Globaliseringens tidløshet

Herbjørnsrud har skrevet en svært viktig bok om vår tids viktigste politiske fenomen – men en bok for de få.

Paal Frisvold

Dag Herbjørnsrud:
Globalkunnskap. Renessanse for en ny opplysningstid.
Scandinavian Academic Press

Globalisering er skrekken. I daglig tale brukes ordet mest av næringslivsfolk når de ber om skattefordeler, av venstresiden når den ber om beskyttelse av arbeidsplasser og av høyresiden når den vil stenge grensene. Inntil for få år siden var internasjonale samarbeidsfora i stand til å holde dette «udyret» i tømme. Faktisk ble globaliseringens fordeler utnyttet slik at store deler av verden vokste seg ut av fattigdom, tok vare på hverandre og fikk delta i en sunn konkurranse.

Slik er det ikke lenger. Nå er det kun næringer unntatt skatt som overlever – slik vi ser med vår egen olje- og rederinæring samt GAFA-ene (Google, Apple, Facebook og Amazon) – der overskuddet ikke bidrar til fellesskapet. Kommunikasjonsteknologi og klimaendringer har gjort det umulig for totalitære regimer å stagge folks rop om frihet, med et foreløpig unntak av Kina.

Mangesidig. I etterkrigstiden har det organiserte samfunn skutt fart. Det vil sakte, altfor sakte, vil mange si, slå ring rundt måten vi innkrever skatt og skaper arbeidsplasser på. I tillegg har det vokst frem et enormt spekter av grenseoverskridende samarbeidsfora, som i praksis er blitt arenaer for politikkutvikling med enorme konsekvenser for hvordan vi organiserer samfunnet. Det finnes arenaer for medisiner, gjeld, flysikkerhet, klima – alt mellom himmel og jord. Det store vakuumet er innenfor populisme og høyreekstremisme – dette er strømninger ingen institusjon kan hanskes med. «På nett er det et maktvakuum, der de mest intenst overbeviste lettest vinner frem,» sier Dag Herbjørnsrud i boken Globalisering. Tiden er inne for å forstå, håndtere og takle det mangesidige fenomenet – noe denne boken forsøker. Ære være forfatteren for å røske tak i Fjordmans obskure og destruktive virkelighetsbegreper og løfte frem våre store, internasjonale strateger på området: Bjørnson, Welhaven, Nansen og Garborg.

Ansvar for fortiden. Boken til Dag Herbjørnsrud bidrar til å gi oss kunnskap om globaliseringens tidløshet og kompleksitet. Han knytter alle trådene sammen – fra verdenshistoriens hendelser, filosofer, tenkere, krigere og ideologer. Endelig! tenker jeg – her er ammunisjonen mot dagens populære antiglobalister, enten det er selveste nobelforsker Asle Toje, Brexit-forkjemper Nigel Farage eller presidentkandidat Donald Trump. Sitatet fra professor emeritus Trond Berg Eriksen er betegnende for hva boken ønsker å oppnå: «Mitt poeng er at vi som fagfolk er ansvarlige for de eventyr om fortiden som vi bringer videre – og ikke minst for de historiske analogiene vi lar passere ukommentert.» Dette tar Herbjørnsrud alvorlig og skal ha stor kred for. Spørsmålet er om han går for grundig til verks og mister mange lesere på veien.

Endelig! tenker jeg – her er ammunisjonen mot dagens populære antiglobalister, enten det er Asle Toje, Nigel Farage eller Donald Trump.

Jeg blir oppriktig glad når det går opp for meg at dette er en lærebok – at alle videregående elever i Norge skal få sjansen til å sette seg inn i den brede og komplekse, men konstruktive forståelsen av et begrep som har eksistert siden tidenes morgen.

Problemet er at de få som er i stand til å forklare vår tids sammensatte samfunn, kun skriver for et svært lite sjikt av befolkningen. Et sjikt som oftest allerede forstår og ikke har behov for å opplyses ytterligere. Få har maktet å skrive om globalisering på en måte som fenger annet enn dem som ensidig peker på de negative sidene og forsterker den populistiske oppfatningen om at fenomenet er roten til alt ondt. OECD-rapporter og stortingsmeldinger kan aldri konkurrere med konspiratorisk skjønnlitteratur i beste fortellerstil.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

Kommentarer
DEL