Glawoggers testamente

Resultatet av kontroversielle og anerkjente Michael Glawoggers siste ufullførte verk er blitt et blendende vakkert, røyktungt og myldrende epos om livstrass.

Untitled

Michael GlawoggerMonika Willi

Østerike/Tyskland

Som i sin prisvinnende dokumentartrilogi utforsker Glawogger i Untitled livene og motstandskraften til de som lever i samfunnets stinkende, gjerrige grøftekanter på en empatisk og poetisk måte. Usminket, rått og filmatisk fengende løftes de frem. Gjennom Glawogger deler de generøst, med en stor porsjon av suverenitet, sin kamp for tilværelsen.

Min datter på 11 ber fascinert om å se scenen fra den marokkanske søppelfyllingen om og om igjen. Hun forteller venninnen oppglødd om myriadene av små livsfortellinger hun har vært vitne til. Om at alle er seg selv – ingen spiller. Om barn som løper jublende mot en lastebil med ferskt avfall, og slåss både mot hverandre og mot geiter for å sikre seg noen godbiter.

Døde underveis. Glawogger la ut på det han hadde planlagt skulle være en ett års filmreise jorden rundt. Filmen skulle handle om ingenting. Han skulle følge intuisjonen. Men han kom aldri tilbake: Han døde brått av en aggressiv malaria fire måneder ut i opptaksperioden. I tomrommet han etterlot seg tok hans mangeårige filmklipper Monika Willi regi og grep om ettermælet.

Kontroversiell. Willi har valgt å legge inn utdrag av Glawoggers reisedagbok som voice-over. Der Glawogger selv rendyrket en form hvor scenene skal tale for seg selv, farges nå flere av hans reisenotater i form av en snobbete britisk kvinnelig voiceover. Grepet er muligens ment å gi en dypere innsikt i tankene til en av dokumentarfilmens store visjonære og samfunnsengasjerte bautaer. Men jeg blir ikke helt overbevist. I starten rykkes jeg ut av filmens hypnotiserende nærhet, og illusjonen av å være invitert inn i et liv glipper. Er den valgte overklasseaksenten et bevisst og snedig valg, en del av noe større? Kommenterer Willi via sine valg kontroversen i Glawoggers filmskap? Hans villighet til å iscenesette og betale godt for naturlig tilstedeværelse foran kamera?

I tomrommet Glawogger etterlot seg tok hans mangeårige filmklipper Monika Willi regi og grep om ettermælet.

Enfotede unggutter spiller fotball så tyngdeloven opphører i en eksepsjonelt fartsfylt og livskraftig fotballscene; voice-overen avdekker Glawoggers egne ord om sin metode – han er henrykt over hvordan ryktet om gaver kraftig girer opp gjengen på krykker. Likevel står opptaket på eget ben. Guttene er genuint entusiastiske stjerner i eget liv – premiering eller ei. Den stunden spillet varer fengsler og fristiller dem fra utfordringene livet ellers byr på. Det brytes høylytt med dokumentarfilm-konvensjonen om at karakterer ikke skal få betalt – da blir resultatet usant. Andre kan få betalt, men ikke de foran kamera som deler av eget liv. Willi slenger posthumt Glawoggers holdning og metode rett i fleisen på oss. Det er frekt og virkningsfullt.

Glawoggers film som et sosialtpolitisk prosjekt er riktignok forykket av en annens regigrep, men like aktuelt.

Vakkert og rørende. Min datter blir rørt av den fattige gjeteren som pakker de nyfødte killingene inn i plastrester for å beskytte dem mot den piskende vinden og det kalde regnet. Like fort forteller hun om menn som prøver å slukke en brann i en hel skog bare ved hjelp av noen avbrukne grener med løv på. På innpust skyter hun inn hvordan søppelet i forrige scene danset som ballerinaene i Nøtteknekkeren. Med dramatisk tilslag er hun tilbake i flammene: De fattige mennene får kontroll på ilden, men så trekker de den plutselig utover ved hjelp av knusktørt høy. Hun insisterer på at jeg skal stoppe filmen for å ta bilde av den brennende apokalyptiske skogen. At det er noe av det flotteste hun har sett. Så løper hun ut.

Hektisk og dvelende. Jeg er tilbake alene i dampende hamam-scener med menn tettere sammenfiltret enn skikkelsene i monolitten. Kroppen vris mer enn en oppvaskklut, tøyes og bøyes. Massøren setter seg bak kunden og holder ham nærmere seg enn en mor holder barnet hun dier. Denne kroppslige tettheten gjentar seg i andre sammenhenger. Muskuløse brytere hviler i trange omfavnelser av hverandre. Kamera fascineres av sanden som kleber seg til de mørke, skulpturelle kroppene idet de deiser i den lyse sanden. Mennesket som står til livet i sølevann på jakt etter diamanter like store som støvkorn. Klipperytmen er hektisk og dvelende, lydleggingen malende og samtidig et moderne soundscape. Vi farer frem og tilbake. Sameksistens mellom mørk fortid og religiøs fest; i en landsby hvor krigsruiner med kulearr ruver veggløse rett ved skinnende nybygg, velsigner en prest et overdådig dekket nattverdsbord og lar fråtsingen starte. En skål med gul gryterett som alle forsyner seg av med hendene samtidig, står rett på bakken. Biler farer støyende forbi. Kontrastene er mange og veven tett og vellaget. Glawogger rakk opptak i 14 land i de fire månedene før alt stoppet opp.

Flue på veggen. Uavhengig av metode gir denne filmen et unikt intimt innblikk i ellers utilgjengelige verdener. Ikke fordi disse menneskene med sine liv ikke finnes der parallelt med oss, men fordi Glawoggers prosjekt var å skildre deres kamp for eksistensen ved å fremelske suvereniteten i egen livsituasjon. Glawoggers film som et sosialpolitisk prosjekt er riktignok forykket av en annens regigrep, men like aktuelt. Han søkte å bli usynlig i en verden hvor han som hvit mann alltid skilte seg ut. Han gir oss mulighet til å være flue på veggen i diametralt forskjellige liv fra våre egne.

Stoffligheten smitter over på tilskueren; tilstedeværelsen av skitt, røyk, søle, søppel. Grønt gress som fraktes gjennom et trangt og støvete smug. Det spruter fra lerretet. Sprellende sølvfarget fisk håndteres av røde plasthansker. Vi ferdes over mørklagte markeder om natten, som brått forvandles idet strømmen av mennesker vender tilbake. Vi er i makro og mikro. Vi er deltakende. Glawoggers verden er rik og han deler så gjerne farten og opplevelsen.

Glawoggers skaperverk formidles oss i strid med hans egne metoder – og det beriker.

Verdig homage. Et taktilt mesterstykke står tilbake. Willi har rådført seg med Attilla Boa, Glawoggers faste fotograf under ferdigstillelsen – han skal også takkes. 70 timers materiale er prosessert og har blitt en hyllest til en dokumentarist som ville formidle oss livkraft, uansett metode. Nå blir hans skaperverk formidlet til oss i strid med hans egne metoder – og det beriker.

Glawogger ville lage en film om ingenting. Det har blitt en film om alt. En sanselig og sprutende freske over livet.

Filmen vises på BIFF i Bergen 26.september til 4.oktober

---
DEL