COP-26, eller Conference of the Parties, det vil si konferansen for partene til klimaavtale 26, er med sine 30 000 deltakere fra myndigheter, industri, forskning og sivilsamfunn fra 200 land en av verdens største demokratiske øvelser. Med streng sikkerhetskontroll og koronatesting for å slippe inn på det store konferansesenteret ble det køer ved kaia midt i Glasgow – der skipsverftene en gang lå. Lange køer. Riktignok bare noen timer hver dag – lite i forhold til København-møtet i 2009, hvor mange sto tolv timer i minusgrader for å komme inn på Bella-senteret.
I to intense uker ble det ikke bare forhandlet og demonstrert, men også holdt tusentalls seminarer og workshops om løsningene verden har til disposisjon for å få ned klimagassutslippene – som vil gjøre det ganske så enkelt å avslutte den fossile tidsalderen. Men den gang ei.
De fleste er enige om at årets Klima-Mekka endte i en skjør avtale. Verden er ennå langt fra å begrense temperaturstigningen til 1,5 grader innen utgangen av århundret.
Selv om COP-møtene er en glimrende demonstrasjon av det vakreste ved en global demokratisk øvelse, kan man samtidig spørre seg om hvert lands rett til å nedlegge veto, eller trenere, kverulere eller blokkere, et bevis på at demokratiets sendrektighet blir skyld i jordens undergang. For når Saudi-Arabia, Russland og Venezuela systematisk protesterer på fremlagte forhandlingsresultater, blir minste felles multiplum et understatement.
Fattige lands gull?
Sterke protester ble fremført under forhandlingsinnspurtens siste natt. Både blokkene av utviklingsland og uavhengige land reagerte på måten det britiske lederskapet hadde oversett dem og gitt etter for de store kull-landene Kina og India. I nattens mulm og mørke hadde teksten i kommunikeet blitt endret fra «utfasing» til «nedfasing» av kull. Marshalløyenes ropte ut om en totalt uakseptabel britisk forhandlingsledelse, til rungende applaus fra forhandlingsdelegater inne i den store plenumssalen.
«India fortjener alt tyn de kan få for dette stuntet», sa toneangivende stemmer og viste til at folkerike og relativt fattige Kina og Indias forhandlingskupp på sikt kan føre til at G77-forhandlingsgruppen rakner i COP-sammenheng.
Hvorfor skulle ikke de rike la være å selge olje og gass – og la de fattige fortsette å brenne kull?
På den annen side: Hvorfor skulle sluttkommunikeet kun referere til utfasing av kull – som på mange måter er fattige lands gull? Kull er både tilgjengelig og relativt billig – særlig i forhold til gass eller fornybar energi. Her må vi huske at India slipper ut 1,4 tonn COP-forhandlingene ga også mulighet for en rekke mindre omfattende avtaler: Et 100-talls lands samarbeid om vern og finansiering av skog er et godt eksempel. Kina og USAs 16-punkters svært overraskende bilaterale avtale er et annet – og vitnet om et aldri så lite «Nixons Kina»-øyeblikk. Stormaktene tilkjennega behovet for å lukke «the carbon gap» for å nå 1,5-gradersmålet. Et viktig signal til verden – og for ikke å si markedene.
En avtale om å kutte i de svært skadelige metagassutslippene er også en av Glasgows suksesshistorier, selv om Kina glimrer med sitt fravær.
Vår klima- og miljøminister Espen Barth Eides forhandlet om artikkel 6 – om kvotesystemet for at rike land kan investere i utslippsreduksjoner i fattige land. Sammen med Singapores sjefsforhandler lyktes dei å oppnå enighet om hvordan man kan unngå dobbeltelling av kvoter og tette hullene i den forrige «grønne utviklingsmekanismen» (eksempelvis ble Det Norske Veritas tatt for å jukse med kontroll av det såkalte addisjonalitetsprinsippet).
COP er også en enestående global arena for å vise frem og demonstrere hvilke teknologier og innovative løsninger verden har til disposisjon for å løse klimakrisen. Samfunnsmessige og teknologiske fremskritt bidrar til å dytte forhandlingslederne og landene noen få skritt videre på den lange veien.
Demokratiets sendrektighet
Men maskineriet går for tregt. Konsensusprinsippet betyr at små land, som for eksempel Saudi-Arabia, alene ikke bare kan nedlegge veto, men velte forhandlingene ved å vri og vende på formuleringene og utvanne ethvert tekstforslag – slik de gjør år etter år. Hva med å innføre kvalifiserte flertallsavstemninger hvor bremseklosslandene må bøye seg for flertallet?
Demokratiet – vårt eget hjemlige blant de fremste – viser stadig evne til å vende det blinde øyet til vår egen fossile eksportvirksomhet som bidrar til fattige lands lidelser og konflikter verden over. Statsminister Jonas Gahr Støre forkynner, uten å fortrekke en mine, at Norge skal utvikle oljeindustrien for å redde klimaet …
Den største delegasjonen i Glasgow var representantene fra olje- og gassindustrien. Husk at tobakksindustrien ble bannlyst fra Verdens helseorganisasjon. Burde ikke fossilindustrien nå lide den samme skjebne under FNs klimaforhandlinger?
Noe må vi gjøre, før det er for sent.
