Globaliseringens muligheter og umuligheter

François Bourguignon: The Globalization of Inequality. Princeton University Press, 2015

Globaliseringen utjevner forskjellene mellom rik og fattig på verdensbasis, men øker ulikheten i det enkelte land.

Andrew Kroglund

Vi lever i globaliseringens tidsalder. Professor ved Collège de France i Paris, og tidligere sjeføkonom og visepresident i Verdensbanken, François Bourguignon, forsøker å gi oss noen svar på hva dette betyr for ulikhet. Boken hans kom ut på fransk allerede i 2012, men er nå å finne også i engelsk oversettelse. Den er et nødvendig supplement til det som tidligere er skrevet om ulikhet og økonomi, av Joseph Stiglitz, Thomas Piketty og Anthony Atkinson. Mens de tre guruene innenfor internasjonal økonomi er mest opptatt av ulikhet i USA, eller innenfor nasjonalstatens grenser, er Bourguignon opptatt av hele bildet. Vil globaliseringen føre til institusjonalisert urettferdighet, både nasjonalt og internasjonalt?

Ulikhet er definert som en av vår tids store og voksende utfordringer. Men hva er ulikhet? Hva måler vi? Her hjemme er tenketankene Agenda og Civita uenige om fakta. Bourguignon har et lengre teoretisk kapittel om hva ulikhet kan bety og hvordan den kan måles. All slags eksisterende globale statistikkverktøy diskuteres. Det er delvis tungt for en ikke-økonom, men samtidig interessant om en er opptatt av utviklingsspørsmål.

Utviklingen. For 20 år siden var gjennomsnittlig levestandard i Tyskland og Frankrike 20 ganger høyere enn i Kina. I dag er denne forskjellen halvert. Det er revolusjonerende. De siste årene har vi blitt så opphengt i nasjonale ulikheter at vi har glemt å ta innover oss utjevningen som har skjedd internasjonalt. Det er dette den nåværende lederen i FNs miljøprogram Erik Solheim har snakket om så lenge. Vi nærmer oss situasjonen fra før imperialismens tidsalder. Den europeiske, den indiske og den kinesiske bonden hadde da stort sett samme, lave kjøpekraft. De var like fattige, eller rike.

Forfatteren viser til at noen av globaliseringens fordeler har vært at millioner av tidligere bønder nå har blitt arbeidere. Dette har skapt dynamikk og vekst i fattige utviklingsøkonomier. Samtidig har billig import for massene i nord gjort hverdagen lettere i form av mer klær og flere teknologiske duppeditter til en overkommelig penge. I sør har teknologiutvikling skutt fart, og det har utviklet seg en økende sør–sør-handel.

Nedsiden for nord har vært nedleggelse av fabrikker, utfasing av arbeidsplasser og smertefull overgang til annen produksjon. Forfatteren skriver ellers lite om miljøproblemer og manglende arbeiderrettigheter den nye masseproduksjonen i sør.

Ingen lineær utvikling. Bourguignon er klar på at selv om det er mindre forskjell på fattige og rike land i dag enn tidligere, så øker ulikheten internt, både i nord og i sør. Et stort antall utviklingsland, særlig Kina, India, Indonesia og Bangladesh, har opplevd en økning i ulikhet fra midten av 1980-tallet og fremover. Det samme gjelder for noen av de afrikanske landene som har opplevd sterkest vekst, slik som Ghana, Kenya, Nigeria og Elfenbenskysten. Forfatteren mener at det ut fra dette bør være åpenbart at vekst i seg selv ikke er noen garanti mot et samfunn med mye ulikhet. I løpet av de siste to tiårene har også et stort flertall av høyinntekts-OECD-land, inkludert de skandinaviske landene, opplevd økende inntektsforskjeller. Men i enkelte land har nivåene på lønn og levestandard blitt utjevnet siden 1990, slik som i Belgia, Spania og Italia, ifølge forfatteren. Det var nytt for denne leseren

Bourguignon hevder derfor at globalisering spiller en rolle i å øke ulikhet i de fleste land. I utviklede land har denne utviklingen bidratt til en større varespesialisering der produksjon krever mer kapital. Det er også kapitalen som har blitt mest begunstiget i fremvoksende land som eksporterer arbeidsintensive industriprodukter. Og det er fortsatt slik for mange fattige land at de hovedsakelig eksporterer råvarer, enten i form av landbruksprodukter eller mineraler. Her er det ofte dem med kapital og store landeiere (noen ganger staten) som har tjent mest på stigende etterspørsel og økte priser.

Ny teknologi. Bourguignon peker på den voldsomme utviklingen innenfor kommunikasjons- og informasjonsvitenskap og teknologi. Dette har muliggjort at noen få personer nå kan håndtere en stor portefølje, ofte verdt et par milliarder dollar, og ergo generere enda større fortjeneste. Finansfolk graviterer mot London og presser prisene på egne tjenester opp, i likhet med direktører i børsnoterte selskaper. Dette har gjort mange meglere, finansfolk og direktører megarike, og er med på å påvirke ulikhetsstatistikken. Det samme gjelder idrettsikoner som Zlatan Ibrahimovic og noen få forfattere, eller filmstjerner, som for eksempel J.K. Rowlings.

Myndigheter har skapt økt ulikhet ved å kutte i den progressive inntektsskatten, noe de mente ville føre til mer investeringslyst og entreprenørskap. I det aller første året av Thatchers regjeringstid ble den høyeste marginalskatten redusert fra 83 til 60 prosent, mens merverdiavgift økte fra 6 til 15 prosent, noe som skulle føre til mer effektivitet, med andre ord at livet for dem med lite å rutte med fra før ble dyrere, og motsatt.

Global omfordeling. Økonomisk politikk dreier seg i Bourguignons analyse nettopp om disse svært forskjellige prinsippene: effektivitet eller likhet. Prinsippet om økonomisk effektivitet har ført til en rekke reformer som skulle forbedre konkurranseevnen til nasjonale økonomier. Det er nettopp dette vi i dag ser fører til økte forskjeller, og som sannsynligvis er en del av det bakteppet Donald Trump vant det amerikanske valget mot.

I de siste kapitlene tar Bourguignon for seg hvordan bistand og internasjonalt samarbeid kan være med på å forhindre noe av den økende ulikheten vi ser. Han er positiv til FNs tidligere tusenårsmål og de nå nye bærekraftmålene, og ser bistand som en nødvendig omfordelingsmulighet. Ikke minst mener han at dette er nødvendig for Afrika sør for Sahara. I 2050 vil denne delen av verden utgjøre 20 prosent av verdens totale befolkning. Om det ikke skapes arbeidsplasser, vil millioner av afrikanere migrere. Dette har land som Kina også forstått, og de har nå kommet på banen som en viktig bistandsaktør.

Bourguignon fremstår for meg som en god sosialdemokrat: Han argumenterer for økte skattesatser, mer satsing på utdanning, harmonisering av internasjonale skatteregimer, arveskatt, og slik jeg leser det, fortsatt satsing på sterke fagforeninger med kollektive rettigheter.

Boken er sterk på fakta om forskjeller i land, og mellom land, og samtidig er den også tydelig på globaliseringens gode sider. I mellomtiden ligger det store ukjente foran oss. Hva skjer om eurosonen bryter sammen, om populistene kommer til makten i flere land, eller om klimakrisen akselererer? Risikerer vi da at ulikheter vil øke enda mer, både nasjonalt og internasjonalt?

---
DEL