Glitrende Mao-tittel

Hans Petter Sjølies fortelling om AKPs vekst og fall er nok litt tabloid, men fortjener de noe annet enn en featureartikkel på 229 sider pluss 431 fotnoter?

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

AKP (m-l) er altså partiet som i forhold til andre maoistiske bevegelser utenfor Kinas murer – og Albanias – ble oppsiktsvekkende stort i Norge på 1970-tallet. Dette er ytterst merkelig i et land hvor sosialdemokratiet nesten var enerådende og studentopprøret i mai 1968 bare ble en storm i et pjolterglass på Blindern.

De norske maoistene, AKP-erne, startet i all hovedsak sin virksomhet i bydelen Bryn-Hellerud i Oslo på slutten av 1960-tallet. Der arrangerte et knippe teoretisk og politisk interesserte ungdommer studiesirkler og leste Kapitalen av Karl Marx så øynene ble både våte og røde. Men det gjaldt å holde tunga rett i munnen, det gjaldt – som i alle bevegelser som regner seg som revolusjonære – å forstå teorien riktig. Sjølie skriver:

«Hele m-l-bevegelsen var et produkt av polemikken mellom Mao Tsetung og det post-stalinistiske regimet i Moskva.»

Enden på visa ble at vi neppe har et sett et politisk parti her til lands som ble mer religiøst enn AKP (m-l) – partiet som startet som SUF, SFs ungdomsparti, og relativt fort ble et hatobjekt både for Finn Gustavsen og Berge Furre. Først i julen 1972 ble denne ungdoms- og protestbevegelsen omgjort fra en raptus til AKP (m-l).

Midt under den kalde krigen var AKP «geniale» nok til å ta avstand både fra USAs og Sovjets politiske prosjekter. AKP-erne hadde sågar gode politiske analyser av manglene ved den rådende politikken i disse stormaktene. Problemet ble sjølsagt at de istedenfor fant seg en stefar: Kina, og dyrket Midtens Rike og Mao som om det var snakk om det jordiske paradis og dets frelser. Dette ble vel også til slutt AKP (m-l)s bane.

Et annet særtrekk ved SUF/AKP (m-l)s partibygging var måten det ble tatt ettertrykkelig avstand fra de andre partiene og bevegelsene på den politiske venstresida. Her mener nok mange, også de som har et avslappet forhold til AKP i dag, at partiet gjorde mer skade enn nytte. Maken til besserwisseri og politisk fundamentalisme som AKP-erne i sine «velmaktsdager» sto for, opplever vi sjelden. Bare spør Erling Borgen om hvordan det var å bli utsatt for noen av disse kampkåte kommunistiske kadrene på 1970-tallet.

«Bare et konsekvent, revolusjonært klassekampparti kan bli arbeiderklassens virkelige redskap i kampen for sosialismen.» Dette var alvor, slik levde de der.

Forfatteren av Mao, min Mao er født i 1974 og har sjøl ikke vært en del av m-l-bevegelsen (men han jobber nå i Klassekampen). Denne boka er derfor ikke basert på sjølopplevde hendelser. Dette er en stor fordel, ikke minst med tanke på hvor kjipe de involverte personene, med Steigan, Øgrim og Allern i spissen, har vært med å gi oss andre, vi som aldri elsket AKP, innsikt i dette merkelige fenomenet: maoismen i Norge.

Likevel vil det ikke overraske meg stort om noen av de involverte, og kanskje nettopp de tre nevnte, vil ha sterke innvendinger mot mye i denne boka. Det har de jo hatt mot mesteparten av det som har kommet ut om dette emnet tidligere, med unntak av det lille de sjøl har skrevet om saken. Eller saka, som det vel fortsatt heter på AKP-sosiolekt.

Det er en uting når ei bok er så stinn av fotnoter som denne. Det ødelegger rett og slett leserytmen når anekdotelignende fotnoter står i kø bakerst i boka. Du blar og blar, men kommer nesten aldri videre.

Fotnote 218 fortalte meg imidlertid noe nytt: «Det er en seiglivet myte at ml-erne kom fra borgerskapet. Ml-bevegelsen var hele tiden klassemessig bredt sammensatt, og var som norske partier flest i bunn og grunn et middelklasseparti.»

Men som kjent – var de ikke arbeidere, så skulle de bli det. Stikkordet var sjølproletarisering. Mange gikk fra Blindern til industrien, de gjorde en slags omvendt klassereise. Og mange har i dag reist hjem igjen, etter at festen er over og det ikke er ei smule kake igjen.

For – 9. september 1976 – døde Mao, min Mao, mens den norske m-l-bevegelsen kanskje var på sitt aller sterkeste. Herfra gikk det bare én vei. Skjønt, de klarte å gjøre avisa Klassekampen til dagsavis – et norsk medieunder som mange av oss fortsatt har stor glede av.

Det mest oppsiktvekkende i Sjølis bok er nok påstanden om at AKP overvåket NKP-medlemmer. Ikke den helt store saken i det mer og mer tabloide valgkamppolitiske Norge, kanskje – men viktig nok for de involverte, enten påstanden er sann eller ei.

Denne boka er sjølsagt ikke sannheten om AKP (m-l). Hvem kjenner den? Hva som er sant og ikke her, blir ofte en øvelse i debatteknikk og hvem som var hvor på hvilket tidspunkt. Pluss redelighet i bruk av kilder, anonyme så vel som åpne. Sjøl om mye av boka er basert på forfatterens hovedfagsarbeid i historie, er dette ikke et forskningsarbeid. Som med alle bøker koker det derfor ned til hvor godt fortellingen «Mao, min Mao» er skrevet, hvor godt historien er fortalt.

Tittelen er veldig god. Den åpenbare allusjonen til Astrid Lindgren er en innertier. Resten av boka er dessverre ikke like god, men leseverdig likevel. For når AKP-erne sjøl ikke gidder å skrive noe særlig om denne sære politiske veksten som hjemsøkte vårt land, er det flott at andre enn Bernt Hagtvet gjør det. Såpass fortjener de norske pekingeserne.

Bla om for å lese intervju med Hans Petter Sjøli.

---
DEL

Legg igjen et svar