Gisselmemoarer

Christian Chesnot og Georges Malbrunots 124 døgn som gisler i Irak.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Som den siste ukes hendelser nok en gang bekrefter, oppstår minst like mange spørsmål i løslatelsens eufori som i uvisshetens desperasjon. Til tross for utallige fjernsynsinnslag og avisartikler, føler man aldri at man får vite nok om hva som egentlig skjedde da de to franske journalistene Christian Chesnot og Georges Malbrunot ble kidnappet i Irak, under deres lange oppholdene i mer eller mindre obskure gjemmesteder, og, ikke minst, prosessene som førte til den endelige løslatelsen.

I boken Mémoires d’otages (Gisselmemoarer) gir Chesnot og Malbrunot sin egen versjon av hendelsesforløpet. Deres opplevelser av de 124 dagene de satt i fangenskap er selvfølgelig sentrale, men minst like viktige er undersøkelsene de to journalistene gjorde i etterkant. Som Florence Aubenas påpekte rett etter at hun landet på flyplassen i Villacoublay utenfor Paris for noen uker siden, var hun selv helt uvitende om det som hadde foregått på utsiden i de fem månedene hun satt innesperret. Det samme var selvfølgelig tilfelle for Chesnot og Malbrunot, og derfor har naturlig nok behovet for å få klarhet i arbeidet som foregikk bak kulissene i det franske diplomatiet meldt seg.

«Tilleggsetterretning»

Spesielt sentralt er spørsmålet om hva som hendte i forbindelse med nasjonalforsamlingsrepresentanten Didier Julias arbeid for å få de to løslatt. Fordi Julia opererte uavhengig av den franske regjeringen og de franske hemmelige tjenester, er det lite klarhet i hva som var bakgrunnen for en slik «tilleggsetterretning». På hvilket grunnlag mente Julia å kunne komme til bunns i spørsmålet før de offisielle tjenestene og diplomatiet? Og ikke minst, hva var konsekvensene av dette for gislene selv?

Chesnot og Malbrunot sier selv at Julias innblanding ikke gjorde annet enn å forsinke prosessen. Dette hevder de på bakgrunn av tilbakemeldinger de fikk fra gisseltakerne mens de satt fanget, om at franskmennenes fremgangsmåter var forvirrende, og at man ikke alltid visste klart hvem man skulle forholde seg til og hvordan. Selvfølgelig synes dette logisk. I den senere tid har det derimot også, fra helt andre hold, blitt fremsatt hypoteser om at regjeringen på sin side motarbeidet Didier Julia av rent innenrikspolitiske årsaker.

På et visst tidspunkt i prosessen hevdet Didier Julia til fransk presse at løsningen var svært nær, og at hans kollaboratør Philippe Brett befant seg få meter fra de to journalistene. Dette tilbakeviser Chesnot og Malbrunot på det sterkeste i boken.

Julia mener på sin side at de to journalistene må ha blitt briefet av utenriksminister Michel Barnier på sin hjemreise fra Kypros (hvor det ble foretatt en mellomlanding på veg fra Bagdad til Paris), og nå nektes å uttale seg fritt.

Hva var prisen?

Det andre store spørsmålet er hva som førte til den endelige løslatelsen. Hva fikk gisseltakerne i bytte for de to journalistene? Ultimatet som ble offentliggjort allerede få dager etter selve kidnappingen, gikk som kjent ut på at loven som forbyr religiøse tegn i skolen måtte trekkes tilbake. Hvis dette ikke ble gjort, skulle gislene henrettes. Til tross for at den franske regjeringen ikke gikk med på dette, og at loven fortsatt er i kraft, ble altså ikke Chesnot og Malbrunot drept. Hvorfor? Selve forhandlingsprosessen forblir hemmelig, og til dags dato er det ingen som vet hva som var prisen for utleveringen av de to. Var utbyttet økonomisk? Og i så tilfelle, hva var prisen?

Var gevinsten politisk? Hva besto den av? Uansett hva man velger å svare, kan det aldri være noe annet enn hypoteser. Det eneste man kan fastslå med noen lunde sikkerhet, er at gisseltakerne fikk noe tilbake.

Det er selvfølgelig vanskelig, om ikke umulig, å dømme når flere hypoteser som alle kan være sannsynlige stilles opp mot hverandre. Det som imidlertid er interessant, er hvordan de to journalistene, i likhet med alle de andre gislene, plutselig befinner seg i et politisk spill som overgår milevis deres egen stilling og praksis som journalister.

Krigsjournalistikkens dilemma

De prinsipielle og ideologiske spørsmålene rundt journalistisk arbeid i krigssituasjoner er naturlig nok nærværende til en hver tid. Hvor mye skal man risikere for informasjonens skyld? Og er det i det hele tatt reisen verdt, når faren for journalistens liv blir så stor at man må unngå til dels svært viktige kilder for ens egen sikkerhets skyld? For hvor stor sannhetsverdi har en artikkel som riktig nok er skrevet i Bagdad, men av en skribent som knapt nok har satt foten utenfor hotelldøren? Som Chesnot og Malbrunot bemerker, kan den type journalistisk arbeid nesten like gjerne bli gjort fra et annet, og tryggere, hotellrom i Amman. Er det bare en ren ideologisk overbevisning og en romantisk oppfatning av heroiske informasjonsarbeidere som får vestlige journalister til å oppholde seg i Bagdad eller andre krigsherjede områder når journalistens plikt til å informere likevel så å si er umuliggjort?

Håp, tvil og desperasjon

Gisselmemoarer er først og fremst et interessant dokument fordi den gir oss informasjon som det ellers finnes svært liten førstehånds tilgang til. Hvordan oppleves det å være innesperret i 124 døgn, nesten uten å vite noe om det som foregår utenfor, uten å vite hva gisseltakerne vil gjøre, og med minimal kunnskap om hva slags mobilisering som er satt i verk for ens frigjøring ? Uten noen gang å bli intimitetstyranniske, klarer Chesnot og Malbrunot både å beskrive og til en viss grad teoretisere de psykologiske prosessene, som gikk fra de første dagenes overbevisning om en snarlig løslatelse, til tvilen som uunngåelig meldte seg etter hvert, til håpet om en nærliggende løsning, og til fortvilelsen da de to journalistene nesten var sikre på at en av dem skulle bli henrettet, uten at de visste hvem.

Og når man leser om de psykologiske påkjenningene det medførte for de to journalistene å være innesperret, med usikkerheten som den tøffeste faktoren, kan man bare undre seg over hvordan Florence Aubenas klarer å stå frem og med humor fortelle om sitt opphold i gisseltakernes hender; hun som i praksis var alene, og – selv om man skal vokte seg for å sammenligne – til en viss grad levde under vanskeligere forhold.

Over individet

Selv om de to journalistenes historie er grunn god nok til å lese boken, kan man ikke la være å bli skuffet over at det er svært lite ny informasjon som kommer frem. Til tross for sin spesielle situasjon både som førstehånds kilder og som undersøkende journalister, blir man ikke objektivt sett så veldig mye klokere. Og akkurat det viser at denne typen kidnappinger, som dessverre er blitt så vanlig i Irak, langt på veg overgår individet – også de som er direkte innblandet.

---
DEL

Legg igjen et svar