Gjelden som løper løpsk

Det er interessant hvilken psykologi som rår i verdensøkonomien for tiden. I Vesten har vi nå finansielt belånt realverdiene 25 ganger. Dette er et pyramidespill som til slutt vil måtte ryke. Naiviteten som nå viser seg er ikke akkurat blant visse statlige sentralbanker eller private finansinstitusjoner, men heller hos dem som til slutt må betale […]

Truls Lie

Ansvarlig redaktør i Ny Tid.

Det er interessant hvilken psykologi som rår i verdensøkonomien for tiden. I Vesten har vi nå finansielt belånt realverdiene 25 ganger. Dette er et pyramidespill som til slutt vil måtte ryke. Naiviteten som nå viser seg er ikke akkurat blant visse statlige sentralbanker eller private finansinstitusjoner, men heller hos dem som til slutt må betale regningen.

Sentralbanker trykker penger for å stimulere økonomien – i dag gjøres dette med et tastetrykk (se forsidesaken). Men om noen ber om pengene sine – vil bare 5–10 prosents tilbaketrekning av  innskudd i bankene pga av bankenes egen opplåning – få bankene til å rase sammen innen de kjeder og nettverk de opererer med seg imellom. Dette er eksempelvis Hellas’ regjering klar over; derfor foreslo de nylig å sette opp en begrensning på uttak fra bankene, og ba også  folk om å gi fra seg deler av sparepengene sine – så bankene ikke skulle kollapse. Pengene er jo egentlig ikke der.

I dagens pengegalopp trykker eller låner stater penger. Dette vil i neste omgang redusere kjøpekraften på pengene der regningen egentlig sendes videre inn i fremtiden. I Hellas skyver de nå på en gjeld på rundt 2700 milliarder kroner – hovedsakelig til Den europeiske sentralbanken (ECB) og Det internasjonale pengefondet (IMF). Med nye internasjonale redningspakker som midlertidig skal hindre at landet kollapser finansielt, kreves det også at Hellas må kreve inn mer skatt, låne ut mer penger til bedrifter og forbrukere, samt fristille næringslivet mer. Men greske banker har allerede så mange dårlige lån – og kreditorene står i kø utenfor døren. Behovet for enda en finansiell «redningspakke» beregnes nå til 250–400 milliarder kroner. Det er bare det at all denne gjelden klarer de aldri å betale tilbake – spesielt når Europa nærmer seg en deflasjon med synkende priser. Nå etter måneder med forhandlinger sier Hellas’ finansminister Yanis Varroufakis i en kommentar: «Alle fokuserer for mye på hvilke bånd som legges på en likviditetsinnsprøyting, men altfor lite på en visjon om hvordan Hellas kan komme seg og utvikle bærekraft.» Ja, hvordan i all verden skal Hellas – eller andre land som kommer i samme situasjon – noensinne kunne betale sine kreditorer, når disse blir utålmodige på toppen av pyramiden? Hellas kan til slutt måtte trekke seg ut av eurosonen og begynne å trykke opp drakmer igjen, måtte melde seg konkurs eller forlange at lånene nedskrives.

Hellas er bare ett eksempel blant mange i verdensøkonomien. Dagens gjeldsspiraler vil sannsynligvis snart få «papirinvesteringer» til å falle i verdi. Når investorer baserer aksjekurser på forventet verdi, har de tillit til en såkalt price/earning der investeringer skal betale seg tilbake innen et visst antall år. Men faller forventningene om vekst eller fremtidige overskudd, så faller også kredittmarkedet sammen.

Eksempelvis vil mye av hva Det norske pensjonsfondet – på 7000 milliarder kroner – har investert i «papirer» nærmest kollapse. Her til lands har borgerne dessuten stort sett gitt bankene tillit fordi de virkelig tror økonomien fortsatt vil vokse. Man har erfart at en treromsleilighet som på 70-tallet kostet en brutto årslønn på 160 000 kroner, nå kan selges for ti ganger årslønnen.

Her råder en følelse av at alt vil gå bra dersom man bare skyver det meste foran seg. Men i realiteten lar man seg lure av kynikerne på bakrommet. Finansverktøy som såkalte hedgefond utgjør i dag 21 000 000 000 000 000 000 kroner – eller 21 trillioner. De tre øverste på disse fondenes såkalte «alpha list» tjente nesten 10 milliarder kroner hver i fjor – amerikanerne Kenneth C. Griffin (Citadel), James H. Simons (tidligere NSA, nå Renaissance Technologies), og Raymond Dalio (Bridgewater Associates).

Klarer man å overleve den bunnløse gjelden finanstriksingen etterlater seg? Og er det euroen eller dollaren som vil klare seg best? Den amerikanske sentralbanken har en stund flittig trykket på tastene, det vil si trykket opp ekstra dollar, mens EU har holdt igjen for euroen. Pengetrykkingen kalles «kvantitativ lettelse» og brukes til å kjøpe opp obligasjoner for å stimulere økonomien når renten faller ned mot null. I USA økte således økonomien med 2,4 prosent i fjor, mens eurosonens økonomi økte med bare 0,9 prosent. Nå spår Tyskland at euroen faller under dollaren i år, og ned til 85 prosent i løpet av 2017. Så da kan vi forvente at Den europeiske sentralbanken snart vil trykke enda mer penger den også, og som før skyve regningen inn i fremtiden. Med økte priser, inflasjon og litt økonomisk vekst skulle folk og bedrifter få mer i hendene – for en stund. Før de oppdager at med dette falt egentlig kjøpekraften.

Når vil noen rope at keiseren ikke har klær på? At mange i Norge nå opplever betalingsvansker og flere konkurser på grunn av fallende oljepris, er kanskje ikke nok. Med dagens naivitet må man kanskje først oppleve at man trenger en trillebår av penger for å få seg et brød. Når seddelpressene løper løpsk, vil man til slutt måtte rake sammen de verdiløse pengene (se bilder over) før man bruker dem til å fyre opp ovnen.

Økonomen Ragnar Frisch sier på baksiden (Orienteringspalten) der han omtaler kredittkjøp og utnyttelsen av meningmann at  «økonomisk utvikling bare er et middel til et høyere mål.» Som den gang kan man fort glemme de «kulturelle, åndelige og moralske verdiene».

truls lie

---
DEL