Giske er feig!

Norge trenger en kulturkanon. Men den blir ikke slik nordmenn flest synes å tro.

Dag

Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

[10. mars 2006] Kulturminister Trond Giske (Ap) er feig. Han tør ikke forsvare Norges mangfoldige kulturarv. Tirsdag etterlyste Fremskrittspartiets kulturpolitiske talskvinne Karin Woldseth en norsk kulturkanon, en definering av landets viktigste kulturverk. Som i Danmark, der kulturministeren lot fagfolk finne fram til landets tolv viktigste verk innen blant annet litteratur, arkitektur og musikk.

De første reaksjonene her hjemme ble som forventet: Skepsis. Venstres kulturpolitiske talskvinne, Trine Skei Grande, sier til NRK at hun ikke ser noe poeng i å lage en slik kåring. Og hun får støtte av kulturminister Trond Giske: «Jeg synes ikke vi skal bruke hovedkrefter på å kategorisere og rangere kunst. Vi bør heller bruke dem på å lage ny kunst.»

Dette er et usedvanlig simpelt kultursyn. Giske setter opp en populistisk motsetning mellom det å skape ny kunst og det å kjenne til fortiden. Snarere er det en forutsetning for nyskapende kulturutøvelse at man er godt kjent med det som tidligere er skapt i inn- og utland.

Det Grande og Giske ikke sier, er at de frykter at Frp vil bruke en slik kulturkåring til å dyrke fram det «særnorske». Altså at det kan gå som i Danmark, hvor den kulturelle nasjonsdyrkingen fører til økt hat mot alt «fremmed og annerledes».

Men problemet er at politikere som Grande og Giske selv underbygger en slik falsk forestilling om norsk kultur som et ekskluderende prosjekt. Istedenfor kunne de sagt: Ja, la oss sette opp en kulturkanon. For den vil vise at det ikke finnes noe «typisk norsk», men at Norges fremste kunstnere alltid har latt seg inspirere av verden der ute. Norge har nemlig vært multikulturelt i over 1000 år.

Islendingen Snorre nedtegnet Norges kongesagaer – og han skrev at tyrkere står «høyere, og er adlet med gaver av enhver art, visdom, styrke, skjønnhet». Dramatikeren Ludvig Holberg var like mye dansk som norsk. Henrik Wergeland døde som Allahs troende disippel, etter å ha latt seg overbevise av to marokkanske jøder i Paris. Henrik Ibsen måtte dra til utlandet og oppleve «Sydens Skønhed» for å skape sine store verk. Tidemand & Gude bodde i Düsseldorf da de malte «Brudeferden i Hardanger». Mens nasjonalklenodiet Ole Bull var en kosmopolitt som elsket USA vel så mye som Norge.

En sannferdig norsk kulturkanon vil vise hvor internasjonal og flerkulturell dette landet alltid har vært. Det vi trenger nå, er en kulturminister som har kunnskap nok til å si det.

---
DEL

Legg igjen et svar