Glitrende hverdagshumor

Når man en gang i framtida vil vite hvordan hverdagslivet i Norge var rundt tusenårsskiftet vil man gå til tegneseriene for svar.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Vær ærlig nå: Hvor mange norske romanforfattere klarer å skildre hverdagslivet slik at leserne kjenner seg igjen og stadig kommer tilbake for mer? Hvor mange norske samtidsromaner påvirker sine lesere i en slik grad at de ser på hovedpersonen som en nær venn og et forbilde? Og hvor mange skjønnlitterære forfattere når hundretusener av lesere på daglig basis? Sorry, Anne B. Ragde, Erlend Loe, Unni Lindell, Lars Saabye Christensen og Jo Nesbø, men dere er i ferd med å bli danket ut av en gjeng tegneserieskapere. Når våre etterkommere vil vite mer om hvordan hverdagslivet i Norge var i 2005, bør de gå til avisserier som Pondus og Nemi.

Tegnet sitcom

På den ene siden er dette serier som er så populære at bare gjør dem til en kulturell slagkraft man er nødt til å regne med. Bare den femte Pondus-boka er trykket i et opplag på 70 000 eksemplarer, selv om leserne allerede har lest de samme seriene i avisa og månedsheftet allerede. Bare i kraft av sin popularitet skaper disse seriene en felles referanseramme for de som leser den. Tenåringer kan kjenne seg igjen i Nemi, unge voksne kjemper for å holde på ungdomstida sammen med Rocky, kjernefamiliene kan speile seg i Pondus, mens vi kjenner igjen naboene og tilfeldig forbipasserende i seriene til Karine Haaland og Christopher Nielsen. Og nettopp fordi disse seriene ikke tar mål av seg å være så mye mer enn en daglig humoristisk kommentar til det norske dagliglivet, sier de mer om livet i Norge enn de fleste langt mer kunstneriske ambisiøse romaner på markedet.

Disse stripeseriene har en rolle som på mange vis kan sammenlignes med tv-stasjonenes sitcom-serier i USA. Tegneseriene er våre varianter av Seinfeld, Venner for livet og Kongen av Queens. Siden de norske tv-kanalene ikke har maktet å skape en komiserie som vi kan identifisere oss med på samme vis, går vi til avisseriene for å få nye venner, jevnlige glis og figurer vi kan speile våre egne liv i. Men i motsetning til de mer strømlinjeformede amerikanske tv-seriene, kan serieskaperne tillate seg langt friere rammer, spesielt i forhold til sex, rus og bannskap. Kan du se for deg at Jerry Seinfeld får en kjønnsykdom, at Chandler og Monica spyr opp innvollene sine etter en heftig runde på spritfylla eller at Frasier begynner med heroin? Selvsagt ikke, men dette skjer i tegneseriene våre.

Ikon og forbilde

«Lei av verden? Har du glemt at det er du som former den? Alt er stjernestøv og løgner, Nemi!» Slik lyder det når Nemi får råd av Alice Cooper, og på samme vis er det svært mange jenter (og gutter) som har plukket opp råd og livsvisdom fra Nemi i løpet av de siste årene. Lise Myhre har skapt et moderne norsk kulturikon, og for dediserte fans er Stjernestøv og løgner, en samling av alt Nemi-materiale fra høsten 2000 til høsten 2001, høstens sikreste investering. Dette var året da stripeserien befestet sin popularitet, Myhre formet sin unike stemme og Nemi Montoya selv fant sin personlighet. Der Martin Kellermans Rocky forteller oss hvordan det er å være en ung, kåt og desperat mann, lærer Nemi oss mye om hvordan jenter opplever singellivet, konformitetskrav, fest og hverdag. Myhres evne og vilje til å variere tematikk, teknikk og budskap gir både en forfriskende utforutsigbarhet og spontanitet, men også en større fare for enkelte slappe og umorsomme striper. Dette er en lekker samling med serier, men det er det ditt eget forhold til Nemi som avgjør om dette er en virkelig god bok.

I motsetning til Lise Myhre lener ikke Karine Haaland seg på en sterk gjennomgangsfigur, men slynger ut sine syrlige blikk på det norske samfunnet med hjelp av en mengde forskjellige figurer. Og der Myhre bruker Nemi til å befeste sitt eget syn på verden, bryter Haaland ned våre sementerte verdensbilder. Hun bruker humor for å vise oss hvor komplisert og sammensatt samfunnet er, og slår dermed også et kraftig slag for integrering. «Hun er dama som demokratisk og inkluderende hetser minoritetene i samfunnet,» som det heter i forordet.

Karine Haaland minner om Olav Hansson, som Arne Scheie konsekvent kalte «stilhopperen fra Røa». Det går kanskje ikke alltid like langt i bakken, men de gjennomfører uansett til 20 i stil. Haaland er ikke alltid rasende morsom, og flere punchlines er i overkant forutsigbare. Hun tyr dessuten ofte til nødløsninger som å la den fornærmede gå fysisk til angrep på fornærmeren for å komme i mål. Men selv en småslapp Haaland-vits framstår som en ren nytelse, fordi de utføres så elegant. Streken er enkel, ekspressiv og ofte direkte vakker, og med farger tvers gjennom blir denne boken en fest for øyet. En svært morsom fest.

Stadige endringer

Én stripe i denne femte Pondus-boken gir en fin forklaring på Frode Øverlis suksess. Jokke slapper av hjemme i sengen. Leeds- og Kiss-plakatene henger trygt på veggen, mens han ellers er omgitt av tomme ølbokser, pizzakartonger og siste nummer av Cats. Likevel er ikke Jokke fornøyd. Han kjeder seg. «Livet mitt skriker etter forandring,», tenker han og skrider til verket: Han snur seg i sengen. Et enkelt grep, men det gir i ham det minste et nytt perspektiv på livet.

Slik er Frode Øverli også. Han blir aldri fornøyd med tingenes stillstand, men lar sitt univers gå gjennom den ene etter den andre forandringen. Kort etter at Jokke snur seg i sengen, bestemmer han seg også for å flytte hjemmefra. Dette er et radikalt valg i en konservativ tegneserieverden. Kan du se for deg at Bill Watterson lot Tommy flytte hjemmefra? At Billy dimmer fra militæret? At Baltus blir voksen? Stripeserier er det trygge og faste holdepunktet i avislesernes liv, og det oppmuntres sjelden til endringer.

Øverli er en rastløs sjel i forhold, men i begynnelsen av denne stripesamlingen lider vitsene hans av en viss stagnasjon. Serien preges av resirkulerte ideer om sjekking og fotball, men akkurat idet du tror fantasien har tatt perm rammes Øverli igjen av denne rastløsheten. «Pondus» har rett og slett utviklet seg til en helnorsk variant av The Simpsons. Begge gir det samme karikerte vrengebildet av henholdsvis den norske og amerikanske folkesjelen, bare erstatt Lisas feminine snusfornuft og sosiale bevissthet med Jokkes hedonistiske og overmaskuline livsnyting.

Svensk hverdagshelt

Hvis Pondus er The Simpsons, er Martin Kellermans Rocky en svensk Venner for livet med baller, en Seinfeld med mer angst og uro. Serien står seg i sammenligning med det meste, men først og fremst står serien fjellstøtt på egne ben. Når de 350 første stripene nå samles mellom to permer på norsk, står Rocky: The Big Payback fram som en skandinavisk generasjonsroman. Kellermans kombinasjon av rå humor og hverdagsdrama kan leses igjen og igjen, akkurat som de beste seriene til amerikanske forbilder som Peter Bagge, Joe Matt og Robert Crumb. Dette er humor du finner fram igjen og igjen, viser til gjester og skremmer naboene med.

Du kan se så mange sitcoms og lese så mange ukebladartikler, selvhjelpsbøker og Nick Hornby-kopier du orker. Men vil du vite hvordan det var å være ung, hvit og hjelpeløs mann i Skandinavia på 1990-tallet, er det Rocky du må ty til. I 1998 mistet Kellerman kjæreste, jobb og leilighet, men tok tyren ved hornene da han lot sitt hverdagsliv i Stockholm danne rammen for denne selvbiografiske stripeserien. Ved å koble den mer sofistikerte og rølpete arven fra Robert Crumb og Charlie Christensens Arne And med det forutsigbare avisstripeformatet, skapte Kellerman noe med bredere og mer folkelig appell enn de førstnevnte og noe frekkere og mer relevant enn de trygge avisseriene. Omtrent som Pondus altså, bare med en single og desperat hiphoper i 20-årene i hovedrollen.

Mørk og grusom

Både Myhre, Øverli, Kellerman og Haaland nærmer seg innimellom de mørkere sidene i samfunnet, men holder seg stort sett langs de opplyste hovedgatene. Da er det godt vi har Christopher Nielsen, og med boka Uflaks dukker han dypere ned i Oslos mørke bakgater enn noensinne tidligere. Uflaks er Nielsen på sitt mørkeste, morsomste og mest grusomme.

«Jeg trur at du bare har så mye flaks utpossjonert her i livet,» sier Geir, den ene av Christopher Nielsens to trøtte typer, i tittelhistorien i Nielsens første samling med nye tegneserier siden 2001. Og i denne historien opplever både Odd og Geir at deres flakskvote i livet er i ferd med å bli brukt opp.

Odd og Geir dukket opp for første gang i Gateavisa i 1982, da som ganske standard hasjhumor inspirert av amerikanske The Freak Brothers.

Siden har Nielsen utvidet universet i form av både tegneserier, tv-serie og den kommende animerte langfilmen Slipp Jimmy fri, med Odd og Geir i viktige roller. Vi følger duoen gjennom oppveksten i Oslos drabantbyer og videre til det kriminelle rusmisbrukerlivet i Oslo sentrum, helt fra 1970-tallet og fram til i dag.

Nielsen har dukket dypt ned i rusmisbruk, kriminalitet og fornedrelse tidligere, men Uflaks er mer brutal, mørkere og nådeløs enn noe han har satt ned på papiret tidligere. Kronologisk utspiller historien seg etter Slipp Jimmy fri-filmen: Odd er tungt på kjøret, mens Geir sitter fengslet for uaktsomt drap. Både kropp og ånd er med andre ord i fritt forfall, og det hele er skremmende realistisk skildret.

Selv om Nielsen graver seg dypt ned i menneskelig ulykke, klarer han å holde på sin særegne barske humor, menneskelige varme og kjærlige omtenksomhet for sine figurer. Både vi lesere og serieskaperen selv er blitt glade i Odd og Geir, så det er ikke lett for noen av oss å følge dem gjennom akkurat denne serien.

Med sine historier om Odd og Geir, har Nielsen skildret dopgenerasjonen fra drabantbyene i serier som lukter lim, øl, speed og oppkast. Samlet sett utgjør bøkene Uflaks og Homo Norvegicus, tv-serien To trøtte typer og den kommende langfilmen en unik oppvektsskildring innenfor en tid og befolkningsgruppe som har vært sørgelig neglisjert i den norske skjønnlitteraturen. Denne sagaen om to trøtte typer fra Oslos drabantbyer er et verk som gjør at Christopher Nielsen bør nevnes i samme åndedrag som våre aller beste forfattere. Eller, stryk det siste. Nielsen er bedre enn de fleste, uavhengig av hvilket medium vi snakker om.

Christopher Nielsen

«Uflaks»

No Comprendo Press 2005

Karine Haaland

«Baller av stål, hjerte av gull»

Egmont Serieforlaget 2005

Lise Myhre

«Nemi: Stjernestøv og løgner»

Egmont Serieforlaget 2005

Martin Kellerman

«Rocky: The Big Payback»

Schibsted Forlagene 2005

Frode Øverli

«Pondus: Fem rette»

Schibsted Forlagene 2005

---
DEL

Legg igjen et svar