De glemte minners kraft

Taste of Cement Regi: Ziad Kalthoum Tyskland/Libanon/Syria/De forente arabiske emirater/Qatar

En sterk film om Beiruts bygningsarbeidere vant  på Visions du Réel i Sveits. 

2017-utgaven av den sveitsiske filmfestivalen Visions du Réel i byen Nyon var den siste under ledelse av Luciano Barisone. I år har festivalen nok en gang vist at den har som en av sine hovedoppgaver å gi marginaliserte mennesker, ofte hjelpeløse og overlatt til seg selv, en mulighet til å bli sett og respektert. Individer revet løs fra sitt og sine, med begrensede muligheter for kommunikasjon og sosialt velvære og ignorert av verden utenfor, blir tilbudt en internasjonal plattform der de kan få bekreftet sin eksistens. Dette året var det Ziad Kalthoums bemerkelsesverdige dokumentar Taste of Cement som vant prisen for beste dokumentar med spillefilmlengde.

Intimt og storslagent. Taste of Cement er et audiovisuelt mesterstykke som på elegant vis inkorporerer alle disse marginaliserte tilstandene. Talal Khourys kamera dveler på tause, urørlige, innadvendte, utslitte ansikter uten spor av håp. Han veksler sømløst fra meditative, detaljerte bilder til overraskende panoramaer, som i åpningsscenen der et lite utsnitt fra et steinbrudd åpnes opp til et storslagent utsyn over byen Beirut.

Lydsporet byr på en sublim blanding av lyd og stillhet. Ofte helt løsrevet fra det visuelle, refererer lyden gjerne til en diger anleggsplass der Beiruts høyeste skyskraper er under bygging.

På den ene siden symboliserer denne byggeprosessen motstand og viljen til å vende tilbake til normalitet og velstand. På den andre siden representerer den, i metaforisk forstand, den pågående ødeleggelsen av regionen. I en av de audiovisuelle scenene som gjør størst inntrykk, kombinerer filmen de komplekse lydene og bevegelsene i byggearbeidet som foregår i svimlende høyde, med opptak av en missiltank som raser gjennom og over en fullstendig tilintetgjort by ett eller annet sted i Syria. Larmen fra arbeidernes tunge maskiner, kanondrønnene fra tanksene og den øredøvende industristøyen er alle deler av den samme destruktive prosessen.

Syriske arbeidere. Av og til hører vi den rolige stemmen til en forteller som leverer finstemte allegoriske og metaforiske kommentarer. I begynnelsen av filmen snakker han om sitt første møte med havet og utvidelsen av bevisstheten sin, selv om det bare skjedde i form av et maleri som hans far, også en bygningsarbeider, hadde fått med seg fra en by i nærheten. Mot slutten kommer han tilbake til dette minnet: Denne gangen blir han sønderknust av de malte bølgene i havet på bildet. Fortellerens stemme leverer også den dypere, underliggende historien i Taste of Cement: «Når en krig begynner, må bygningsarbeiderne dra til et annet land der krigen nettopp har tatt slutt – mens de venter til krigen har sluttet å sveipe over hjemlandet. Så reiser de tilbake for å ta fatt på gjenoppbyggingen.» Denne beske karakteristikken av det tragiske ved en endeløs krig er selve den filosofiske essensen i regissør Kalthoums arbeid.

Den beske karakteristikken av det tragiske ved en endeløs krig er selve den filosofiske essensen i regissør Kalthoums arbeid.

De fleste arbeiderne på byggeplassen i filmen er syriske flyktninger. Dette faktum blir vi gjort oppmerksomme på gjennom utmerket bruk av «show, don’t tell»-teknikken, som også understreker kvalitetene ved briljante dokumentarer. Vi ser de slitne kroppene til de syriske bygningsarbeiderne som hviler rundt omkring på byggeplassen om kvelden, omgitt av all slags utstyr og skitt. Et portforbud gjelder for syriske arbeidere etter klokken 1900. Samtidig spres det budskap med rasistisk innhold i Beirut og andre steder. De politiske budskapene sees og høres fra fjernsynsskjermer og radioer, eller vi kan se dem som bilder på de små skjermene på mobiltelefonene deres, som ofte er de eneste lyskildene i rommet. Vi ser bilder av ødeleggelsene av to millioner syriske hjem; bare i Aleppo og forstedene til Damaskus er det snakk om så mange som henholdsvis 400 000 og 300 000. Kalthoum projiserer disse nyhetene på pupillene til den tilsynelatende følelsesløse seeren. I en av de mest smertefulle scenene i filmen prøver sivile å redde kropper som er levende begravd under ruinene etter bombeangrep – men også her unngår kameraet voyeuristiske bilder.

Minnenes kraft. Filmen avslutter med et roterende kameraskudd. Kameraet er montert på en bil som kjører gjennom Beirut. Bildet av byen hvirvler rundt i det uendelige, og mister tyngde og betydning: et slags maktspill som ingen synes å dominere.

Vi får høre at faren til fortelleren også var bygningsarbeider, men da han vendte hjem etter å slitt med sementen, visnet han hen og døde.

Ansiktene til arbeiderne på de øverste etasjene, der bildene også omfatter panoramaet over en tilsynelatende blomstrende og lovende by og havet utenfor, virker uten håp der de fanges inn av Kalthoums kamera. Disse bygningsarbeiderne er ofre for sine minner, eller mer presist, ofre for sine glemte minner. De husker ikke et liv før krigen.

---