Det gjenstår ett filosofisk spørsmål

– og svaret vil avgjøre klodens videre liv.

© Skulptur av Anish Kapoor. FOTO: Adym5855 / Flickr Creative Commons
Erland Kiøsterud
Forfatter, essayist. Skriver jevnlig i Ny Tid.

Vitenskapens oppgave er å avdekke det faktiske i verden og beskrive det. Med kontrollerte, avgrensede og etterprøvbare eksperimenter finner vitenskapen ut av hvor mye noe veier, hva slags egenskaper et molekyl har, hvordan elektrisitet fungerer, hvordan et plantet gen virker i en fremmed organisme og så videre. Jo mer komplekse systemer vitenskapen undersøker, desto mer usikker blir den. Det ligger i sakens natur, vitenskapen er avhengig av stabile, oversiktlige og etterprøvbare forhold, slik at eksperimentet skal kunne gjentas og verifiseres.

Kravet til metode gjør dessverre vitenskapen begrenset. Med livet selv, med biotopen jorden, kan det ikke foretas forsøk som kan gjentas, etterprøves og kontrolleres. Livet i biosfæren – evolusjonen – utvikler seg irreversibelt, vi er selv en del av det, og kan av den grunn heller aldri helt gripe det; det vil alltid dukke opp noe ukjent, en annen, helt uforutsett hendelse. Vi er selv en slik hendelse.

Biosfæren består av alt som finnes av organisk og anorganisk liv på jorden, inkludert virkningene av vitenskapene våre og vår egen eksplosive vekst. Den er en intrikat sammensatt helhet hvor alt utvikler seg i gjensidig påvirkning. Når livet unndrar seg vitenskapen, når det ikke kan gripes av den, er det fordi vitenskapen er en underordnet del av klodens liv.

Til å gripe livet selv har vi bare fortellingen, filosofien. Med filosofien forsøker mennesket å bestemme hva som er den riktige oppfattelsen av verden, hvordan verden skal forstås og hva som skal gjelde i den; hvordan vi skal leve i og med biosfæren, slik vi forstår den. Filosofene lager utkast til beskrivelser av biotopen vi bebor og forslag til levemåter på den, til hvordan vi skal leve med og innenfor denne, vår verden.

Beskrivelsene, verdensbildene våre, endrer seg hele tiden. Lenge erfarte vi at absolutt alt hadde liv og sjel. Platon, som lengtet etter stabilitet, mente at verden var et ufullkomment avtrykk av en ideell, usynlig verden. De kristne lot en evig, allmektig Gud skape verden – og lykken. Mens det moderne mennesket erstattet Gud med individet og drømmen om lykke med evig vekst.

De siste hundre årene har filosofien mer og mer rettet seg mot den faktiske verden og fenomenene i den. Den har koplet seg tettere opp til hvordan virkeligheten er. Filosofene har prøvd å gi helt slipp på luftige ideer for best mulig å beskrive verden slik den fremtrer, som sanset og erfart. Vitenskapens faktabaserte realitetsorientering har spilt en avgjørende rolle i denne utviklingen.

Vi vet i dag det meste om oss selv og om livet på jorden. Selv livets tilfeldige tilblivelse forstår vi. Vi spekulerer ikke lenger på årsakene til at vi er her, vi stiller ikke lenger de store spørsmålene. De metafysiske ideene har «flatet ut». Filosofene har med basis i vitenskapen gått over til å lage beskrivelser av verden slik den er, og hvordan vi best kan leve i den. Mange mener at filosofien slik sett er på vei mot sin egen avslutning.

Ett siste filosofisk spørsmål gjenstår likevel å svare på før vi kan avvikle filosofien for godt og konsentrere oss om livspraksiser. Svaret på dette siste spørsmålet – om det kan besvares – vil styre vår forståelse av hva som er og hva som ikke er, hva som skal gjelde og hva som ikke skal gjelde: hvordan vi skal leve.

Hvordan går mennesket fra den voldelige drømmen om suverenitet og uendelighet til å leve med sin egen og biotopens endelighet? 

Når spørsmålet først er kommet opp til overflaten de siste femti-seksti årene, skyldes det to ting: fremveksten av teknologier som gjør det mulig å utnytte biotopen mer enn den tåler og å begå massemord – mennesket har allerede irreversibelt endret klodens geologiske og biologiske fremtid. Og i forlengelse av dette: ny forståelse av – ny innsikt i – menneskets utryddelser av folkegrupper, dyrearter og natur. Vi vet nå hva det handler om, det åpenbare er blitt åpenbart. Kloden er et begrenset sted med begrensede ressurser, og det ene mennesket er ikke mer verdt enn det andre, den ene folkegruppen har ikke mer rett enn den andre til å leve. Vi kan ikke lenger, som vi har gjort frem til nå, rettferdiggjøre utslettelse og drap på andre mennesker, andre arter. Vi har fått et problem.

På kort tid har homo sapiens blitt 7 milliarder individer, vi har spredt oss overalt. Først nå ser vi den massive volden vi som art direkte og strukturelt har utøvd og utøver. Det er ingen steder å dra for dem som vil begynne på nytt igjen. Alt er opptatt. Det er verdifullt liv alle steder.

For første gang i historien stilles spørsmålet om volden i biosfæren i sin fulle bredde. Spørsmålet har tidligere vært reist på individnivå: Buddha svarte på voldens problem med å avvikle begjæret og la verden flyte fritt gjennom det begjærløse mennesket; Kristus svarte med å elske de utstøtte og å snu det andre kinnet til når slagene kom. Men volden som biotopens problem har ikke vært stilt før nå.

Det ene filosofiske spørsmålet som gjenstår er følgende: Hvordan kan to ulike organismer, to ulike arter eller grupper komme sammen uten at den ene radikalt endres eller utraderes av den andre; hvordan kan jeg leve uten å utelukke, drepe, annet verdifullt liv? Hvordan blir jeg meg uten å utelukke deg, ditt liv og dine ideer? Hvordan kan min kultur fortsette uten å destruere andre små eller store kulturer? Med andre ord: Hvordan skaper vi rettferdighet?

Når den jødiske marxisten Walter Benjamin i mellomkrigstiden studerte den tyske nazisten og juristen Carl Schmitts skrifter, var det for å forstå voldens natur og rolle i verden. Schmitt mente at det alltid ville være en person – suverenen – som løser krisen ved å beslutte over volden. Benjamin svarte med at det kun er med den bredt folkelig baserte generalstreiken at den voldelige staten på fredelig vis kan avvikles og voldens logikk endres.

Må vi igjen gi naturen et eget «sjelelig» liv for på ny å komme i respektfull dialog? Eller må vi gjeninnføre det hellige for å bli forstandige?

Simone Weil arbeidet på samme tid som Benjamin med voldens natur: Weil mente at det var den vestlige personligheten med sitt store ego og eksklusive rettigheter som var problemet; personligheten må bygges ned til nakent liv og bli en del av arbeidet for rettferdighet for alle, mente hun.

På slutten av forrige århundre, som følge av den europeiske jødeutryddelsen, stilte Emanuel Lévinas og Michel Foucault voldens spørsmål med ny kraft og tyngde.

Da den massive volden mennesket direkte og strukturelt også utøver mot naturen som sådan ble åpenbart for oss i dette vårt århundre, ble volden filosofiens hovedsak.

I USA setter tenkere som Cora Diamond, Marc Bekoff, Donna Haraway og Cary Wolfe vårt forhold til dyrene i nye perspektiver: Dyrene er like sensitive som oss. I Australia undersøker Deborah Bird Rose og Freya Mathews nye samlivsformer med den sårbare naturen – på landet som i byene. Mens nederlenderne Tim Ingold og David Abram forsker på det sansende menneskedyret i lyttende bevegelse på jakt etter mat og opplevelser.

Tyske Peter Sloterdijk har utviklet en forståelse av vår kulturbygging som menneskekroppens forlengede immunforsvar mot potensielle fiender, og spør hvordan de ulike immunforsvarene kan leve sammen.

Italieneren Roberto Esposito, også «immunolog», spør hvem denne instansen inne i hodet vårt er som sier at en annen del av oss er et dyr som må disiplineres, og utforsker hva som skjer når den biologiske kroppens behov for immunitet blir politikkens utgangspunkt, som under nazismen, og i dag. Han leter etter alternativer for hva et menneske kan være.

I sitt store Homo Sacer-verk søker landsmannen Giorgio Agamben med lupe etter alternativene i historien vår og undersøker strategier for hvordan vi kan unndra oss den voldelige makten, unndra oss dominans og vinne frihet. Mens franske François Laruelle setter en strek over alle filosofiens verdensbeskrivelser, han kaller dem likeverdige utkast til virkelighet, for så å beskrive verden utelukkende fra offerets, fra den utelukkedes, stemmeløses sted og erfaring.

Fra veldig ulike ståsteder sirkler de alle rundt dette ene spørsmålet: Hvordan skal du og jeg leve uten å utelukke annet verdifullt liv – hvordan skal livet leve sammen med seg selv på kloden? Hvordan går mennesket fra den voldelige drømmen om suverenitet og uendelighet til å leve med sin egen og biotopens endelighet? Det er ikke noen enkle svar på dette, samtalen er så vidt begynt.

Men én ting er de enige om: Det er som adskilte fra livet, fra naturen – som frakoblet opphavet vårt, oss selv – at vi er blitt i stand til å ødelegge vårt eget livsgrunnlag.

Hvordan ble vi så blinde? Og hvordan får vi kontakt med naturen igjen, inkludert vår egen – hvordan blir vi på ny i stand til å lytte til og samhandle med opphavet vårt, leve med naturen, uten å destruere den og hverandre?

Må vi igjen gi naturen et eget «sjelelig» liv for på ny å komme i respektfull dialog? Eller må vi gjeninnføre det hellige for å bli forstandige? Tiden vil vise. Teknikken skal hjelpe oss. Men teknologien er lite verdt, ja, den er farlig, før vi har utviklet en finstilt følsomhet – før vi med hele oss er re-tilknyttet, gjenoppkoblet til livsgrunnlaget vårt.

Hvordan blir vi seende igjen?

Grekeren Thyestes forførte sin brors, Atrevs’, kone. Atrevs hevnet seg ved å drepe Thyestes’ barn og servere ham barna til frokost, akkurat som Gudrun i Volsungane serverte kong Atle deres felles barn til frokost. Maten smakte. Det var først da Thyestes og Atle fikk vite at det var deres egne barn de hadde satt til livs, at vemmelsen oppsto, at de reagerte. (Solen skal, da dette skjedde, i avsky ha begynt å gå i motsatt retning på himmelen.) Vi er i utgangspunktet uskyldige. Vi ser ikke at det vi gjør er feil før noen forteller oss det, før vi faktisk får kunnskap om det. Mange voldsutøvere og overgripere har selv vært utsatt for vold og overgrep, de opplever det som normalt. Voldsmannen må lære at det han har gjort er feil.

Naturødeleggelsen vår er nå gått opp for oss. Vi står ansikt til ansikt med filosofiens siste spørsmål. Hvordan leve uten å ødelegge livet?

---
DEL