Gjenfødelse av en «tapt» spansk klassiker

Et indirekte, men avslørende portrett av Spania i en smertefull overgangsperiode.

Neil Young
Young er fast filmkritiker for Modern Times Review.
Email: neilyounggb@gmail.com
Publisert: 01.03.2018
film:

The Disenchantment (El desencanto)

Jaime Chávarri

Spania

For mange av dem som besøkte Rotterdam-festivalen i år, var det friskeste og mest vitale funnet en over førti år gammel film. For mens Jaime Chávarris The Disenchantment (El desencanto, 1976) er legendarisk blant spanske film-elskere, har den av en eller annen mystisk grunn aldri vunnet særlig internasjonal berømmelse. Dette kan godt endre seg, etter pubikums varme mottakelse under visningen av filmen – via spøkelsesaktig, monokrom 35mm – i det eklektiske sideprogrammet «History of Shadows», kuratert av Gerwin Tamsma, som undersøkte hvordan film behandler fortiden.

I The Disenchantment blir de gjennomborende, personlige erfaringene til en ganske uvanlig familie brukt som et prisme for å utforske – på en bedragersk beskjeden måte – et bredt spekter av psykologiske og politiske forhold. I løpet av to år intervjuet Chávarri den noen og seksti år gamle Felicidad Blanc, enken etter den høyt aktede poeten Leopoldo Panero (1909–1962), og hennes tre voksne sønner i og omkring deres smakfulle rikmannshjem.

Familien består åpenbart av svært sofistikerte og lærde mennesker, med like åpenbare nevroser. Deres mangslungne, sammenvevde nevroser kommer til syne på ytterst fengslende vis når de hver for seg, eller sammen, ærlig minnes Panero seniors karriere, eksentrisiteter og hovmodige natur. Tolv år etter hans død er det tydelig at Den store mannen (ikke bare en franquista, men også en personlig venn av Franco selv) fortsatt kaster lange skygger over sine egne. På subtilt vis utforsker og viser filmen frem de klare forskjellene mellom Paneros private og offentlige ansikter, idet en statue til hans ære avdukes med mye pomp og prakt i den provinsielle hjembyen hans.

Chávarris film er også et indirekte, men avslørende, portrett av Spania i en periode med smertefull overgang fra undertrykkelsen i Franco-æraen – som Panero-guttene forholdt seg til på sine egne, spesielle måter – og inn i de usikre første årene med demokrati. The Disenchantment er et grunnleggende melankolsk verk, gjennomsyret av en dose livstrett humor, og ser nå ut til å finne sin plass blant landemerkene i europeisk dokumentarfilm fra etterkrigstiden. At den skulle gjøre det, omtrent fire år etter at den siste av Panero-brødrene døde, er en ironi som familien selv uten tvil ville hatt sans for.

Kommentarer