Gjest i eget land

Fortsatt er det noen som forventer at jeg skal oppføre meg som en ydmyk besøkende på gjesterommet.

Nina Bahar

Jonny skriver til meg på privat melding og forteller at han vil klappe til meg hvis han ser meg på gata. Han skriver at jeg er «en stygg neger-drittsekk», og ber meg om å forlate landet.

Andreas hadde en annen stil. Natt til en lørdag – klokka var 03 – fant han det helt naturlig å sende meg en melding for å fortelle meg at jeg var en hyklersk rasist fordi jeg hadde skrevet at Kjetil Rolness brukte et «hvitt språk». Er du ikke enig i det? spurte Andreas. Nei, svarte jeg. Da sa Andreas at han ikke lenger hadde noe respekt for meg. Han sa til kona mi, som ble involvert i diskusjonen, at vi bør være takknemlige for at vi får muligheten til å være gift her i Norge. Jaha, som om det er han som har sørget for dét. Han brukte det ekte navnet til kona mi – et navn hun ikke bruker på Facebook – da han skrev melding til henne. Ikke egentlig i en truende tone, men for tydeligvis å la henne vite at han visste hvem hun var. Effekten av det var at vi følte oss en smule mer utrygge i vårt eget hjem.

Maktskjevhet. Andreas og Jonny sender meg private meldinger etter at jeg har deltatt i en offentlig debatt om hverdagsrasisme. De krever noe av meg begge to, men uttrykker det på veldig ulike måter.

Jeg vil anta at de fleste av oss kan enes om at Jonny utgjør et reelt problem for ytringsrommet til utsatte grupper. Mange vil også si seg enig i at jeg gjorde rett i å anmelde ham til politiet.

Andreas-ene, derimot, hersker det større uenighet om. Han truer ikke. Men han krever et svar fra meg klokka tre om natta fra min private meldingsinnboks. Han ser det som sin rett å få et svar når han har lest noe han misliker, og det er innenfor hans jurisdiksjon at jeg skal inngå i en privat meningsutveksling med ham for å regulere hans følelse av harme. Uttaler du deg offentlig, skal du jo tåle sånne meldinger og kommentarer. Du skal til og med stå i det så lenge debatten krever det av deg.

Mens mange oppfatter rasisme som et «kort» man kan dra, eller et skjellsord, er det andre av oss som ikke har mulighet til å forholde seg til rasisme på det abstrakte nivået.

Rasisme er et historisk fenomen og en konstruksjon som naturligvis endrer uttrykksform i takt med sin tid. Det er ikke bare noe som kan knyttes til et individ eller en organisasjon med voldelige eller eksplisitte baktanker. Det er et system som kommer til uttrykk i våre hverdagslige praksiser. En kontinuerlig prosess som gjør at jeg er «den andre» med et negativt fortegn, fordi huden, morsmålet og fødestedet mitt tilsier det. Mens mange oppfatter rasisme som et «kort» man kan dra, eller et skjellsord, er det andre av oss som ikke har mulighet til å forholde seg til rasisme på det abstrakte nivået – og som opplever rasisme som et hverdagslig innslag blant matinnkjøp, jobbmøter og trening. Det er en maktskjevhet som blir en naturlig konsekvens av at et «vi» – majoritetsnordmenn – får muligheten til å være nøytrale, til å utgjøre normen.

Det kan sammenliknes med at kvinner systematisk tjener mindre enn menn. Man kan selvfølgelig se på individuelle faktorer. For eksempel når man sier at kvinner er dårligere til å forhandle lønn, og mener at dette er grunnen til at forskjellen eksisterer. Denne forklaringsmodellen utelater imidlertid alle de små påvirkningene som i sum danner et samfunn der menn ses på som mer verdt enn kvinner.

Gjesten og verten. Sosialantropologen Marianne Gullestad refererte til «oss» og «dem» som verten og gjesten: Til syvende og sist kan verten alltid sette ned foten, og maktskjevheten er alltid underliggende.

Det er særlig når jeg utfordrer denne grensen og tar plass som om jeg var vert og ikke gjest, at jeg får reaksjoner. De kommer som et grep for å sette meg på plass igjen, som en påminnelse om at jeg som gjest ikke har samme ytringsrom.

Både Jonny og Andreas vil at jeg skal være takknemlig for gaven jeg har fått ved å få lov til å bo i Norge – igjen som om det er de selv som har sørget for det. En gave som gjør meg, og kanskje til og med mine barn, til evige gjeldsslaver. For uansett hvor mye skatt jeg betaler, uansett hvor godt norsk jeg snakker og uansett hvor mange år jeg har bodd her, forventes det at jeg skal være takknemlig for gaven: gjesterommet.

Så vil noen kanskje mene at det er sant. Sant at jeg stadig er gjest i et land som eies av de som er ekte norske: de etniske nordmennene. I så fall er det dét vi bør diskutere – og hva det impliserer å dele oss inn på denne måten.

Allemannseie. Så hvem er Jonny og Andreas? De er menn som selv mener at innholdet i kommentarene deres er opplysende bidrag i debatter. De ser på det som blant annet spredning av kunnskap om deres gruppe eller ideologi. De er ikke bare individer, de danner også et mønster av sosial kontroll. Et mønster som truer mange kvinner og minoriteter til taushet i det offentlige rom.

Det som er unikt for vår tid, er at offentligheten på mange måter har blitt allemannseie. Man kan selv være redaktører og utgivere av egne ytringer. Alle har dessuten en digital postboks, som enhver Jonny og Andreas kan skrive til når som helst på døgnet. Og selv om vi må ta disse individene på alvor, er vi nødt til også å flytte fokus til det sosiale, kulturelle og politiske klimaet ellers i samfunnet.

---
DEL