Bestill vårutgaven her

Glasglow – gnisten i Parisavtalen

Avatar photo
Paal Frisvold
Skribent for NY TID på Europa-spørsmål.
KLIMA / I fattige kullintensive lands perspektiv: Hvorfor skulle ikke de rike la være å selge olje og gass – og la de fattige fortsette å brenne kull? Blir nå demokratiets sendrektighet blir skyld i jordens undergang?

COP-26, eller Conference of the Parties, det vil si konferansen for partene til klimaavtale 26, er med sine 30 000 deltakere fra myndigheter, industri, forskning og sivilsamfunn fra 200 land en av verdens største demokratiske øvelser. Med streng sikkerhetskontroll og koronatesting for å slippe inn på det store konferansesenteret ble det køer ved kaia midt i Glasgow – der skipsverftene en gang lå. Lange køer. Riktignok bare noen timer hver dag – lite i forhold til København-møtet i 2009, hvor mange sto tolv timer i minusgrader for å komme inn på Bella-senteret.

I to intense uker ble det ikke bare forhandlet og demonstrert, men også holdt tusentalls seminarer og workshops om løsningene verden har til disposisjon for å få ned klimagassutslippene – som vil gjøre det ganske så enkelt å avslutte den fossile tidsalderen. Men den gang ei.

De fleste er enige om at årets Klima-Mekka endte i en skjør avtale. Verden er ennå langt fra å begrense temperaturstigningen til 1,5 grader innen utgangen av århundret.

Selv om COP-møtene er en glimrende demonstrasjon av det vakreste ved en global demokratisk øvelse, kan man samtidig spørre seg om hvert lands rett til å nedlegge veto, eller trenere, kverulere eller blokkere, et bevis på at demokratiets sendrektighet blir skyld i jordens undergang. For når Saudi-Arabia, Russland og Venezuela systematisk protesterer på fremlagte forhandlingsresultater, blir minste felles multiplum et understatement.

Fattige lands gull?

Sterke protester ble fremført under forhandlingsinnspurtens siste natt. Både blokkene av utviklingsland og uavhengige land reagerte på måten det britiske lederskapet hadde oversett dem og gitt etter for de store kull-landene Kina og India. I nattens mulm og mørke hadde teksten i kommunikeet blitt endret fra «utfasing» til «nedfasing» av kull. Marshalløyenes ropte ut om en totalt uakseptabel britisk forhandlingsledelse, til rungende applaus fra forhandlingsdelegater inne i den store plenumssalen.

«India fortjener alt tyn de kan få for dette stuntet», sa toneangivende stemmer og viste til at folkerike og relativt fattige Kina og Indias forhandlingskupp på sikt kan føre til at G77-forhandlingsgruppen rakner i COP-sammenheng.

Hvorfor skulle ikke de rike la være å selge olje og gass – og la de fattige fortsette å brenne kull?

På den annen side: Hvorfor skulle sluttkommunikeet kun referere til utfasing av kull – som på mange måter er fattige lands gull? Kull er både tilgjengelig og relativt billig – særlig i forhold til gass eller fornybar energi. Her må vi huske at India slipper ut 1,4 tonn COP-forhandlingene ga også mulighet for en rekke mindre omfattende avtaler: Et 100-talls lands samarbeid om vern og finansiering av skog er et godt eksempel. Kina og USAs 16-punkters svært overraskende bilaterale avtale er et annet – og vitnet om et aldri så lite «Nixons Kina»-øyeblikk. Stormaktene tilkjennega behovet for å lukke «the carbon gap» for å nå 1,5-gradersmålet. Et viktig signal til verden – og for ikke å si markedene.

En avtale om å kutte i de svært skadelige metagassutslippene er også en av Glasgows suksesshistorier, selv om Kina glimrer med sitt fravær.

Vår klima- og miljøminister Espen Barth Eides forhandlet om artikkel 6 – om kvotesystemet for at rike land kan investere i utslippsreduksjoner i fattige land. Sammen med Singapores sjefsforhandler lyktes dei  å oppnå enighet om hvordan man kan unngå dobbeltelling av kvoter og tette hullene i den forrige «grønne utviklingsmekanismen» (eksempelvis ble Det Norske Veritas tatt for å jukse med kontroll av det såkalte addisjonalitetsprinsippet).

COP er også en enestående global arena for å vise frem og demonstrere hvilke teknologier og innovative løsninger verden har til disposisjon for å løse klimakrisen. Samfunnsmessige og teknologiske fremskritt bidrar til å dytte forhandlingslederne og landene noen få skritt videre på den lange veien.

Demokratiets sendrektighet

Men maskineriet går for tregt. Konsensusprinsippet betyr at små land, som for eksempel Saudi-Arabia, alene ikke bare kan nedlegge veto, men velte forhandlingene ved å vri og vende på formuleringene og utvanne ethvert tekstforslag – slik de gjør år etter år. Hva med å innføre kvalifiserte flertallsavstemninger hvor bremseklosslandene må bøye seg for flertallet?

Demokratiet – vårt eget hjemlige blant de fremste – viser stadig evne til å vende det blinde øyet til vår egen fossile eksportvirksomhet som bidrar til fattige lands lidelser og konflikter verden over. Statsminister Jonas Gahr Støre forkynner, uten å fortrekke en mine, at Norge skal utvikle oljeindustrien for å redde klimaet …

Den største delegasjonen i Glasgow var representantene fra olje- og gassindustrien. Husk at tobakksindustrien ble bannlyst fra Verdens helseorganisasjon. Burde ikke fossilindustrien nå lide den samme skjebne under FNs klimaforhandlinger?

Noe må vi gjøre, før det er for sent.

- egenannonse -

Siste kommentarer:

KOMMENTAR:

Å beskytte sivile

KUNSTIG INTELLIGENS:

ChatGPT – et upersonlig paradigmeskifte?

UKRAINA:

Nye tiår med kald krig

Siste artikler

Politisk thriller fra virkelighetens Egypt

ARABISKE FILMDAGER: «Boy from Heaven» er først og fremst en velkomponert spenningsfilm, men gir samtidig et spennende innblikk i religiøse miljøer og politiske konfliktlinjer i dagens Egypt.

Barnevernets kulturelle fordommer 

BARNEVERNET: I denne kronikken stilles det spørsmål ved om barnevernet hadde rett om Bhattacharya-familien.

Hvor alle kæmper om opmærksomheden

SUBJEKTET: Hvordan skal kunsten skille sig ud i en tid hvor det kunstneriske virke er kommet til at ligne det moderne arbejdsliv med dets konstante krav om kommunikation, netværk og synlighed? Fremtræden og iscenesættelse er blevet vigtigere end indhold. Kan vi i dag egentlig genopdage vores forhold til tid, oplevelsen varighed, øve os på at gøre mindre? At ikke være et middel til et mål?

Karikaturtegnerne og krigen

SATIRE: NY TID har snakket med sju ukrainske og en russisk karikaturtegner, alle tilknyttet nettverket Libex, om hvordan de ser på sitt arbeid med hensyn til krigen i Ukraina.

Den svarte fredsduen

ORIENTERING: Vi presenterer her et unikt forbilde i norsk pressehistorie.

En europeisk sannhet

EUROPA: Herrefolket hadde ikke bare verdens beste våpen, det hadde også verdens beste religion. Det var de hvite og deres selvskrevne rett til å gjøre hva de ville på andres bekostning.

I McCarthyismens propagandakjeller

LIBERTAS: Den som er blitt utsatt for McCarthyismens brønnpisseri i barndom og ungdom, glemmer ikke hvordan den virker.

Overvåkningspolitiet

OVERVÅKING: Innen overvåkingspolitiet arbeider det på landsbasis ca. 300 personer.

Jeg var helt ute av verden

Essay: Forfatteren Hanne Ramsdal forteller her hva det vil si å bli satt ut av spill – og komme tilbake igjen. En hjernerystelse fører blant annet til at hjernen ikke klarer å dempe inntrykk og følelser.

Når man i stillhet vil disiplinere forskningen

PRIO: Mange som reiser spørsmål om legitimiteten til USAs kriger, synes å bli presset ut fra forsknings- og mediainstitusjoner. Et eksempel er her Institutt for fredsforskning (PRIO), som har hatt forskere som historisk sett har vært kritiske til enhver angrepskrig – som neppe har tilhørt atomvåpnenes nære venner.

Er Spania en terrorstat?

SPANIA: Landet får skarp kritikk internasjonalt for politiets og sivilgardens utstrakte bruk av tortur som aldri straffeforfølges. Regimeopprørere fengsles for bagateller. Europeiske anklager og innvendinger ignoreres.

Er det noen grunn til å juble over koronavaksinen?

COVID-19: Fra offentlig hold ytres det ingen reell skepsis til koronavaksinen – man anbefaler vaksinering, og folket er positive til vaksinen. Men er omfavnelsen av vaksinen basert på en informert beslutning eller et blindt håp om en normal hverdag?

De militære sjefene ville utslette Sovjet og Kina, men Kennedy sto i veien

Militært: Vi tar for oss amerikansk strategisk militærtenkning (SAC) fra 1950 til i dag. Kommer den økonomiske krigen å bli supplert ved en biologisk krig?

Hjemlengsel

Bjørneboe: Jens Bjørneboes eldste datter reflekterer i dette essayet over en mindre kjent psykologisk side ved sin far.

Arrestert og satt på glattcelle for Y-blokka

Y-BLOKKA: Fem demonstranter ble ført vekk i går, blant dem Ellen de Vibe, tidligere direktør i Oslos plan- og bygningsetat. Samtidig havnet Y-interiøret i containere.

En tilgitt, lutret og salvet korgutt

Tangen: Finansnæringen tar kontroll over norsk offentlighet.

Michael Moores nye film: Kritisk til alternativ energi

MiljøFor mange er grønne energiløsninger bare en ny måte å tjene penger på, hevder regissør Jeff Gibbs.

Pandemien vil skape en ny verdensorden

Mike Davis: Ifølge aktivisten og historikeren Mike Davis ligger det i ville reservoarer, som blant flaggermus, opptil 400 typer koronavirus som bare venter på å smitte over til andre dyr og mennesker.

Sjamanen og den norske ingeniøren

SAMHOLD: Forventningen om et paradis fritt for moderne framskritt ble til fortellingen om det motsatte, men mest av alt handler Newtopia om to svært ulike menn som støtter og hjelper hverandre når livet er som mest brutalt.

Hudløs eksponering

Anoreksi: Ublu bruker Lene Marie Fossen sitt eget forpinte legeme som lerret for sorg, smerte og lengsel i sine serier av selvportretter – aktuelle både i dokumentarfilmen Selvportrett og i utstillingen Gatekeeper.