COP-26, eller Conference of the Parties, det vil si konferansen for partene til klimaavtale 26, er med sine 30 000 deltakere fra myndigheter, industri, forskning og sivilsamfunn fra 200 land en av verdens største demokratiske øvelser. Med streng sikkerhetskontroll og koronatesting for å slippe inn på det store konferansesenteret ble det køer ved kaia midt i Glasgow – der skipsverftene en gang lå. Lange køer. Riktignok bare noen timer hver dag – lite i forhold til København-møtet i 2009, hvor mange sto tolv timer i minusgrader for å komme inn på Bella-senteret.
I to intense uker ble det ikke bare forhandlet og demonstrert, men også holdt tusentalls seminarer og workshops om løsningene verden har til disposisjon for å få ned klimagassutslippene – som vil gjøre det ganske så enkelt å avslutte den fossile tidsalderen. Men den gang ei.
De fleste er enige om at årets Klima-Mekka endte i en skjør avtale. Verden er ennå langt fra å begrense temperaturstigningen til 1,5 grader innen utgangen av århundret.
Selv om COP-møtene er en glimrende demonstrasjon av det vakreste ved en global demokratisk øvelse, kan man samtidig spørre seg om hvert lands rett til å nedlegge veto, eller trenere, kverulere eller blokkere, et bevis på at demokratiets sendrektighet blir skyld . . .
Kjære leser.
For å lese videre, opprett ny fri leserkonto med din epost,
eller logg inn om du har gjort det tidligere.(klikk på glemt passord om du ikke har fått det på epost allerede).
Velg evt abonnement (69kr)
