Globale gangstere

FN vil ha Hollywood med på kriminalitetsbekjempelse. Gangsterfilmer verden over både gjenspeiler og idylliserer livet som kriminell.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

[kriminalitet] Kulturindustrien har en sentral rolle i global kriminalitetsbekjempelse. Det hevder lederen ved FNs kontor for narkotika og kriminalitet (UNODC), Antonio Maria Costa, som besøkte Norge onsdag.

– Kriminaliteten globaliseres, derfor er det ikke overraskende at også filmer om kriminalitet globaliseres. I vårt forsøk på å bekjempe korrupsjon, narkotikakriminalitet og organisert kriminalitet prøver vi å mobilisere Hollywood, Bollywood og andre filminstitusjoner. Vi ønsker å bruke innflytelsen disse filmene har til å gjøre folk oppmerksomme på at alle kan spille en rolle i å bekjempe kriminalitet, sier Costa til Ny Tid.

– Dette har vi gjort spesielt i forhold menneskehandel, sier Costa og nevner at UNODC har vært med på å utvikle spillefilmen Trade om en politimann i Texas (Kevin Kline) som blir kjent med en ung meksikansk gutt på leting etter sin bortførte søster, sier Costa.

Filmkritiker Truls Lie mener den globale gangstersjangeren forteller oss om dagens samfunn. Men i hvilken grad gjenspeiler filmene virkeligheten?

– En film som brødrene Joel og Ethan Coens No Country for Old Men avspeiler virkeligheten på grensen mellom USA og Mexico, der Mexico nå permanent har satt inn hæren, på grunn av høy kriminalitet og drap. Denne «gangsterfilmen» basert på Cormac McCarthys roman viser det moralske forfallet og kynismen som råder etter at de gamle verdiene har forsvunnet, sier Lie, som er kritiker i norske Le Monde diplomatique.

Begynte i USA

Mafiaskikkelsen har vært det amerikanske bidraget til verdensfolkloren. Filmer som løselig baserte seg på Al Capone, som The Public Enemy (1931) og Little Caesar (1931), åpnet for den skrekkblandede fryden for det eventyraktige, men voldsfylte livet på utsiden av samfunnet. Med Francis Ford Coppolas Gudfaren-triologi (basert på Mario Puzos roman) nådde sjangeren sitt kunstneriske høydepunkt, i den parallelle beskrivelsen av det amerikanske samfunnets utvikling på 1900-tallet og gangsterens liv og yrkesmessige dilemmaer.

De siste årene har sjangeren blitt globalisert, særlig med suksessen til brasilianske City of God (2002), om livet som smågangster i Rio de Janeiro. På filmfestivalen i Berlin nylig, vant en annen brasiliansk gangsterfilm, Tropa de Elita (se side 48-50) Gullbjørnen. Og i fjor fikk kanadiske David Cronenbergs Eastern Promises mye oppmerksomhet for sin inngående og dystre beskrivelse av den russiske mafiaen i London.

– Er gangsterfilmenes beskrivelse av livet på utsiden av samfunnet problematisk?

– Krimfilmene antyder mulighetene for et eventyrlig liv. Alt fra Gudfarens mektige nettverk, til dagens forbilder i oljekongen Playview (There Will Be Blood) eller psykopaten Chigurh (No Country for Old Men). Disse skikkelsene berører oss følelsesmessig – over noe tapt, noe ukontrollert som sivilisasjonen søker å fjerne. Jeg venter stadig på gangsterfilmen om de arabiske sympatiske terroristene, sier Truls Lie.

– Fascinasjon for filmers skurkeroller og lettjente penger har nok inspirert mange. Man er jo vevet sammen med media – man kan ikke unngå å bli fascinert av Al Pacino i Gudfaren III, eller av makten enkelte besitter i gangsterfilmer. Identifisering med altfor frie individualister i et gjennomregulert samfunn som det norske, samt den ondskapsfulle fryden av å se andre få unngjelde, er katarsis nok for mange. Men det er vel den estetiske gleden over det fryktinngytende som leder an. Folk flest beholder etikken, sier han.

Fra mafiaens perspektiv

– Dessverre lar kriminelle seg inspirere mye mer enn jeg som romanforfatter liker å tenke på, sier forfatter Stein Morten Lier, som blant annet har skrevet dokumentarromanen Illusjonen som brast basert på Nokas-ranet.

David Toska har innrømmet at han lot seg inspirere av Heat. Planen bak Nokas-ranet er hentet herfra: Man trenger ikke bry seg om politiet så lenge man har større ildkraft. Også Cosa Nostra på Sicilia fant mye inspirasjon i Puzos Gudfaren-bøker, blant annet det berømte hestehodet.

Den gjensidige inspirasjonen mellom film og virkelighet har siden 1930-tallet vært en del av mafiafolkloren, men tv-serien Sopranos trekker denne til sitt foreløpige endepunkt med sine hverdagslige beskrivelse av mafialivet – så hverdagslig at FBI under avlyttinger skal ha hørt mafiosoer diskutere om produsentene hadde tystere på innsiden. Sopranos fullbyrder på mange måter utviklingen til sjangeren fra den glamorøse, men samtidige bestiale gangsteren, fra Al Capone-typen som står fullstendig på utsiden av samfunnet, til gangsteren som en relativt vanlig borger.

– Sopranos er genial. Gangsterhistorien blir bare en ytre ramme og viser hvor overfladisk miljøet er og hvor lite vennskap betyr for gangsterne når det står om penger. Et fellestrekk jeg gjenkjenner fra kriminelle miljøer, er paranoiaen. Alle er fullstendig paranoide, sier Lier.

---
DEL