Gitarister i fokus

Gitaren har en spesiell plass i jazzhistorien. Den oppnådde aldri status som sentralt jazzinstrument på linje med tenorsax eller trompet. Men den har alltid vært til stede – i forskjellige roller.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Tidlig i afroamerikansk musikkhistorie var gitaren et obligatorisk tonefølge hos bluessangerne, samtidig som den var med på å formidle impulsene fra Latin-Amerika. I de første jazzband omkring 1900 var gitaren et selvsagt kompinstrument, men ble nok for en kort stund utkonkurrert av banjoen, den raspende slektningen som var lettere hørbar og gav populære novelty-effekter i jazzens barndom.

Gitaren fikk sin viktige rolle igjen i 30-tallets swingjazz gjennom stilskapere som Eddie Lang i USA og Django Reinhardt i Europa, fullendt med Charlie Christian som i sine få virkeår (ca. 1934-41) satte en ny standard for moderne elektrisk gitarspill.

1950-tallet brakte oss en rekke ypperlige gitarister i en senbopstil utgått fra Charlie Christian; det var navn som Barney Kessel, Wes Montgomery, Jim Hall og Kenny Burrell. Samtidig kom rock’n roll og shadowsmusikk, med gitaren som det helt sentrale soloinstrumentet, brakt til vid anerkjennelse ved personligheter som f.eks. Jimi Hendrix. Disse impulsene påvirket jazzen på 70-tallet, med navn som George Benson, John McLaughlin og Pat Metheny. Mens den typiske jazzkvintett på 50- og 60-tallet bestod av trompet, tenorsax, piano, bass og trommer, bestod den på 70- og 80-tallet gjerne av tenorsax, piano, bass, trommer og gitar.

Jan Erik Kongshaug

er en musiker som har tatt alle jazzhistoriens impulser opp i seg og forent dem i et tidsmessig postbopsk tonespråk. Han er kanskje mest kjent som sjefen i det berømte Rainbow Studio, men han har også vært en av våre ledende jazzgitarister siden 60-tallet. For fem år siden spilte han inn sin første CD i eget navn («The other world») sammen med pianisten Svein Olav Herstad, bassisten Harald Johnsen og trommeslageren Per Oddvar Johansen. Kvartetten gikk i studio igjen i januar i år og gjorde albumet «All these years» (Hot Club Records HCRCD 2027).

Dette er formsikker og avslappet moderne «rett fram»-jazz. Kongshaug selv har signert ni av de ti komposisjonene, de varierer fra den helt stillferdige ballade, gjennom swingende opptempolåter til behersket latinrytmikk. Vi aner at Pat Metheny har hatt en nyere influens på gitarspillet – kanskje derfor albumets åpningsspor heter «Pat»?

Jon Larsen

er innehaveren av Hot Club Records og entusiastisk sologitarist i Hot Club de Norvège. På sine mange plateinnspillinger har han vært omgitt av musikere fra det Django Reinhardtske stringswingmiljøet. Men i mars i år gikk han i studio med pianisten Egil Kapstad, bassisten Bjørn Alterhaug, trommeslageren Håkon Mjåset Johansen og sangeren Hilde Hefte, musikere med bakgrunn i langt mer samtidsrettet former.

Albumet «The next step» (Hot Club HCRCD 132) er i sin helhet komponert av Jon Larsen. Fem ballader har fått tekst av Hilde Hefte. Balladene trenger nok mer lyttetid for å feste seg som markante komposisjoner, men de kler på alle måter bandets overlegne musikalske oversikt – med Egil Kapstad som vår store musikalske lyriker og Jon Larsen med sine ettertenksomme sprø toner. De raske låtene har fascinerende temaer; to av dem kjenner vi fra fjorårets fine album med hotklubben og musikere fra Tromsø symfoniorkester, «White night stories».

En annen plate med Jon Larsen ligger også på vårt bord, «Django’s tiger» (Hot Club HCRCD 146). Her er han tilbake i rotekte sigøynersk stringswing, men i beskjeden rolle som kompmusiker for de drivende gitarsolistene Jimmy Rosenberg og Andreas Öberg.

Robert Normann (1916-98)

er en musiker som levde samtidig med Django Reinhardt, de traff hverandre i Oslo i 1939, men han var ikke merkbart influert av denne europeiske stilskaperen. Robert Normann fant sine forbilder i amerikansk instrumentaljazz og ble en av de fremste musikere i norsk jazzhistorie.

Han ble i årene 1988-96 behørig presentert av Jon Larsen på en fem CD-ers plateserie på Hot Club Records. Opptakene stammet fra hans glitrende hektiske jazzkarrière 1938-43 og hans mer sporadiske vandring mellom jazz og lettere underholdningsmusikk 1946-89. Nå er en ny plateserie på gang, «Robert Normann – The definitive collection», der jeg har forstått at hele hans produksjon skal utgis systematisk og kronologisk. Foreløpig foreligger to volum (Normann Records NOCD 3004-3005) som byr på Freddy Valier’s String Swing 1938-39, Jack Butler & Oslo Swingklubbs Band 1940, String Swing (Robert Normanns strengekvartett) 1940-41, Frank Ottersens orkester 1942 og 51, Syv Muntre 1942-43, samt orkestrene til Chat Noir (1946), Pete Brown (1946), Rolf Syversen (1947), og Willy Andresen (1954). CD-heftet inneholder Jon Larsens levende beretning om denne spesielle personligheten i en viktig epoken av norsk jazzhistorie. Men et par gale årstall i besetningslista er unødvendig slums fra produsentene.

---
DEL

Legg igjen et svar