Gledesdreper på resept

Narcocapitalism er en kort historie om moderne psykofarmaka, men også en teori om hvordan man får kontroll over den sosiale kroppen.

Henning Næss
Litteraturkritiker i Ny Tid. epost henning.ness@getmail.no

Narcocapitalism. Life in the Age of Anaesthesia

Laurent de Sutter

Polity Press

USA

Laurent de Sutter er filosof og professor i rettsteori ved Vrije universitetet i Brüssel. «Hvordan har man generelt prøvd å få manisk-depressive mennesker under kontroll?» er hovedspørsmålet i hans lille bok Narcocapitalism. Life in the Age of Anaesthesia. Svaret forfatteren gir er kort og godt: «Ved å ta fra dem den overdrevne gleden.» «Den eneste gode manisk-depressive er den depressive,» skriver forfatteren. Men det er selvsagt ikke forfatteren som mener dette – han gjengir bare det han oppfatter er normen innen psykiatrien. Hans egen løsning på problemet er høyst uklar.

Behagelig nummen. Boken tilfører nyttig informasjon når det gjelder forholdet mellom medisinbruk og det moderne kapitalistiske samfunnet. Er det overhodet mulig å føle lykke uten å bruke medisiner? Eller er forholdet det motsatte – at det beste vi kan håpe på er å ikke føle noen ting; at lykken er, som i sangen til Pink Floyd, å være comfortably numb; at medisiner slik sett kan gjøre oss lykkelige ved å dempe de sterke følelsene?

Narcocapitalism er en kort oversikt over forholdet mellom psykologi og farmakologi. Den er også en studie av den moderne medisinens «hacking» av kvinnekroppen og av depresjonens ontologiske dimensjon. Vi møter Sigmund Freud og hans positive og aktive kokainbruk (Freud tok kokain i kontrollerte mengder), og får et innblikk i hva p-pillebruk gjør med kvinnens fysiologi.

Vekk med følelsene. En lengre sekvens i boken belyser alvorlige bivirkninger av prevensjonspillen. For selv om de fleste moderne kvinner ser p-pillen som selve frigjøringspillen, er bivirkningene mange og ubestridelige. I motsetning til antidepressiva, som brukes av depresjonssyke pasienter, bidrar p-pillen til å omforme den hormonelle sammensetningen til kvinner som er friske. 

Boken er en studie av den moderne medisinens «hacking» av kvinnekroppen.

Forfatteren mener nok ikke å moralisere. Han peker på den nære forbindelsen mellom bruken av narkotiske stoffer på legal basis (boken handler i svært liten grad om ulovlige stoffer), og påviser den nære forbindelsen mellom kapitalisme og legal stoffbruk, fra kokain til hormonhermere, og den utstrakte bruken av søvnderivater i det moderne samfunnet. Skal også den naturlige søvnen stjeles fra oss? Søvnen er jo, sett i et kapitalistisk perspektiv, en svært uproduktiv tilstand. Vi presenteres for en studie i hvordan vår natt og vår søvn invaderes av kjemiske midler, og en interessant gjennomgang av forholdet mellom Coca-Cola og kokain.

Forfatteren kaster ut noen ganske voldsomme påstander, blant annet at moderne mennesker har glemt hva naturlig glede er, fordi våre spontane gledesuttrykk blir dempet ned. Vi blir ikke helbredet fra våre depresjoner og vår apatiske væremåte, til tross for den hyppige og massive bruken av medisiner, og vi skjønner ikke hvorfor vi blir verre av medisinen.

Forfatteren gjør det litt lett for seg selv. Han diskuterer ikke i tilstrekkelig grad sin hovedpåstand, nemlig at den massive medisinbruken i lykkesamfunnet skyldes det kapitalistiske samfunnssystemet. Boken blir en slags antikapitalistisk krokodille som gaper over for mye og til slutt får kjevene ut av ledd.

Ødeleggende glede. Bokens historiedel er den mest interessante. Den tar utgangspunkt i året 1846, da Charles Thompson Jackson og William Green Morton, begge fra Boston, leverte en patentsøknad ved United States Patent Office som angikk «forbedring av operasjoner innvendig i kroppen». Denne innebar en ny teknikk, basert på inhalering av dietyleter mens pasienten ble operert. Dermed har en ny epoke innen medisinen begynt: anestesiens tidsalder.

«Den eneste gode manisk-depressive er den depressive.» 

Senere tar forfatteren for seg behandlingen av manisk-depressiv psykose. Det fortelles om Emil Kraepelin, professor i psykiatri i en alder av 30 og med ovennevnte lidelse som et av sine spesialfelter. I 1899 publiserte han den sjette utgaven av Lærebok i psykiatri, og som sin lærer Wilhelm Wundt ønsket han å lage en fullstendig oversikt over samtlige psykiatriske lidelser, bygd på forutgående kunnskap. Kraepelin ville gi dem navn og om mulig finne ut hvilke kjemiske midler som kunne brukes mot de forskjellige tilstandene. Han studerte flere generasjoner psykisk syke og var overbevist om at slik sykdom går i arv, noe som ikke var vedtatt teori på hans tid. Den manisk-depressive, mente han, var i mye større grad enn andre tilbøyelig til å klatre opp på «den ontologiske berg-og-dal-banen», som det er umulig å forutsi bevegelsene til. For ham representerte den manisk-depressives overdrevne pågåenhet og ekstreme glede en fundamental forstyrrelse i verdensordenens balansesystem.

Apatisk og «frisk». «Den eneste gode manisk-depressive er den depressive,» mente Kraepelin. Her trekker forfatteren en parallell til vår tids medisinbruk: Gjelder dette synet fremdeles – at en «god pasient» ikke føler glede, at det å være nede og rolig er det nærmeste man kommer frisk? De Sutter kritiserer det kapitalistiske samfunnet fundamentalt: «Vi har intet naturlig forhold til glede lenger,» påstår han: «Å være hyperglad er å be om å ende foran en domstol, dømt til kjemisk kastrasjon i en aller annen form.»

Som helhet er Narcocapitalism interessant og velskrevet, men også noe usammenhengende og litt for sin ensidig i sine diskusjoner. For medisin(historie)interesserte kan den likevel anbefales. Velkommen til det perfekte samfunnet, der ingen er skikkelig lykkelige – velkommen til Prozacland!

---
DEL