Globaliseringen har knapt begynt

AGORA (2/3, 2016)

Er globaliseringens glansdager over, erstattet av et passivt skille mellom de trygge og de utstøtte? 

FOTO: Peter Voerman / Flickr Creative Commons
Ansvarlig redaktør i Ny Tid.

Globalisering er temaet i den nye utgaven av filosofi-tidsskriftet AGORA (2/3, 2016). Temaet kommer frem gjennom 16 bidrag, hvorav halvparten er bokanmeldelser. Utgaven er mannstung (bare 19 prosent av tekstene er skrevet av kvinner), men griper godt an hvor globaliseringsdebatten står i dag – 30 år etter at den startet.

For var det slik at økt økonomisk integrasjon ville redusere nasjonalstatens rolle, og gjøre den maktesløs og irrelevant? Med finanskrisens omfattende statlige redningsaksjoner i 2008 viste man snarere det motsatte. Det belyste samtidig hvor integrert stat og kapital egentlig er, eller hvor nasjonalt proteksjonistisk – apropos hvordan USAs nye næringslivsleder og president Donald Trump nå lover en ny isolasjonisme. Til tross for at verden er blitt mer global gjennom allestedsnærværende medier og billig transport, er det ikke sikkert at billige flybilletter egentlig gjør folk så kosmopolitiske, frigjorte eller berikede som antatt.

Peter Sloterdijk. FOTO: Rainer Lück http://1RL.de – Own work, CC BY-SA 3.0

Blant AGORAs mange bidrag står én kontrast tydelig frem i to tekster om utstøtelse og tilbaketrekning, temaer behandlet av Saskia Sasken og Peter Sloterdijk. Sasken viser til nye primitive former for kapitalakkumulasjon som kan minne om hvordan Vesten ranet koloniene de en gang underla seg. I dag skjer dette via outsourcing og smarte finansalgoritmer. De siste 30 årene har mange opplevd «økonomisk tilbakegang i store deler av verden, eskalerende ødeleggelse av biosfæren, samt ekstrem fattigdom». Ny smart teknologi, ubalansert utnyttelse av naturen samt finansialiseringen (et begrep Bent Sofus Tranøy utdyper) sørger for å konsentrere rikdommen via dagens rovsystemer. Eksempelvis økte USAs bedrifter profitten i 2010 med over 50 prosent, mens totalt skattebidrag samtidig gikk ned to prosent. Milliardær- og bankformuene har økt kraftig. Med større ulikhet mellom folk trekker samtidig de på toppen seg vekk fra sitt ansvar som samfunnsborgere – de bryr seg ikke om at de nederst på stigen utstøtes fra viktige livsområder. Og klarer ikke disse seg i USA, er de gjerne blant dem som tyr til kriminalitet og havner blant de 2,3 millioner innesperrede i fengsler. USA har 25 prosent av alle fengslede i verden. Landet har også den raskeste veksten i innelåste eller utstøtte – plassert i såkalte lagerbygninger (warehousing) med høyt utbytte for fengslenes private aksjonærer. Sasken har heller ikke glemt at dobbelt så mange befinner seg i en tilstand som prøveløslatt – i realiteten annenrangs borgere som sliter med å finne arbeid og bosted. Hun påpeker også at i det globale sør utstøtes eller fordrives folk på grunn av ekstrem fattigdom og konflikter – uten mulighet for siden å vende hjem. Fattigdomstrender, miljømessige katastrofer, omfattende fordrivelser og væpnede konflikter fører til «hittil ukjente nivåer av sosial utstøting» både i det globale sør og nord, konkluderer Sasken.

Vi må gjenoppdage det Sloterdijk kaller «den sterke grunnen til å være sammen».

Sloterdijk. Sloterdijks betraktninger om tilbaketrekning er mer inngripende filosofisk-psykologisk. I AGORAs kanskje mest interessante tekst av Anders Dunker leser vi at Sloterdijk var svært tidlig ute da han på begynnelsen av 1980-tallet tok for seg «akselerasjonens tidsalder» og så for seg den «antropocene» tidens komme, det vil si da menneskenes adferd virkelig endrer jordens økosystemer. Dunker mener denne tidsalderen erstatter begrepet om globalisering som epokebetegnelse.

I Sloterdijks hovedverk Sphären (II), med undertittelen Henimot en filosofisk teori om globaliseringen, anklager han journalister, økonomer og politiske kommentatorer for å bruke «globalisering» overfladisk for ethvert verdensproblem. I så måte kan man kanskje tenke at de mange tekstene om økonomi i AGORA, ikke nødvendigvis bare er globalisering – demokratisk kapitalisme, finansialisering, nyliberalisme, økonomisk vekst og så videre.

Sloterdijks globale perspektiv handler om trygghet. Han ser en bevegelse ut fra den lokale sfæren, ja, selve begynnelsen i livmoren, som et forbilde for det trygge rommet. Dette følges så av andre nære og mer besjelede mikrosfærer som våre partnere og sjelevenner – sameksistensen tolkes av Sloterdijk som forut for eksistensen. Vi beveger oss fra dette intime via samfunnets etnosfærer ut til det kosmiske. Sloterdijks sfæremodell handler om at all historie dreier seg om «immunsystemer» eller kampen mellom dem. Slik kroppen beskytter seg mot smitte, beskytter også kulturer seg mot trusler via mottiltak:   «Rettssystemet beskytter mot kriminalitet, religion mot skjebnens slag … og militæret mot fysiske storskalaangrep.»

Samtidig mener han – mot hva mange av oss tror – at i dagens globale mediesamfunn betyr egentlig forskjellige «verdensbilder» fint lite for de fleste. Folk er stort sett ubekymret for totaliteten, «og søker tilflukt i mindre immunformater – i beskyttede byer, lune hjem og trygge vaner». Dette gjør samtidig vanlige folk sårbare for rovsystemene nevnt av Sasken, eller, som Sloterdijk antyder, at folk undertrykkes i et system der utbyttere eller finansfolk er «som et rovdyr som kjenner sitt bytte bedre enn byttet kjenner seg selv».

Marxisme. Hva da med den marxistiske kritikken av nyliberalismen – mistet den all kraft, som Ola Innset skriver i åpningsessayet? Han tar for seg standardverket til marxistiske David Harveys A Brief History of Neoliberalism (2003), men mener at slike marxistiske analyser er isolert i akademia; at disse står svakt og hviler på «stort sett uforklarte dogmer om klassekamp som ’historiens motor’». Han mener at marxister gjerne har forstått nyliberalismen bare som en epoke som skal tilbakelegges. Det er således på tide at man ikke ser den globale nyliberalismen som «et angrep på etterkrigstidens klassekompromiss, betraktet som en slags kontrarevolusjon fra høyresiden og overklassen mot demokratisering og historisk høye skattenivåer for samfunnets rikeste». Analysene må gå «på tvers av det tradisjonelle skillet mellom basis og overbygning», der man må ta høyde både for økonomiske strukturer og ideer. Anbefalingen er heller å ty til Christian Dardot og Lavals The New Way of the World (2010) – en retning inspirert av franske Michel Foucaults innsikter i denne sammenheng om dagens væremåte for de styrende – som «regjering» eller «governmentality» (på engelsk både «styring» og «mentalitet»). Slik kan definisjonsmakten til økonomifaget ha tatt overhånd der økonomene fortolker virkeligheten – med både Stoltenberg og Blairs public management, eller det Thatcher en gang slagordformulerte som «There is no alternative!».

Motstand. Så hva slags motstand er i dag mulig? Dette var temaet til filosofen Arne Johan Vetlesen på AGORAs lanseringsseminar nå i januar. Vilkåret for motstand er ifølge Vetlesen hemmet, da nyliberalismen har sneket seg inn overalt som en slags nøytral rasjonalitet, nødvendighet eller naturtilstand. Mot en slik «naturalisering» er motstand nærmest umulig, eller som Sasken påpeker: Det dreier seg ikke bare om motstand mot et rovdyr, men mot et helt rovsystem. Her utvider Sloterdijk perspektivet om verden som mediemessig og økonomisk synkronisert i en stor offentlighet: Han ser vår adferd som fortettet rundt visse væremåter, der enhver som forsøker å være utenfor, hemmes av integreringen. I et slikt kontrollsamfunn er det, som Dunker skriver, «overalt en gjensidig hemning, og krenkelsen er det eneste legitime grunnlag for utagering». Krenkelsen? Ja, i velbehag og trygghet bryr man seg ikke om andre, men om noen tråkker på deg, reagerer immunapparatet – vel, man blir i det minste offentlig høylytt. Men som Vetlesen nevner uteblir en dypere motstand mot dagens rådende ideologi. Man kan vel da si seg enig med Dunker i at «alle stadig oftere reagerer, men ingen agerer i stor stil». Denne passive tilstanden av en globalisering med henholdsvis trygge og utstøtte ender opp i det Sloterdijk kaller en eneste «hyperaktiv vibrerende gelé … en ’post-historisk sivilisasjon’».

Sloterdijk mener at en reell globalisering knapt har begynt – til forskjell fra i AGORA for øvrig, der man er skjønt enige om at den kom for fullt med Thatcher og Reagan i 1979/80. Skal man kunne være enig med Sloterdijk i at visjonen om et globalt fellesskap virker mer som et mareritt enn en ønskedrøm? Han mener at konsekvensen er at flere og flere «enkeltmennesker flykter fra storsamfunnets fellesverden. Både nasjonale fellesskap, grupper og enkeltmennesker har en tendens til å immunisere seg imot den overordnede helheten som om den var en uvedkommen utside – og bygger i stedet trygge mikrosfærer». Og han konkluderer med at det anses som tryggest å holde seg utenfor kollektivenes skjebnefellesskaper.

Så – skal man ikke lenger på humant vis dele «byrder, trusler og problemer»? Jo. Klimakrisen står igjen som noe som presser seg frem – vi sitter på en måte i samme båt og må ta stilling til dette. Situasjonen er ifølge Sloterdijk «økologisk og immunologisk». Og skal vi ta et felles ansvar, må vi bli «ko-immunologiske» – kanskje vi kan kalle det en ny tapning av kommunismen. For med drivhuseffekten og utstøtelsen av enorme grupper som ikke får plass i noen få velferdsstater, er kanskje de godene man antok globaliseringen skulle bringe, mer som små øyer i et hav av fattigdom. Derfor anbefales en temperert optimisme, en ny solidaritet. Således ser Sloterdijk – muligens på anarkistisk vis – at små, trygge sfærer, lokalt eller provinsielt trygge, må kunne omdannes til storskala, en slags sfæredeling. Vi må gjenoppdage det han kaller «den sterke grunnen til å være sammen». Ko-immunismen skal avløse kapitalismens konkurransesamfunn, noe han tror vil tvinge seg frem av nødvendighet som følge av rovdriften på jordens ressurser.

Kina. I tillegg til Sasken og Sloterdijk er også Lars Mjøseth og Tuen Skarsteins essay om Kina gjennom to globaliseringsperioder viktig – også sett i lys av USAs nye forfallstendens og isolasjonisme (se for øvrig tekster om Trumps USA i denne avisen). Kina har tatt over England og USAs posisjon som «workshop of the world». Med en enorm vekst som har brakt flere hundre millioner ut av fattigdom, vil Kina muligens kunne stå overfor et voksende hjemmemarked. Teksten spår at kineserne kommer opp på samme velstandsnivå som Vesten innen 2030. Med betydelig overproduksjon og en stabil finansøkonomi og industri vil Kina kunne komme til å konsentrere seg om sitt eget territorium – i likhet med det kommende USA.

Med økt egoisme og nasjonalisme – Norge står ikke utenfor i så måte – vil globaliseringens mer positive, humanistiske sider med tanker om å dele og å løfte bærekraftig i fellesskap, kunne møte store utfordringer. Man kan stå i fare for det Dunker konkluderer med – at «felleskapssånden blir et essensielt overskuddsprodukt».

Men fortvil ikke. Mens denne teksten ble skrevet, har Kina vedtatt å bruke over 3200 milliarder kroner på fornybar energi. Miljøforurensningen var blitt så stor at lederskapet følte seg truet av befolkningen.

---
DEL