Gjennom helvete mot Europa

Eritreere på flukt blir slått, voldtatt og sperret inne, og risikerer livet på vei over Middelhavet. Europeisk politikk gjør at de ikke har andre alternativer.

Trygve Thorson

«Da jeg var 17 år, dro jeg i militæret i stedet for å gå tolvte klasse på skolen. Jeg hatet livet. Vi ble tvunget til å jobbe. Vi hadde ingen frihet. Man må følge reglene i militæret, hvis ikke slår de og gjør livet vanskelig for deg. Militæret er livet i Eritrea. Det var derfor jeg dro.»

Dette fortalte en ung eritreisk mann til Leger Uten Grensers team i Etiopia i fjor sommer. Rundt 5000 eritreere flykter fra landet hver måned, ifølge tall fra FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR).

Oppsiktsvekkende. Eritreere var den største gruppen av alle som flyktet over Middelhavet i 2015, og den nest største i 2016. Det er oppsiktsvekkende med tanke på at Eritreas befolkning bare er litt større enn Norges – 5,5 millioner. En ny rapport fra Leger Uten Grenser, basert på over 100 intervjuer med eritreere på flukt, viser hvilke forhold de flykter fra og hvordan de må risikere livet og helsen på veien til å søke om asyl.

Europa fører en politikk som gjør det enda vanskeligere for migranter å ta seg frem til trygge strender nord for Middelhavet. Denne politikken støttes av Norge, til tross for at de anerkjenner eritreeres behov for beskyttelse. Ser ikke regjeringen og Stortinget hva den fører til? Eller gjør de det, men snur ryggen til?

Skader for å sterilisere. Eritreere som flykter, kan bli stoppet og fengslet, eller skutt av eritreiske grensevakter. For å forlate landet lovlig trengs det et utreisevisum, som er svært vanskelig å få. En 28 år gammel mann Leger Uten Grenser snakket med i Etiopia, fortale hvordan han ble behandlet i fengsel i Eritrea:

«Jeg er syk og jeg er strandet. Jeg flyktet mot grensen, men jeg ble tatt og satt i fengsel i to år. De som styrte fengselet behandlet oss dårlig. De truet oss og torturerte oss på mange forskjellige måter. De brukte mye vold mot kjønnsorganene. Det gjorde at jeg ble steril – som var det de ville. De tror nemlig at hvis en mann uansett ikke kan få barn, vil han være mindre interessert i å forlate militærtjenesten, sånn at han i stedet fortsetter å tjene landet. Etter lang tid klarte jeg å flykte fra fengselet og dra til Etiopia, hvor jeg har vært i ti måneder. Jeg har vært hos mange leger, men det virker ikke som om noen kan hjelpe meg med sterilitetsproblemene mine. Det gjør meg veldig trist. Jeg kan ikke dra tilbake til Eritrea, og jeg har ikke penger til å flykte andre steder.»

På tross av alt dette flykter flere tusen fra Eritrea hver måned. Grovt sett flykter tre grupper mennesker: Den ene gruppen er barn og unge voksne som rømmer fra tvungen militærtjeneste. Den andre gruppen er avhoppere fra militæret, som flykter fra mishandling og fengsel. Den tredje gruppen er eldre som håper på å bli gjenforent med sine familier.

Siden krigen i Jemen eskalerte i mars 2015 og Israel bygget et grensegjerde for å hindre migrasjon, flykter de fleste eritreere i dag gjennom Etiopia, Sudan og Libya eller Egypt over Middelhavet til Europa. Både i Etiopia, Sudan og Libya møter flyktningene vold, fengsling og død.

Fengsel og seksualisert vold. Hver eneste eritreer som ble intervjuet til rapporten av Leger Uten Grensers feltarbeidere, fortalte at de hadde vært vitne til eller selv opplevd grov vold, inkludert tortur, flere steder mellom Eritrea og Middelhavet. Alle som ble intervjuet, fortalte også at de hadde blitt sperret inne i en form for fangenskap. Over halvparten fortalte at de hadde sett andre på flukt dø, som oftest som en konsekvens av vold.

Hver eneste eritreiske kvinne som ble intervjuet, hadde enten selv vært utsatt for seksualisert vold, eller kjente noen som var det. Overgrepene var ofte utført av flere gjerningsmenn. På Leger Uten Grensers klinikker i Etiopia, Libya og på våre redningsbåter i Middelhavet har vi sett bevis som støtter opp under historiene flyktningene forteller. Vi har mottatt eritreere med stygge arr, sår og med alvorlige psykiske lidelser.

Hver eneste eritreer som ble intervjuet, fortalte at de hadde vært vitne til eller selv opplevd grov vold, inkludert tortur, flere steder mellom Eritrea og Middelhavet.

En ung dame fra Eritrea, 20 år gammel, oppsummerte sin reise på denne måten: «Da jeg dro fra Sudan, visste jeg at reisen gjennom Libya og over Middelhavet ville bli veldig farlig og vanskelig, spesielt for den vesle datteren min. Men hva er alternativet? Vi kunne ikke overleve i Eritrea eller i Sudan. Det er ingen annen måte å komme seg til Europa på. Europa representerer håp om et bedre liv. Nå, etter at jeg har overlevd denne livsfarlige reisen, vil jeg fraråde alle fra å ta den. Jeg ville ikke ønske at min verste fiende måtte ta samme rute. Det er en reise som får deg til å føle deg verdiløs, fullstendig nedgradert.»

Fortsetter å flykte. Så lenge militærtjenesten er tvungen og på ubestemt tid, og så lenge voldsnivået er høyt og grunnleggende friheter er svært begrenset, vil folk fortsette å flykte fra Eritrea. Og fortsatt – på tross av økende bevis for de umenneskelige og ofte dødelige forholdene som møter dem på vei til Europa – gjør EU og dets medlemsland, støttet av en norsk regjering med mål om å være strengest i klassen, alt de kan for å forhindre at eritreere og andre på flukt når frem.

90 prosent av eritreerne som når Europa, får innvilget asyl. Det samme skjer i Norge. I 2015 søkte 2899 eritreerne asyl i Norge, ifølge UDI. 90 prosent fikk søknaden innvilget. Europeiske stater anerkjenner med andre ord at eritreere har et reelt beskyttelsesbehov.

Men i stedet for å skape trygge og lovlige veier for dem som søker beskyttelse, trapper EU opp samarbeidet med Eritrea, Libya, Sudan og Etiopia for å forhindre at eritreerne forlater hjemlandet og tar seg til Europa. EUs forsøk på å få kontroll på innvandringen ved å styrke nasjonale grenser og stenge mennesker inne i mottakssentre, gir eritreerne få andre alternativer enn å betale smuglere for å komme seg ut av fengsler, over grenser, og til slutt foreta en dødelig båtreise over Middelhavet.

Outsourcer ansvaret. Denne måneden er det ett år siden EUs flyktning- og migrasjonsavtale med Tyrkia trådte i kraft. Med denne avtalen har EU i stor grad outsourcet ansvaret for flyktninger til Tyrkia, og i Hellas og Serbia er flyktninger strandet eller fanget i leirer under uverdige forhold. Å flytte ansvaret for flyktninger og migranter til land som Tyrkia, Etiopia, Sudan, Libya og Eritrea gjør at flyktninger med et reelt beskyttelsesbehov må sette liv og helse på spill for å nå steder der de kan blir ivaretatt.

Forsøkene på å styrke nasjonale grenser og økt bruk av fengsling hindrer ikke menneskesmugling. Tvert imot, det gjør at folk på flukt ikke har andre muligheter enn å benytte seg av menneskesmuglere for å komme seg over grenser og i trygghet. Alt eritreere må gjennom, er et skammelig eksempel på et internasjonalt samarbeid om flyktninger som mislykkes i sitt forsøk på å ta vare på menneskers rettigheter og humanitære behov.

Vil Norge anerkjenne dette og gjøre noe med det?

---
DEL