Gjelden som løper løpsk

Det er interessant hvilken psykologi som rår i verdensøkonomien for tiden. I Vesten har vi nå finansielt belånt realverdiene 25 ganger. Dette er et pyramidespill som til slutt vil måtte ryke. Naiviteten som nå viser seg er ikke akkurat blant visse statlige sentralbanker eller private finansinstitusjoner, men heller hos dem som til slutt må betale […]

Ansvarlig redaktør i Ny Tid.

Det er interessant hvilken psykologi som rår i verdensøkonomien for tiden. I Vesten har vi nå finansielt belånt realverdiene 25 ganger. Dette er et pyramidespill som til slutt vil måtte ryke. Naiviteten som nå viser seg er ikke akkurat blant visse statlige sentralbanker eller private finansinstitusjoner, men heller hos dem som til slutt må betale regningen.

Sentralbanker trykker penger for å stimulere økonomien – i dag gjøres dette med et tastetrykk (se forsidesaken). Men om noen ber om pengene sine – vil bare 5–10 prosents tilbaketrekning av  innskudd i bankene pga av bankenes egen opplåning – få bankene til å rase sammen innen de kjeder og nettverk de opererer med seg imellom. Dette er eksempelvis Hellas’ regjering klar over; derfor foreslo de nylig å sette opp en begrensning på uttak fra bankene, og ba også  folk om å gi fra seg deler av sparepengene sine – så bankene ikke skulle kollapse. Pengene er jo egentlig ikke der.

I dagens pengegalopp trykker eller låner stater penger. Dette vil i neste omgang redusere kjøpekraften på pengene der regningen egentlig sendes videre inn i fremtiden. I Hellas skyver de nå på en gjeld på rundt 2700 milliarder kroner – hovedsakelig til Den europeiske sentralbanken (ECB) og Det internasjonale pengefondet (IMF). Med nye internasjonale redningspakker som midlertidig skal hindre at landet kollapser finansielt, kreves det også at Hellas må kreve inn mer skatt, låne ut mer penger til bedrifter og forbrukere, samt fristille næringslivet mer. Men greske banker har allerede så mange dårlige lån – og kreditorene står i kø utenfor døren. Behovet for enda en finansiell «redningspakke» beregnes nå til 250–400 milliarder kroner. Det er bare det at all denne gjelden klarer de aldri å betale tilbake – spesielt når Europa nærmer seg en deflasjon med synkende priser. Nå etter måneder med forhandlinger sier Hellas’ finansminister Yanis Varroufakis i en kommentar: «Alle fokuserer for mye på hvilke bånd som legges på en likviditetsinnsprøyting, men altfor lite på en visjon om hvordan Hellas kan komme seg og utvikle bærekraft.» Ja, hvordan i all verden skal Hellas – eller andre land som kommer i samme situasjon – noensinne kunne betale sine kreditorer, når disse blir utålmodige på toppen av pyramiden? Hellas kan til slutt måtte trekke seg ut av eurosonen og begynne å trykke opp drakmer igjen, måtte melde seg konkurs eller forlange at lånene nedskrives.

Hellas er bare ett eksempel blant mange i verdensøkonomien. Dagens gjeldsspiraler vil sannsynligvis snart få «papirinvesteringer» til å falle i verdi. Når investorer baserer aksjekurser på forventet verdi, har de tillit til en såkalt price/earning der investeringer skal betale seg tilbake innen et visst antall år. Men faller forventningene om vekst eller fremtidige overskudd, så faller også kredittmarkedet sammen.

Eksempelvis vil mye av hva Det norske pensjonsfondet – på 7000 milliarder kroner – har investert i «papirer» nærmest kollapse. Her til lands har borgerne dessuten stort sett gitt bankene tillit fordi de virkelig tror økonomien fortsatt vil vokse. Man har erfart at en treromsleilighet som på 70-tallet kostet en brutto årslønn på 160 000 kroner, nå kan selges for ti ganger årslønnen.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here