Global nedkjølingsalarmisme

KALDERE TIDER: Glem global oppvarming. CO2 påvirker ikke temperaturen på Jorden. Rundt 2030 kan det med redusert solaktivitet tvert imot bli kaldere.

Iril Kolle
Kolle er redaksjonssjef i Ny Tid.
Email: iril@nytid.no
Publisert: 08.10.2019
           The Rise and Fall of The Carbon Dioxide Theory of Climate Change
Forfatter: Rex J Fleming
Springer, USA

Amerikanske dr. Rex J. Fleming skriver at det er en større trussel enn global oppvarming om klimaforandringene gir oss en ny kuldeperiode. Til forskjell fra den opphetede klimadebatten vil mer CO2, ikke mindre, være nødvendig i kommende mulige kaldere tider.

Fleming – som har 50 års forskning bak seg – var tilhenger av global oppvarming-teorien, men forlot folden og ble klimarealist. Vi kan også kalle ham for «nedkjølingsalarmist». Som matematiker med en doktorgrad i meteorologi og tittelen «Atmospheric scientist» var han ansatt ved NOAA (National Oceanic and Atmospheric Administration) i USA. Han har mottatt flere utmerkelser for sitt arbeid og har hatt en lang rekke verv relatert til klima og meteorologi. I 2005 startet han konsulentfirmaet Global Aerospace med målinger av vanndamp på kommersielle fly.

I år 300 var det varmere globalt enn i dag.

Sentralt i hans forrige bok, Exposure (2012), var poenget om at den globale oppvarmingen var reell, men at CO2 ikke var årsaken. Flemings nye bok hevder fortsatt at CO2 ikke kan forklare klimaendringene, men at naturlige variasjoner og solens aktivitet er årsaken til temperatur- og klimaforandringer.

Istidene og CO2

Boken åpner med en gjennomgang av vitenskapelige oppdagelser og universet – som Gud skapte, ifølge Fleming – og dets ekspansjon. Deretter gjennomgår han historiske hendelser, målinger og forskning fra istidene og fram til dagens klimadebatt. Det kan ikke bevises at CO2 er årsaken til klimaforandringene, insisterer Fleming.

Som eksempel viser Fleming til istidene og CO2-konsentrasjonen i hver enkelt istid, der det ikke er noen korrelasjon mellom CO2-nivåene. Prøver av iskjerner har gitt 420 000 år med data fra Antarktis som indikerer at temperaturforandringene kom først, langt senere så man endringer i CO2. Hans påstand bekreftes blant annet av en fransk studie som viste at CO2-endringer først fant sted 200–800 år etter issmeltinger.¹

I kryogen-istiden (for 850–635 millioner år siden) var CO2-konsentrasjonen 100 ganger høyere enn dagens målinger. I varmere perioder var solens magnetiske felt kraftigere eller Jordens albedo (refleksjonsevne) redusert – igjen uten korrelasjon mellom CO2 og Jordens overflatetemperaturer. En økning i temperaturen skyldes andre forhold.

Atmosfæren er «et kaotisk system og ikke nøyaktig forutsigbart», skriver Fleming. Det er naturlige og vanskelig forutsigbare variasjoner som observeres, ikke CO2-skapte forandringer.

Kosmiske stråler (primært protoner fra stjerner som eksploderer) danner isotoper i Jordens atmosfære når solens magnetfelt ikke er sterkt nok til å avlede dem. De kosmiske strålene og solen med sine solflekker og solstormer påvirker temperaturen på kloden vår. Isotopverdiene av beryllium-10 (10Be) og karbon-14 (14C) er høye når solens magnetfelt er svakt, som under den lille istid (1645–1715, ifølge Flemings tall – forskere krangler om når den inntraff).

Det er interessant å lese om hvilke konsekvenser de ulike kalde og varme periodene har hatt for livet på Jorden. Funn av plantefrø, bunnfall i innsjøer, prøver fra vulkaner og andre kilder stadfester de varme periodene. Eksempelvis var det i år 300 varmere globalt enn i dag. Senere kom en kaldere periode, der mangelen på sollys samt tørke ga mislykkede avlinger og hungersnød. I middelalderen ble det varmere igjen, med lange somre og gode avlinger. Studier av 6000 borehull fra alle kontinenter forteller om høyere temperaturer enn i dag, før den lille istid, som resulterte i et sultrammet Europa som var vant til høyere temperaturer og dermed dårlig tilpasset kaldere tider.

Tungt stoff

Boken skal være skrevet for legfolk, men jeg har sjelden savnet bedre kunnskaper om astrofysikk så sterkt som da jeg leste denne. Fleming vil naturligvis framlegge bevis for sine påstander, og han gjør det grundig med eksempler fra forskning. Så grundig at han mister den vanlige leser (meg!) i deler av boken.

Det kan ikke bevises at CO2 er årsaken til klimaforandringene,
insisterer Fleming.

Han forklarer vitenskapelige teorier og har rikelig med referanser etter hvert kapittel samt et fyldig tillegg. Men boksider spekket med fremmede ligninger og modeller gjør det ikke lett å bli trygg på om det man leser, henger på greip eller ikke. Hvis leseren derimot har grunnleggende kunnskaper om astrofysikk og kjenner Plancks strålingslov, Lorentz-kraften (som virker på en elektrisk ladning i et elektromagnetisk felt) kombinert med Jordens albedo, vil man nok få et større utbytte av enkelte kapitler enn undertegnede.

Rex J. Fleming

Men boken er tidvis lettlest og populærvitenskapelig. Den blir nesten i letteste laget når Fleming benytter sjansen til å kritisere alt fra IPPC og forskningsfusk til politikere og presse. Han nevner globale interesser, NGO-er og flere i sine teorier om hvordan CO2-myten oppsto og fikk fotfeste. Dessuten om hvem som har noe å tjene på klimahysteriet. Fleming kan ha rett i mange av påstandene, men skraper bare i overflaten på altfor mange (interessante) punkter. Han forsøker å favne over mye i en og samme bok, og jeg kan ikke nevne alt her.

Når CO2-myten er tilbakevist, konsentrerer Fleming seg om hvordan vi skal forberede oss på kommende naturlige klimaendringer fra solens aktivitet, kosmisk stråling, og solens (og planetenes) endrede posisjoner.

Sult og kriser

Myndighetene kritiseres for å ha gjort CO2 til en fiende når CO2 vitterlig er en forutsetning for livet på Jorden. Hvis man dobler CO2-konsentrasjonen, vil samtidig nettoproduktiviteten til urteaktige planter øke med 30–50 prosent – trær og vedaktige planter med 50–80 prosent. I denne sammenhengen har vi behov for høyere nivåer av CO2 hvis det blir kaldere – skal vi få nok mat.

Er det slik framtiden blir? Ja, Hvis man følger Solflekkaktivitetens Syklus, Hevder Fleming. Ill. Fra Boken.

Hvis man ser på periodene med redusert solflekkaktivitet og følger 350-års syklusen som blant andre den amerikanske forskeren K.G. McCracken (B.Sc., PhD, DSc) ved universitetet i Maryland har lagt fram2, vil neste periode med redusert solaktivitet inntreffe rundt 2030. Fleming er usikker på hvor kjølig det kan bli, men tror at det kan bli noe mindre eller tilsvarende solflekkaktivitet i perioden Dalton-minimum, eller tilsvarende et Maunder-minimum.

Dette gir temperaturer som kan medføre reduserte avlinger og føre til sult og kriser over hele kloden, advarer Fleming. Han påpeker viktigheten av tilgang til drivstoff, vann og mat til hele Jordens befolkning og bygging av demninger som i sum minner om katastrofeforberedelser.

Fleming skriver at en god forberedelse «vil kunne redde mange liv, og du kan hjelpe til – kontakt lokale politikere, venner og naboer og fortell dem om det akutte behovet».

– Tør jeg banke på hos naboen og varsle om en kommende istid?


1. Caillon et al. (2003). «Timing of atmospheric CO2 and Antarctic temperature changes across termination III». Science, 299, 1728–1731.
2. McCracken, K.G., J. Beer og F. Steinhilber (2014). «Evidence for planetary forcing of the cosmic ray intensity and solar activity throughout the past 9400 years». Solar Physics, 289.

Gratis prøve