Glawoggers testamente

Resultatet av kontroversielle og anerkjente Michael Glawoggers siste ufullførte verk er blitt et blendende vakkert, røyktungt og myldrende epos om livstrass.

Ellen Lande
Lande er filmskribent og regissør.

Untitled

Michael GlawoggerMonika Willi

Østerike/Tyskland

Som i sin prisvinnende dokumentartrilogi utforsker Glawogger i Untitled livene og motstandskraften til de som lever i samfunnets stinkende, gjerrige grøftekanter på en empatisk og poetisk måte. Usminket, rått og filmatisk fengende løftes de frem. Gjennom Glawogger deler de generøst, med en stor porsjon av suverenitet, sin kamp for tilværelsen.

Min datter på 11 ber fascinert om å se scenen fra den marokkanske søppelfyllingen om og om igjen. Hun forteller venninnen oppglødd om myriadene av små livsfortellinger hun har vært vitne til. Om at alle er seg selv – ingen spiller. Om barn som løper jublende mot en lastebil med ferskt avfall, og slåss både mot hverandre og mot geiter for å sikre seg noen godbiter.

Døde underveis. Glawogger la ut på det han hadde planlagt skulle være en ett års filmreise jorden rundt. Filmen skulle handle om ingenting. Han skulle følge intuisjonen. Men han kom aldri tilbake: Han døde brått av en aggressiv malaria fire måneder ut i opptaksperioden. I tomrommet han etterlot seg tok hans mangeårige filmklipper Monika Willi regi og grep om ettermælet.

Kontroversiell. Willi har valgt å legge inn utdrag av Glawoggers reisedagbok som voice-over. Der Glawogger selv rendyrket en form hvor scenene skal tale for seg selv, farges nå flere av hans reisenotater i form av en snobbete britisk kvinnelig voiceover. Grepet er muligens ment å gi en dypere innsikt i tankene til en av dokumentarfilmens store visjonære og samfunnsengasjerte bautaer. Men jeg blir ikke helt overbevist. I starten rykkes jeg ut av filmens hypnotiserende nærhet, og illusjonen av å være invitert inn i et liv glipper. Er den valgte overklasseaksenten et bevisst og snedig valg, en del av noe større? Kommenterer Willi via sine valg kontroversen i Glawoggers filmskap? Hans villighet til å iscenesette og betale godt for naturlig tilstedeværelse foran kamera?

I tomrommet Glawogger etterlot seg tok hans mangeårige filmklipper Monika Willi regi og grep om ettermælet.

Enfotede unggutter spiller fotball så tyngdeloven opphører i en eksepsjonelt fartsfylt og livskraftig fotballscene; voice-overen avdekker Glawoggers egne ord om sin metode – han er henrykt over hvordan ryktet om gaver kraftig girer opp gjengen på krykker. Likevel står opptaket på eget ben. Guttene er genuint entusiastiske stjerner i eget liv – premiering eller ei. Den stunden spillet varer fengsler og fristiller dem fra utfordringene livet ellers byr på. Det brytes høylytt med dokumentarfilm-konvensjonen om at karakterer ikke skal få betalt – da blir resultatet usant. Andre kan få betalt, men ikke de foran kamera som deler av eget liv. Willi slenger posthumt Glawoggers holdning og metode rett i fleisen på oss. Det er frekt og virkningsfullt.

Glawoggers film som et sosialtpolitisk prosjekt er riktignok forykket av en annens regigrep, men like aktuelt.

Vakkert og rørende. Min datter blir rørt av den fattige gjeteren som pakker de nyfødte killingene inn i plastrester for å beskytte dem mot den piskende vinden og det kalde regnet. Like fort forteller hun om menn som prøver å slukke en brann i en hel skog bare ved hjelp av noen avbrukne grener med løv på. På innpust skyter hun inn hvordan søppelet i forrige scene danset som ballerinaene i Nøtteknekkeren. Med dramatisk tilslag er hun tilbake i flammene: De fattige mennene får kontroll på ilden, men så trekker de den plutselig utover ved hjelp av knusktørt høy. Hun insisterer på at jeg skal stoppe filmen for å ta bilde av den brennende apokalyptiske skogen. At det er noe av det flotteste hun har sett. Så løper hun ut.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.