© Skulptur av Anish Kapoor. FOTO: Adym5855 / Flickr Creative Commons

Det gjenstår ett filosofisk spørsmål


– og svaret vil avgjøre klodens videre liv.

Forfatter og essayist.
Email: ekio@online.no
Publisert: 2017-03-16

Vitenskapens oppgave er å avdekke det faktiske i verden og beskrive det. Med kontrollerte, avgrensede og etterprøvbare eksperimenter finner vitenskapen ut av hvor mye noe veier, hva slags egenskaper et molekyl har, hvordan elektrisitet fungerer, hvordan et plantet gen virker i en fremmed organisme og så videre. Jo mer komplekse systemer vitenskapen undersøker, desto mer usikker blir den. Det ligger i sakens natur, vitenskapen er avhengig av stabile, oversiktlige og etterprøvbare forhold, slik at eksperimentet skal kunne gjentas og verifiseres.

Kravet til metode gjør dessverre vitenskapen begrenset. Med livet selv, med biotopen jorden, kan det ikke foretas forsøk som kan gjentas, etterprøves og kontrolleres. Livet i biosfæren – evolusjonen – utvikler seg irreversibelt, vi er selv en del av det, og kan av den grunn heller aldri helt gripe det; det vil alltid dukke opp noe ukjent, en annen, helt uforutsett hendelse. Vi er selv en slik hendelse.

Biosfæren består av alt som finnes av organisk og anorganisk liv på jorden, inkludert virkningene av vitenskapene våre og vår egen eksplosive vekst. Den er en intrikat sammensatt helhet hvor alt utvikler seg i gjensidig påvirkning. Når livet unndrar seg vitenskapen, når det ikke kan gripes av den, er det fordi vitenskapen er en underordnet del av klodens liv.

Til å gripe livet selv har vi bare fortellingen, filosofien. Med filosofien forsøker mennesket å bestemme hva som er den riktige oppfattelsen av verden, hvordan verden skal forstås og hva som skal gjelde i den; hvordan vi skal leve i og med biosfæren, slik vi forstår den. Filosofene lager utkast til beskrivelser av biotopen vi bebor og forslag til levemåter på den, til hvordan vi skal leve med og innenfor denne, vår verden.

Beskrivelsene, verdensbildene våre, endrer seg hele tiden. Lenge erfarte vi at absolutt alt hadde liv og sjel. Platon, som lengtet etter stabilitet, mente at verden var et ufullkomment avtrykk av en ideell, usynlig verden. De kristne lot en evig, allmektig Gud skape verden – og lykken. Mens det moderne mennesket erstattet Gud med individet og drømmen om lykke med evig vekst.

Abonnement halvår kr 450

De siste hundre årene har filosofien mer og mer rettet seg mot den faktiske verden og fenomenene i den. Den har koplet seg tettere opp til hvordan virkeligheten er. Filosofene har prøvd å gi helt slipp på luftige ideer for best mulig å beskrive verden slik den fremtrer, som sanset og erfart. …


Kjære leser. Du har allerede lest månedens 4 frie artikler. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?


Legg igjen et innlegg

(Vi bruker Akismet for å redusere spam.)