Globale mål: Hvorfor, hvordan og for hvem?

Av: Ingrid Kvangraven De nye bærekraftsmålene som ble lansert av FN i New York i høst, vil sannsynligvis få store konsekvenser for hvordan utvikling forstås, finansieres og implementeres. Men hvorfor skal man i det hele tatt ha utviklingsmål? Systematiske forsøk på å svare på dette tilsynelatende grunnleggende spørsmålet har glimret med sitt fravær. Mens debatten […]

Av: Ingrid Kvangraven

De nye bærekraftsmålene som ble lansert av FN i New York i høst, vil sannsynligvis få store konsekvenser for hvordan utvikling forstås, finansieres og implementeres. Men hvorfor skal man i det hele tatt ha utviklingsmål? Systematiske forsøk på å svare på dette tilsynelatende grunnleggende spørsmålet har glimret med sitt fravær.
Mens debatten om hva som bør inkluderes i de nye bærekraftsmålene har pågått, har professor ved The New School Sanjay Reddy og jeg grublet over gode grunner til å utforme utviklingsmål, hva slags funksjon de kan ha (om noen), og under hvilke forhold målene kan spille en konstruktiv rolle.

Uviss virkning. Vi ser for oss minst tre gode grunner til å ha globale mål. For det første kan mål påvirke hvordan man forstår, måler og tenker på utvikling. For det andre kan mål motivere til individuell og kollektiv innsats. For det tredje kan målene fungere som et felles referansepunkt som aktører kan koordinere handlingene sine ut ifra (for eksempel kan dette være tilfelle når det gjelder koordinering av bistand).
Istedenfor seriøst å vurdere de forskjellige rollene globale mål kan spille i utviklingsprosesser, har FN-byråkratiet stilt med et hovedargument for utviklingsmål: De utgående tusenårsmålene var en suksess. FN-statistiker Howard Friedman, som er en av få som har analysert virkningene av tusenårsmålene, hevder imidlertid at det ikke finnes grunnlag for å hevde at tusenårsmålene var vellykkede. Han forholder seg til den globale fattigdomsreduksjonen før tusenårsmålene ble vedtatt, og viser at global fattigdomsreduksjon ikke akselererte etter år 2000. Friedman ble nektet å publisere disse resultatene gjennom FNs egne kanaler, og endte til slutt opp med å publisere arbeidet som forsker ved Columbia-universitetet i New York.
Et sentralt moment i den forbindelse er kausalitet. Selv om fattigdomsreduksjon har akselerert i noen land og regioner i tusenårsmålperioden, betyr ikke dette at tusenårsmålene forårsaket fattigdomsreduksjon. Lavinntektsland har også opplevd enestående økonomisk vekst, en investeringsboom og høye råvarepriser (særlig mellom 2000 og 2009), noe som nok har mer å gjøre med sterk kinesisk økonomisk utvikling og etterspørsel enn tusenårsmålene.

Spesifiseringsparadoks. I tillegg må de eventuelle fordelene som globale utviklingsmål kan skape, veies opp mot de potensielle kostnadene. For eksempel kan det intense fokuset på måloppnåelse og overvåking føre til mindre fokus på mer åpne, prosessorienterte forståelser av utvikling. Dessuten må enhver formulering av mål innebære konsistens mellom hovedmål og delmål, så vel som mellom mål og middel.
I praksis vil man stå overfor et spesifiseringsparadoks. Det kan være lett å skape enighet rundt veldig abstrakte mål, som eksempelvis å forbedre helsen til en gruppe, men uten mer spesifisering vil ikke slike mål være konkrete nok til å ha særlig betydning i praksis. På den andre siden er faren med svært spesifiserte mål eller delmål at de ikke gir tilstrekkelig med rom for variasjon mellom kontekster eller fleksibilitet i møte med ny lærdom. Eksempler på slik overspesifisering er å finne i bærekraftsmålene, hvor det blant annet pekes på informasjons- og kommunikasjonsteknologi for å styrke likestilling mellom kjønnene, og på å styrke implementeringen av Verdens helseorganisasjons tobakkskonvensjon for å sikre menneskers helse. Disse virkemidlene kan være relevante i noen sammenhenger, men ikke nødvendigvis i alle.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here