Glemselens funksjon

The Tale er en selvbiografisk og ambivalent fortelling om overgrep og påfølgende traumer, basert på regissør Jennifer Fox’ egne opplevelser som barn. 
Ellen Lande
Lande er filmskribent og regissør.
Email: ellen@landefilm.com
Publisert: 01.08.2018

The Tale

Jennifer Fox

USA

«Fortell om din første seksuelle opplevelse!» Spørsmålet stilles til en ung studine foran en fullsatt sal. Famlende forsøker den unge, keitete jenta å beskrive den gode følelsen – uten å bruke ordet «orgasme». «Er du ikke i stand til å snakke om sex, kan du heller ikke forvente å lage en bra dokumentar!»

Vi er vitner til at medieprofessor Jennifer Fox får røsket opp i forestillingen om seg selv og sitt lykkelige minne om egen seksuell debut. Den nådeløse aggressiviteten i scenen vekker ubehag. Skuespiller Laura Dern fremstår med intensitet, dybde og troverdighet som aldri før – regissøren har valgt riktig skuespiller til å bære sin selvbiografiske historie.

Karakteren bærer også regissørens eget navn, for å hindre tvil om autentisiteten til denne komplekse historien. Den er godt fortalt, men det er allikevel noe som skurrer: Skyldes dette at regissør Jennifer Fox selv sliter med å minnes? I filmen bruker hun dette som et spennende grep: Hovedrollens minner glipper – fortidens overgrep er gjemt bak et slør av beskyttelsesmekanismer, og jakten på sannheten møter uventet motstand – fra henne selv. Hva er det som er mer dyrebart og neppe overlever sannhetens lys? Vegringen hennes skjuler noe komplekst og tabubelagt. Dramaturgien i filmen er bygget rundt disse motpolene, og The Tale reflekterer over de historiene vi forteller for å beskytte oss selv. Men er regissøren klar for å gi slipp på beskyttelsen?

Grenseoverskridelser

Oslo Pix syder av liv i festivalgaten, som for anledningen er omgjort til en fargerik strandbar med sand og foodtrucks. Inne i en mørk og sval kinosal viser Jennifer Fox sin selvbiografiske film. Hun har kommet fra USA for å dele tanker om prosessen og filmen på bransjeseminaret i Oslo. Men jeg vegrer meg for å oppleve filmberetningen hennes sammen med mange fremmede. Temaet er vanskelig. Grenser er overskredet. Et barns seksualitet er tuklet med.

Historien er godt fortalt, men plottet har mangler.

Regissøren har klokelig valgt en uvanlig distribusjon. En av de store strømmeselskapene, HBO, finansierer filmen og sørger for at publikum har mulighet til å se filmen i ro og mak for seg selv, med mulighet til å stoppe hvis den blir for skremmende.

Filmen er vond, men ikke på den måten jeg hadde trodd. Regissørens håndtering av egen historie utfordrer. Først innenfor hjemmets fire vegger makter jeg å ta inn denne opprivende, modige og ærlige beretningen.

Har regissøren lov til å starte med en opphøyd glorifisering av dem som manipulerte henne til å tro at grenseoverskridelsene var hennes eget valg? Unge Jennifer nekter å være et offer; voksne Jennifer gjør det samme. Begge avviser sine nærmeste, dras med full kraft mot det smertefulle og skadelige. «Jeg velger mitt liv selv,» sier unge Jennifer. Barnet er ikke enig med den voksne kvinnen, som forsøker å få klarhet i minnene som glir unna.

Ufullendt

Fragmentering og fordreining av hendelser driver filmen fremover, men ett er tydelig: Unge Jennifer hater familien sin. Måten den blir fremstilt på avslører at regissøren deler disse følelsene. Denne dobbeltheten er suggererende. Hvor nært har Fox kommet de ulike relasjonene og behandlingen av sentrale minner? Noen steder skorter det. Konfrontasjon og oppgjør mangler. Det eksisterer åpenbart underkommuniserte konflikter, som det kanskje har vært for tidlig å ta tak i for Fox.

Gjør det filmen mindre severdig at fortelleren er midt i en prosess hun kanskje aldri fullfører – eller ønsker å gjennomføre? Hvorfor reagerer ikke karakteren Jennifer på dem som burde ha sett, som burde ha reagert? Eller på dem som stilltiende hjalp til? Når vi så får vite mer, er det som om sømmene i veven rakner.

Plottet har mangler, det går ikke opp. Likevel bærer filmen dette på en underlig, trassig måte. Det er som om barnet Jennifer – i sitt ambivalente kaos av kjærlighet, smerte og behov for å bli sett og elsket – er villig til å utsette seg selv for hva som helst, bare for å få en ny identitet og virkelighet. Her får filmskaperen meg til å stritte imot: I ettertankens lys og som voksen kan hun da ikke tillate seg dette? Regissør-Jennifer insisterer, den ynge Jennifer er skråsikker og går gjentatte ganger rett inn i smerten, desperat etter å frigjøres fra usynligheten hun hater så inderlig: I den jødiske fembarnfamiliens skrik, skrål og seige søl ser ingen Jennifer og hennes såre behov. (Denne hverdagens slagmark gir assosiasjoner til Edith Carlmars klassiker Aldri annet enn bråk.)

Overgrepsberetning

The Tale tydeliggjør dysfunksjonaliteten og aggresjonen Jennifer flykter fra: Den vakre ridelærinnen Mrs. G. og den tillitvekkende, kjekke treneren Bill er begge farlig forlokkende. Selv når moren konfronterer den voksne Jennifer med en gammel skolestil, som detaljert beskriver noe som aldri skal skje mellom barn og voksne, tviholder både ungpiken og den voksne på følelser vi andre ikke liker å høre om i tilknytning til overgrep.

Et barns seksualitet er tuklet med.

Mrs. G. er skildret med en streng eleganse og suverenitet, gjenkjennelig fra Hitchcocks iskalde heltinner. Når vi i nåtiden møter Mrs. G., har personligheten og kraften hennes blitt så utvasket at hun er som en gammel klut. Også her skurrer troverdigheten; likevel godtar jeg det fordi Fox’ film er en historie regissøren skaper for å i det hele tatt kunne gå videre.

Lenge er den voksne og den purunge Jennifer enige: Denne opplevelsen var viktig og vakker. Men så snur den voksne brått, og endelig får fortellingen fart og etterlengtet konsekvens. Skjønnhetens tilsløring av manipulering og utnytting – et uvanlig grep i en overgrepsberetning og som skiller The Tale fra andre filmer – har en besk bismak. Hadde ikke Jennifer Fox selv stått for regien, ville deler av beretningen fort blitt klassifisert som forkastelig. Men det er nettopp insisteringen på de forbudte følelsene hos barnet som bærer den ærlige og svært modige fortellingen. En fortelling som også er ambivalent for regissøren selv.  

The Tale vises nå på HBO Nordic
og ble vist på Oslo Pix nylig.

Kommentarer