Globaliseringens tidløshet

Herbjørnsrud har skrevet en svært viktig bok om vår tids viktigste politiske fenomen – men en bok for de få.

Paal Frisvold
Skribent, Brussel.

Dag Herbjørnsrud:
Globalkunnskap. Renessanse for en ny opplysningstid.
Scandinavian Academic Press

Globalisering er skrekken. I daglig tale brukes ordet mest av næringslivsfolk når de ber om skattefordeler, av venstresiden når den ber om beskyttelse av arbeidsplasser og av høyresiden når den vil stenge grensene. Inntil for få år siden var internasjonale samarbeidsfora i stand til å holde dette «udyret» i tømme. Faktisk ble globaliseringens fordeler utnyttet slik at store deler av verden vokste seg ut av fattigdom, tok vare på hverandre og fikk delta i en sunn konkurranse.

Slik er det ikke lenger. Nå er det kun næringer unntatt skatt som overlever – slik vi ser med vår egen olje- og rederinæring samt GAFA-ene (Google, Apple, Facebook og Amazon) – der overskuddet ikke bidrar til fellesskapet. Kommunikasjonsteknologi og klimaendringer har gjort det umulig for totalitære regimer å stagge folks rop om frihet, med et foreløpig unntak av Kina.

Mangesidig. I etterkrigstiden har det organiserte samfunn skutt fart. Det vil sakte, altfor sakte, vil mange si, slå ring rundt måten vi innkrever skatt og skaper arbeidsplasser på. I tillegg har det vokst frem et enormt spekter av grenseoverskridende samarbeidsfora, som i praksis er blitt arenaer for politikkutvikling med enorme konsekvenser for hvordan vi organiserer samfunnet. Det finnes arenaer for medisiner, gjeld, flysikkerhet, klima – alt mellom himmel og jord. Det store vakuumet er innenfor populisme og høyreekstremisme – dette er strømninger ingen institusjon kan hanskes med. «På nett er det et maktvakuum, der de mest intenst overbeviste lettest vinner frem,» sier Dag Herbjørnsrud i boken Globalisering. Tiden er inne for å forstå, håndtere og takle det mangesidige fenomenet – noe denne boken forsøker. Ære være forfatteren for å røske tak i Fjordmans obskure og destruktive virkelighetsbegreper og løfte frem våre store, internasjonale strateger på området: Bjørnson, Welhaven, Nansen og Garborg.

Ansvar for fortiden. Boken til Dag Herbjørnsrud bidrar til å gi oss kunnskap om globaliseringens tidløshet og kompleksitet. Han knytter alle trådene sammen – fra verdenshistoriens hendelser, filosofer, tenkere, krigere og ideologer. Endelig! tenker jeg – her er ammunisjonen mot dagens populære antiglobalister, enten det er selveste nobelforsker Asle Toje, Brexit-forkjemper Nigel Farage eller presidentkandidat Donald Trump. Sitatet fra professor emeritus Trond Berg Eriksen er betegnende for hva boken ønsker å oppnå: «Mitt poeng er at vi som fagfolk er ansvarlige for de eventyr om fortiden som vi bringer videre – og ikke minst for de historiske analogiene vi lar passere ukommentert.» Dette tar Herbjørnsrud alvorlig og skal ha stor kred for. Spørsmålet er om han går for grundig til verks og mister mange lesere på veien.

Endelig! tenker jeg – her er ammunisjonen mot dagens populære antiglobalister, enten det er Asle Toje, Nigel Farage eller Donald Trump.

Jeg blir oppriktig glad når det går opp for meg at dette er en lærebok – at alle videregående elever i Norge skal få sjansen til å sette seg inn i den brede og komplekse, men konstruktive forståelsen av et begrep som har eksistert siden tidenes morgen.

Problemet er at de få som er i stand til å forklare vår tids sammensatte samfunn, kun skriver for et svært lite sjikt av befolkningen. Et sjikt som oftest allerede forstår og ikke har behov for å opplyses ytterligere. Få har maktet å skrive om globalisering på en måte som fenger annet enn dem som ensidig peker på de negative sidene og forsterker den populistiske oppfatningen om at fenomenet er roten til alt ondt. OECD-rapporter og stortingsmeldinger kan aldri konkurrere med konspiratorisk skjønnlitteratur i beste fortellerstil.

Det finnes arenaer for medisiner, gjeld, flysikkerhet, klima – alt mellom himmel og jord. Det store vakuumet er innenfor populisme og høyreekstremisme – dette er strømninger ingen institusjon kan hanskes med.

Tungt. Brorparten av Globalisering gir inntrykk av å være skrevet av et utvalg. Selv måtte jeg lese de første kapitlene flere ganger for å forstå hva budskapet var – hvordan det hang sammen. Jeg så for meg hvordan professorene smilte over tråder strukket mellom Mercatos verdensatlas og dagens Google-kart. Mon tro hva som er hensikten? Er dette en morsom kuriositet? Her vil forfatteren sikkert sukke og riste på hodet fordi jeg ikke ser verdien. Det tror jeg heller ikke de fleste 15–17-åringer vil.

Disse delene av boken virker bare mot sin hensikt. Har ikke forfatter og forlag fått med seg Stiglitz’ og Tojes lettleste, populistiske, smale anekdoter om hvor ille det går? Skal vi forvente at helt vanlige tenåringer skal formes av «tverrfaglige perspektiver på folks ideer og forestillingsverdener innenfor humaniora, naturvitenskap eller samfunnskunnskap – både i fortid og nåtid»?

Spørsmålet er om lærebøker er nødt til å være umulige å forstå ved normal gjennomlesning. Er målet å gi de lærde øvelse i å redegjøre for kvasioriginale fremstillinger av enkle begreper og samfunnstrekk? Det minner meg litt om når jeg må forklare min egen reformuling av barnas egne aktiviteter, og blir møtt med: «Men, pappa, det er jo det jeg har sagt hele tiden!»

På flere steder kan det virke som om Globalisering er skrevet mer for å tilfredsstille juryen i Kulturrådet for å sikre innkjøp og overskudd, enn for å stimulere unge Snapchat-brukere til å legge vekk mobilen og gjøre seg kjent med vår tids viktigste politiske fenomen.

Fortellerkunst. Slik behøver det selvfølgelig ikke å være. Og Herbjørnsrud beviser det med glans i kapittelet om Norges internasjonale strateger: «Fra Snorre til Rabinowitz». Her viser forfatteren at han behersker fortellerkunsten. Han gir oss historiske kontekster, trekker frem helt ukjente og fascinerende små hemmeligheter. Vi blir underholdt, stolte og vil ha mer.

Dette er Barry White-låten som kommer etter timevis med teknomusikk på nattklubben. Endelig kan vi svinge oss løs på dansegulvet og føle rytmen: «Da Wergeland i maidagene 1839 lå på sin sofa i Grønnlia og til slutt røkte deres tobakk, kom han med ett på deres budskap om allmennmenneskelig samkvem. Han gikk umiddelbart i gang med sitt forslag til Stortinget. I juni 1839 leverer Wergeland inn sitt første forslag om å endre Grunnlovens paragraf 2 for å tillate jøder adgang til Norge.» Herlig! Eller Ibsen som forteller i brev til sin diktervenn Bjørnstjerne Bjørnson om hvordan han i Vatikanet fikk kallet til å skrive sitt gjennombruddsstykke Brand. Eller om vennskapet mellom Arne Garborg og en indisk filosof som møttes på en fjelltopp. Ja, det er enkelt, men også virkningsfullt. På fengende og lettfattelig måte gjør Herbjørnsrud de store strateger tilgjengelige for oss små lesere. Akkurat slik en lærebok for videregående skole bør være.

Feil vei. Herbjørnsrud skal ha stor honnør fordi han tør å ta tak i de vanskelige temaene. Han er ikke redd for å se inn i og avmystifisere Fjordmans farlige tenkning. Men han skal ha kritikk for å gjøre det enkle vanskelig. Redaktøren skulle ha bedt ham prioritere – og heller skrive en trilogi som kunne gitt leseren muligheten til å henge med. Nå spiller Globalisering ballen rett inn på motpartens banehalvdel; den er tilpasset en liten, utvalgt elite som lever langt fra folk flests virkelighet.

---
DEL