mange år.

Denne utviklingen skulle egentlig ikke vært mulig. For bare 11 år siden ga amerikaneren Francis Fukuyama ut boken «The end of history and the last man«. Her proklamerte han at vi nå hadde opplevd historiens sluttpunkt, i den forstand at kampen mellom ulike ideologier var over og at kapitalismen hadde vunnet en endelig seier. Han var ikke den eneste. I løpet av 90-årene ble både folkelig organisering, og noen ganger det politiske engasjementet i seg selv, erklært avgått ved døden. I stedet ser vi nå at den nyliberale verdensorden som ble skapt etter den kalde krigen har ført til urettferdighet og ustabilitet, i et slikt omfang at den på rekordtid har avlet nettopp engasjement, organisering og motstand. Og denne motstanden skjer under det for få år siden uhørte banneret «En annen verden er mulig». På forumet i Porto Alegre var det selve det kapitalistiske systemet som ble satt på tiltalebenken, og alternativer som ble etterspurt. En ny generasjon venstreorienterte intellektuelle gjør seg bemerket, navn som Naomi Klein og Arundhati Roy selger bøker over hele verden. Der man på 90-tallet så demobilisering og avideologisering, ser vi nå en sammensmelting av voksende sosiale bevegelser og disse nye frontfigurene. Det fører til ny mobilisering og ideologisering.

Det er en skarp kontrast mellom det imponerende engasjementet i fredsdemonstrasjonene og utviklingen innenfor det tradisjonelle politiske systemet. Valgdeltakelsen går nedover og partiene mister medlemmer. Selv om det tydeligvis ikke er noe i veien med folks interesse for politikk, stiller mange seg likegyldig til partier de ikke greier å se forskjell på. De globale mobiliseringene handler om de avgjørende spørsmålene for framtiden vår, om krig eller fred, om hva slags økonomisk system vi skal ha. Likevel handler den politiske debatten ofte om spørsmål uten lenger horisont enn morgendagens avis. Veien ut av den krisen som demokratiet synes å være på vei mot i mange land må være å bringe den siste mer i samsvar med det første. Ikke minst er dette en utfordring for oss som tilhører den tradisjonelle venstresiden.

Ofte har de nye bevegelsene blitt kalt anti-globalister. Det er sterkt misvisende. De er i høyeste grad globaliserte og internasjonalistiske. Det er en global bevegelse for fred og rettferdighet som har begynt å ta form. Dette er den andre siden av globaliseringen, dens nye ansikt. Det nye engasjementet i gatene er demokratiserende. Globaliseringen er ikke lenger en uavvendelig prosess høy hevet over vanlige mennesker. I stedet gjenvinner vanlige folk muligheten til å påvirke og til å velge mellom flere mulige veier framover.

---
DEL

Legg igjen et svar