Gjennom barneøyne

Med en sjelden språklig oppfinnsomhet tar Booker-nominerte Bulayawayo oss med på en reise – sett nedenfra, fra barnets ståsted. «Vi trenger nye navn» lever opp til romantittelen.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Skildringen. «Se på dem der de drar i hopetall, landets barn, bare se på dem dra i hopetall. De som ikke har noe, krysser grenser. De som har styrke, krysser grenser. De som har ambisjoner, krysser grenser. De som har håp, krysser grenser. De som har tap, krysser grenser. De som har det vondt, krysser grenser. Beveger seg, løper, emigrerer, drar, forlater, går, gir opp, flyr, flykter – til overalt, til land nær og fjernt, til land ingen har hørt om, til land hvis navn de ikke kan uttale. De drar i hopetall.»

Ti år gamle Darling streifer rundt i nabolaget med vennene sine og finner på ugagn. Favorittbeskjeftigelsen er å dra til nabobyen Budapest og stjele Guavafrukt fra hagene i de «ekte» husene. Når de ikke drar til Budapest, hopper de tau eller leker «Finn Bin Laden».

Romanen «Vi trenger nye navn» av NoViolet Bulayawayo (født Elizabeth Zandhile Tshele) er aller først en oppvekstskildring fra Paradise, en brakkeby et sted i Zimbabwe som aldeles ikke lever opp til navnet. Darling har en gang bodd i et ordentlig hus, men det var før. Nå bor hun og de andre i et landskap av blikkskur og søppel, omgitt av samfunnets utstøtte. Lærerne på skolen har dratt, og foreldrene jobber som oftest langt unna; de selger småting ved grensen eller har dratt enda lenger, til Sør-Afrika, til Tanzania, til og med til Europa og USA.

Vennene er det viktigste i verden for Darling: Sbho, som er så vakker, den litt eldre Bastard, som drømmer om å bli president, Godknows, som buksene alltid revner på og Chipo som noen har gjort gravid. Lekene de finner på sammen gir innhold, og bokstavelig talt næring, til ørkesløse dager.

Barnets øyne. Bulawayo viser en imponerende evne til å skrive fram et barns perspektiv.

Darling beskriver ting og hendelser rundt seg som til en fortrolig – med den følge at vi ikke alltid forstår, i hvert fall ikke før en stund senere, når flere brikker har falt på plass. Dette gjør, etter min mening, at leserens indre forsvarsmekanismer ikke umiddelbart blir aktivert: Det ubevisste settet av innlærte holdninger og responser til gitte fenomener blir forsinket.

Innen betydningen av det vi leser går opp for oss, har vi allerede sett hendelsen beskrevet fra «innsiden», og kan ikke like enkelt henfalle til ren medlidenhet eller rasjonell (og distansert) analyse.

Her er så underlig. Innen litteraturvitenskapen brukes begrepet underliggjøring om en forfatters evne til å «fornye» leserens oppfattelse av tingene rundt seg, ved hjelp av fortellertekniske grep: Det kan være et overraskende perspektiv (som når Tolstoj gir fortellerstemmen til en hest), en pussig eller ualminnelig beskrivelse, eller et avvik fra en teksts forventede struktur eller konvensjon. Slik kan leseren for en stund rykkes ut av en automatisk og vanepreget oppfattelse av verden, og se verden med nye øyne.

Min påstand er at Bulawayo oppnår en slik underliggjøring gjennom sin bruk av barneperspektivet. Vi ledes inn i denne merkelige samfunnsmessige unntakstilstanden, som Darling og de andre lever i, med bind for øynene. Her får vi kjenne på et av elefantens ben, og der en hale, men helhetsbildet er vanskeligere å få taket på; først langsomt kommer merkelappene tilbake til oss.

For la oss være ærlige: Vi hører «oppvekstskildring fra Zimbabwe» og begynner straks å lete i hukommelsen etter referansepunkter: Mugabe, valgfusk, undertrykking, inflasjon… Jeg begynte selv av skyldfølelse å oppsøke artikler og dokumentarfilmer på nett, for å kunne sette anmeldelsen inn i de «riktige» historiske rammer.

Men Bulawayo vil ikke – hvis jeg tolker henne riktig – nødvendigvis ha oss inn i referanserammene, men ut av dem. Romanen tar da også opp, på et senere tidspunkt, fortellerens møte med slike skjematiske, stikkordspregede forestillinger – og viser hvor utilstrekkelige de blir i forhold til den virkeligheten fortelleren så langt har beskrevet med sine egne ord.

Konteksten. Allikevel finnes det, naturligvis, en viss historisk og politisk kontekst. Handlingen foregår på 2000-tallet, i det noen kaller Zimbabwes «tapte tiår». Mugabe tviholder på makten – det er etter å ha tapt en folkeavstemning om grunnlovsendringer at han iverksetter den tvungne omfordelingen av jordbruksland fra hvite til svarte – og økonomien har kollapset fullstendig.

Bulawayo har uttalt at hun begynte å skrive «Vi trenger nye navn» etter å ha sett et bilde fra den såkalte «Operasjon Murambatsvina», en «opprydningsaksjon» fra myndighetenes side som bokstavelig talt kan oversettes som «få ut skitten». Operasjonen, som fant sted rett etter parlamentsvalget i 2005, ble av mange ansett som en straff for at så mange i urbane områder hadde stemt på opposisjonen under valget. Ifølge FN førte den til at over 700.000 mennesker ble gjort hjemløse.

I romanen forbereder de voksne i Paradise seg på et nytt valg: Kvinnene har pyntet seg og mennene «har på seg skjortene sine og ser ut akkurat som ordentlige mennesker igjen». Nå skal det bli «ekte forandring». Vi vet dessverre hvordan det går. Etter valget finner barna på en ny lek: Den kunne kalles «lynsjing av politiske motstandere».

Eksilet. «Vi trenger nye navn» består egentlig av to romaner. Mens den første skildret et barns hverdag i Paradise, Zimbabwe, følger vi i den andre en tenåring i «Destroyedmichygen», altså Detroit, Michigan, USA. Darling har nemlig, i motsetning til vennene, en tante i Amerika, og blir etter hvert sendt dit av moren.

Bokens andre del speiler på flere måter historiene i del én. Navn, uttrykk, hendelser og handlingsmønstre leseren gjenkjenner fra skildringen av Paradise gjentar seg og får endret betydning i det nye landet. Kapittelet der Darling og hennes nye venner tyvlåner en av mødrenes bil og drar på ekskursjon til det lokale kjøpesenteret, har for eksempel tittelen «Ankomst Crossroads», som speiler åpningskapittelets «Ankomst Budapest».

Gjennom slike paralleller kommer både kontrastene og likhetene mellom sammenlignbare erfaringer tydeligere fram. «Normaliteten» i det nye landet er fascinerende sett gjennom innflytterens øyne. Darlings tante Fostalina løfter metallgreier og skal stadig begynne på nye dietter. «Syns du jeg blir tynnere? Hvem er tjukkest, jeg eller moren din?»

Tydeligst blir de nye normene når Darling gir en irriterende unge i et bryllup en skikkelig ørefik. «De hvite menneskene har allerede gispet, og en sjokkert stemme har allerede sagt, Å herregud. Hoder har blitt ristet på og øyne sperret opp i vantro… Jeg har gjort noe som ikke gjøres, noe tabubelagt.»

Anorektikeren. I motsetning til i del én synes jeg at forfatteren i del to av og til faller for fristelsen til å gjøre seg overtydelig, som når en litt eldre Darling gjør rent hjemme hos tantas sjef og møter hans anorektiske datter: «Da hun omsider har frokosten klar på tallerkenen sin – fem rosiner, en liten rund ting og et glass vann – bryter jeg ut i latter.»

Leseren har vært med mens Darling og vennene lider seg gjennom forstoppelser i Paradise fordi stjålet guavafrukt er det eneste de har å spise. Vi trenger ikke den påfølgende forklaringen: «Fordi, Frøken Jeg Vil Være Sexy, sånn henger det sammen: Du har et kjøleskap proppfullt av mat, så uansett hvor mye du sulter deg, vil du aldri vite hva virkelig, ekte sult er for noe.» Latteren hadde vært nok.

Bulawayos skildringer av hverdagsliv og fremmedgjøring, som en bare delvis lovlig innvandrer i et nytt land, veksler ellers fra det såre og subtile til det skrekkelig morsomme. Noen av episodene er virkelig glimrende: «Nå for tiden pleier vi å skynde oss hjem etter skolen for å se på filmer,» begynner tenårings-Darling. «Vi har sett gjennom kategoriene i alfabetisk rekkefølge, så vi ikke ser litt her og litt der. Så langt har vi sett amatør, vi har sett anal… Vi har sett asiatisk…vi har sett barmfager og blond og blow job, vi har sett bondage og creampie og cumshot…» og så videre.

Språket. Romanen utmerker seg for meg ved sin språklige oppfinnsomhet. Stadig lar jeg meg overraske over nye og uvante formuleringer. Om Darlings bestemor Mother of Bones, som forteller historier og hver morgen teller bunkene med sparepenger fra før inflasjonen: «Jeg vet ikke hvorfor Mother of Bones må gå gjennom pengene sine hver dag. Man skulle tro noen hadde fortalt henne at de legger egg om nettene.»

Uttrykket over er egentlig typisk for Bulawayos fortellerstil. Ungene med forstoppelse føler at det å gjøre fra seg er «som å prøve å føde et helt land». Om en karakter som ligger på sitt dødsleie blir det ikke bare sagt at han har et «lys i øynene», men at det er som om «han hadde svelget en sol». Slikt treffer rett hjem hos denne anmelderen.

Språket blir også et tema i seg selv, særlig når Darling flytter til sitt nye land. Det er i språket at fremmedgjøringen gjør seg mest tydelig. I en god skildring av tantens vansker med å gjøre seg forstått over telefon – engelsk uttale henger som kjent ikke alltid like logisk sammen med stavemåten – forklarer Darling at «Engelsk er som en enorm jerndør man alltid mister nøklene til.»

Treffende tittel. Verbal kommunikasjon framstår i «Vi trenger nye navn» til tider som et håpløst prosjekt, særlig i bokens andre del. Der inngår flere skildringer av Darlings møter med amerikanere og europeere hvis forståelseshorisont er nokså innskrenket:

«Afrika er vakkert, sier kvinnen. Men er ikke det som skjer i Kongo forferdelig? Helt fryktelig… Fortell meg om det. Herregud, voldtektene, og alle de drapene! Hvordan kan sånt skje i det hele tatt? Sier hun.»

Romanen er bedre på å vise fram manglende forståelse og begrensede kategorier enn faktisk meningsfulle tilfeller av verbal utveksling. Samtidig innebærer Bulawayos roman, som jo selvsagt selv er et språkprosjekt, en implisitt forventning om at kommunikasjon er mulig. I så måte blir tittelen bare mer treffende: Kanskje vi kan forstå hverandre, men da vil vi stadig trenge nye navn, nye begreper som kan favne virkelige erfaringer.

Klisjeer og andre former for «automatiserende» språk kan bare favne vante forestillinger – og stereotypier.

ANMELDT BOK

NoViolet Bulawayo

Vi trenger nye navn

Originaltittel: We Need New Names

Oversatt av Ina Vassbottn Steinmann

Roman

Cappelen Damm, 2014

ANMELDT AV HEDDA LINGAAS FOSSUM

---
DEL