Gir nasjonale prøver en puggeskole?

Vil innføring av nasjonale prøver føre til at norsk skole blir en puggeskole? Mange gode krefter har uttrykt bekymring i denne retningen den siste tida. Er «de nasjonale prøver … et onde, som vil normere undervisningen og innsnevre de unges horisont», som Dagbladet skriver på lederplass 27.1.? SVs stortingsrepresentanter Elvik og Hansen skriver i et […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Vil innføring av nasjonale prøver føre til at norsk skole blir en puggeskole? Mange gode krefter har uttrykt bekymring i denne retningen den siste tida. Er «de nasjonale prøver … et onde, som vil normere undervisningen og innsnevre de unges horisont», som Dagbladet skriver på lederplass 27.1.? SVs stortingsrepresentanter Elvik og Hansen skriver i et leserinnlegg (avisa Nordland 22.1.): «De nasjonale prøvene vil føre til økt press på elevene, uten at læringsresultatene deres nødvendigvis forbedres av den grunn…»

Med utgangspunkt i lese- og skriveprøvene vil jeg hevde at det motsatte er tilfelle: Øving til lese- og skriveprøvene vil gjøre skolen bedre og føre til økt læring blant elevene.

Offentliggjøring er ett aspekt ved prøvene, de pedagogiske konsekvensene av dem et helt annet. I diskusjonen blandes de ofte sammen. De fleste som uttaler seg så kritisk om de pedagogiske konsekvensene av prøvene, har etter mitt syn ikke satt seg godt nok inn i hva prøvene skal måle. Eller kanskje er det markedsføringa av det faglige innholdet som har vært for svak?

Hvilke typer kompetanse er det så prøvene måler, og er disse kompetansene et typisk puggestoff? Jeg tar utgangspunkt i lese- og skriveprøvene, som jeg kjenner godt gjennom jobben min som faglig ansvarlig for videreutdanning av norsklærere og faglig kontakt med norskdidaktiske miljøer.

Leseprøvene skal måle elevenes evne til å lese og forstå ulike typer tekster (skjønnlitterære og sakprega tekster, tabeller, diagrammer og flere). Å forstå en tekst handler blant annet om å kunne hente ut informasjon fra den, tolke og kombinere informasjon, vurdere teksten og reflektere over innholdet i den. I motsetning til en kunnskapsprøve, som tester om den enkelte innehar kunnskap om et mer eller mindre tilfeldig utvalg av fakta om verden, er dette en prøve som måler elevenes ferdigheter på lesingens område i møte med en ukjent tekst. Å øve til leseprøven, vil altså si å øve på leseferdighet og leseforståelse i forhold til ulike typer tekst, øve på å tolke, forstå, vurdere og reflektere over det du leser, og øve på strategier for hvordan angripe ukjente tekster. Er det ikke akkurat disse kompetansene som bør stå i høysetet i leseopplæringa i skolen? Er det ikke akkurat dette vi ønsker at kommende generasjoner skal være gode til mht. lesing? Jeg kan ikke tenke meg at SV, eller for så vidt Dagbladet, Elevorganisasjonen eller Utdanningsforbundet, som alle har uttalt seg kritisk til prøvene, er uenige i det.

Det er umulig å drille på eller pugge seg til disse ferdighetene. Det eneste som hjelper, er at elevene leser. Ved hjelp av kompetente norsklærere, over lang tid, må elevene jobbe med leseferdighet og leseforståelse. Leselyst og lesehastighet er fordeler, og bør også satses på!

Skriveprøven består av tre deler; Den felles skrivedagen med sine to sentralgitte skriveoppgaver på en dag, spørreundersøkelse blant lærere og elever og elevenes skrivemapper. Sistnevnte kommer ikke i gang i år. På den felles skrivedagen skal elevenes kompetanse i å uttrykke seg skriftlig, undersøkes. Det skjer gjennom at elevtekstene blant annet kan bli vurdert mht. hvordan teksten kommuniserer, innholdet, språkbruken, rettskrivinga og tegnsettinga.

De tekniske sidene ved skrivinga, rettskriving og tegnsetting, er de sidene som er lettest å måle. Samtidig er det verken tegnsetting eller rettskriving som avgjør om en tekst er god, verken de to sidene alene eller først og fremst. Å kunne uttrykke seg skriftlig, har med kommunikasjon og formidling av et innhold å gjøre. En tekst kan være så korrekt skrevet som den vil, hvis innholdet er uforståelig for en kyndig leser, er det likevel en dårlig tekst.

Som fagperson er jeg derfor positivt overrasket over at rettskriving og tegnsetting ikke har blitt de dominerende måleenheter for skriveferdighet i skriveprøvene. Ifølge vurderingskriteriene som følger med, kan elevenes tekster bli vurdert med hensyn til innhold, hvordan teksten kommuniserer med leseren, tekstens struktur og språkbruk, og i tråd med konvensjoner i ulike sjangere, i tillegg til rettskriving og tegnsetting.

Intet ville glede mitt faglige hjerte mer enn om skolene nå begynner å øve intensivt på skriveferdighet forstått på denne måten. Heller ikke skriveferdighetene kan pugges eller drilles inn i elevene. Skriveferdighetene til elevene kan bli bedre bare gjennom – ja nettopp – skriving, og langsiktig satsing ved hjelp av kompetente lærere.

Skriving (og lesing) skal inn i alle fag i følge stortingsmelding 30, Kultur for læring. Det betyr forhåpentligvis at fagskriving i samfunnsfag og naturfag blir vurdert etter de skrivefaglige kriteriene ovafor, på linje med skriftlige arbeider i norskfaget. Det er rimelig at faktorer som innhold, kommunikasjon (/argumentasjon), og kunnskapsutvikling blir mest vektlagt i disse andre fagene i forhold til elevene og elevenes tekster, mens det blir i norsktimene det jobbes med rettskriving og tegnsetting.

Det er synd at de gode pedagogiske konsekvensene av prøvene overskygges av offentliggjøringen. Resultatene offentliggjøres helt ned på enkelskolenivå, og dette provoserer, med rette, mange. De 100 elevene på den eneste skolen i lille X-fjord kan ikke velge å gå på en annen skole uansett. Hva gjør det med en skoles, en elevs, en lærers selvbilde, eller med foreldrenes holdninger til skolen, at skolen blir hengt ut? Er det en god måte å få opp motivasjonen og pågangsmotet, eller forbedre skole-hjemsamarbeidet?

At tallene er offentlig tilgjengelige, er for så vidt i god demokratisk ånd, men det er ikke det samme som offentliggjøring på internett, med rangering og alt som følger med. Myndighetene kunne oppnå sitt delmål om å få kunnskap om skolen uten denne typen offentliggjøring. Det har dessuten vist seg at første års prøver har så mange statistiske svakheter at de ikke i sterk nok grad sier noe om det de er ment å si noe om, og da er offentliggjøring rett og slett meningsløst og misvisende. Min anbefaling til Kristin Clemet er enkel: Dropp offentliggjøringen. Behold prøvene.

Å øve til prøven, i hvert fall i forhold til lese- og skriveprøvene, betyr verken juks eller en kvalitetsforringelse av skolen. Tvert imot, det er myndighetenes og fagmiljøenes intensjon at de ferdighetene det gjelder, skal øves på. Teaching to the tests – Øving til prøven – gir læring for livet i denne sammenhengen.

Toril Fiva er lingvist ved institutt for lærerutdanning og kulturfag, Høgskolen i Bodø.

---
DEL

Legg igjen et svar