Gjensyn med kulturrevolusjonen

Spenninger øker og tårer felles mens vi følger unge kinesiske skuespillere når de blir trent som Mao Zedongs rødegardister og gjenopplever den kinesiske kulturrevolusjonen.

Willemien w. Sanders
Sanders er kritiker, bosatt i Rotterdam.

In Character

Tracy Dong

Kina

Hva er den beste måten å si noe om historien på? Eller; Hvordan kan vi faktisk lære noe av fortiden? La oss være enige om at konvensjonelle dokumentarfilmer kanskje ikke er svaret. Samtidig er disse spørsmålene verken ukjente for dokumentarister eller skapere av fiksjonsfilm.

Tracy Dong hadde til hensikt å lage en dokumentarfilm om samtidige kinesiske skuespillere. Dette opplyser åpningsteksten om, men tilfeldigvis endte hun opp med en gjenoppleving av tiden under Mao Zedongs kulturrevolusjon. Dong forklarer de uforutsette hendelsene som utspiller seg under opptakene som «sjarmen ved å lage dokumentarfilm».

Uten idealer

In Character forteller historien om en gruppe skuespillere som er valgt ut til å spille rødegardister. De er rekruttert av regissøren Ye Jin, til en ny film om ungdomstiden hans på sekstitallet. Han har planlagt å lage en poetisk film fremfor en realistisk, og det virker som han nærer romantiske følelser for denne forferdelige perioden i Kinas nyere historie. Han husker et land med en sterk lederskikkelse og mektige, heroiske sanger.

Hva er den beste måten å si noe om historien på?

Dong slutter seg til filmteamet for å gjøre opptak av casting-prosessen, til bruk i dokumentaren sin. De unge skuespillerne er oppdratt i det som teknisk sett fremdeles er et kommunistisk land, men har lite til felles med det landet Ye Jin vokste opp i. I hans øyne er de bortskjemte, uvitende og mangler idealer.

Rødegardist-trening

Mens skuespillerne til å begynne med er nokså nervøse og fnisende når de øver på koreografi og sanger, blir de gradvis mer og mer dedikerte. Sammen ser de på arkivopptak av Mao Zedong, leser fra hans lille røde bok (Sitater fra formann Mao Tse-tung) og øver inn sanger. For at skuespillerne skal forberedes ytterligere til rollene sine, blir de tatt med til en fjerntliggende, nedlagt fabrikk for å drive «erfaringstrening». Ingen har lov til å forlate stedet på noe som helst tidspunkt. Isolert fra venner, familie, telefon og andre skjermer – så vel som fra rennende vann, elektrisitet og oppvarming – blir de «trent» til å fungere som rødegardist-enheter, med kostymer og alt som hører med til deres nye identitet. Ettersom de får ordre om å fungere som en egalitær og sosial gruppe, tar det kollektive snart over for det individuelle.

Kollektiv straff

Filmen har en observerende stil, og begivenhetene presenteres i kronologisk rekkefølge. Når Ye Jin kommer på besøk til fabrikken, blir han ønsket velkommen av skuespillerne med en rekke scener etter hvert som han beveger seg gjennom lokalene. Dette får en temmelig absurd og distanserende effekt. Dong gjør opptak og skjuler seg bak kameraet.

In Character er en gjenoppleving av tiden under Mao Zedongs kulturrevolusjon.

Midtveis i filmen, da det viser seg at én av skuespillerne, Jiang Siyuan, har bedt om å få besøke familien ettersom bestefaren er blitt syk, er turen kommet til «sjarmen» ved å lage dokumentarfilm: Skuespillerens anmodning om å få forlate settet resulterer i en større «kampsesjon» – en offentlig ærekrenking som er ment å ydmyke «fienden» og å belære og advare andre. Jiang Siyuan må også gjennom en seanse med selvkritikk, de andre – som han som spiller denne karakterens far – blir med. Etter at to «etterforskere» (teamkoordinatoren og den daglige lederen) har gjennomgått «hendelsen» – inkludert retorikken som hører med i en slik vurdering – må Jiang Siyuan skrive et brev der han beklager. Han gjør tingene enda verre for selv da han feilstaver Maos navn og blir til slutt sendt bort.

Etisk forsvarlig?

Alt dette utspiller seg i en lang og nokså kjedelig sekvens. Selv om det er synlig gjennom hele filmen, smelter de ulike lagene av virkelighet sammen her: Skuespillerne veksler mellom sine «virkelige» identiteter og sine rødegardist-identiteter. Et annet nivå er eksperimentet som en erfaring av livet under kulturrevolusjonen. Og her møtes Ye Jins fiksjonsfilmprosjekt og Dongs dokumentarfilm.

Er dette virkelig, og er det etisk forsvarlig?

Skuespillerne blir underkastet en samling strenge regler og reguleringer, som omfatter kollektiv straff for individuell dårlig oppførsel, på en måte som minner om Das Experiment (2001) – en film basert på eksperimentet i Stanford-fengselet i 1971. Spenningene øker, noen bryter sammen og gråter. Enkelte av skuespillerne legger stor vekt på den karrieremessige betydningen av dette prosjektet og behovet for å hengi seg helt til prosjektet og lederen for det. Viser de sine beste prestasjoner som skuespillere her? Det er en utfordring å forstå hva det er som foregår, og det melder seg to spørsmål: Er dette virkelig, og er det etisk forsvarlig?

Eksperiment som erfaring

Filmen sier ikke eksplisitt noe om dette. I lys av utsagnet fra Dong som er sitert ovenfor, virker det som om «hendelsen» ganske enkelt blir betraktet som en av disse uforutsette «gavene» som dokumentarfilming kan by på. Men har skuespillerne gjennom denne eksperiment/erfarings-opplevelsen fått en bedre forståelse for kulturrevolusjonen og dens «redskaper»? Og dersom det er noe sant i påstanden om at vi lever i en erfarings-økonomi, hva innebærer det for forsøk på å lære noe fra fortiden? I slutten av dokumentaren er en gruppe ungdomsskoleelever med som fnisende statister i en massescene full av bannere og slagord. Det er disse som i sin tur erfarer denne historien.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.