Gigantenes siste dans

Kritikken mot Kissingers Oslo-besøk er berettiget – men det er et tankekors at han omtales som en mild due i sitt eget hjemland.

Henry Kissinger, Olav Njølstad og Zbig Brzezinski snakker om fremtiden. FOTO: Terje Bendiksby / NTB scanpix
Ola Tunander
Ola Tunander er Research Professor Emeritus ved Institutt for fredsforskning i Oslo (PRIO).

Den 11. desember i fjor holdt to av den kalde krigens giganter Henry Kissinger og Zbigniew Brzezinski foredrag i Universitets aula i Oslo. Universitetet i Oslo og Nobel Peace Prize Forum hadde invitert de celebre gjestene, som snakket om USAs og Europas relasjoner til Kina og Russland, og om mulige verdensordener vi kan tenke oss for fremtiden. Samtalen ble moderert av Nobelinstituttets direktør Olav Njølstad.

Flere forfattere kritiserte Kissingers deltakelse. Kissinger var medansvarlig for drapet på nærmere fire millioner mennesker, først og fremst i Sørøst-Asia (Vietnam, Laos, Kampuchea og Øst-Timor). Sveriges statsminister Olof Palme likestilte bombingen av Hanoi i 1972 med nazistens grusomheter. Kissinger var også medansvarlig for titusener av henrettelser og flere hundre tusen tilfeller av tortur i Latin-Amerika under Operasjon Condor (ifølge Condor-arkivet i Asuncion og National Security Archive i Washington). I Aftenposten den 11. desember holdt Pablo Sepulveda Allende Henry Kissinger ansvarlig for statskuppet i Chile i 1973, samt for drapet på sin bestefar, Chiles president Salvador Allende. Enken til Italias statsministeren Aldo Moro har også fortalt at det var Henry Kissinger som kom med trusler om å drepe ham hvis han ikke skrinla ideene om samarbeid med det stadig mer «sosialdemokratiske» kommunistpartiet i Italia.

Maktens veier. Mange mener at Kissinger må dømmes for forbrytelser mot menneskeheten, og at man som intellektuell har et moralsk ansvar for å stå opp for en internasjonal rettsorden. Men hva med James Schlesinger, som var forsvarsminister samtidig med Kissinger? Var ikke Schlesinger også ansvarlig? Vi hadde James Schlesinger på besøk i forbindelse med en PRIO-konferanse om atomvåpen for snart 14 år siden (som for øvrig ble organisert av Olav Njølstad). Schlesinger ga meg viktig informasjon som bakgrunn for å analysere makten: Den svenske sikkerhetsstaten var ikke bare adskilt fra den demokratiske staten – den var integrert i det amerikanske systemet. Og hva med Robert Komer, som jeg besøkte i Washington, og som var nasjonal sikkerhetsrådgiver før Kissinger? Komer var ansvarlig for Phoenix-programmet i Vietnam som henrettet omtrent 30 000 vietnamesere. Bill Colby var CIA-sjef etter Schlesinger (da Schlesinger var forsvarsminister), og var direkte ansvarlig for Phoenix-programmet etter Komer. Jeg var hjemme hos Bill Colby i Georgetown for å snakke om Sverige og om det svenske maktsystemet. Han hadde akkurat publisert boken sin om krigen i Vietnam, Lost Victory, som Schlesinger med god grunn mente besto av nonsens. Hva med Kissingers assistent John Lehman, som var marineminister under president Ronald Reagan og symbolet for Reagans mest risikable strategi? Lehman lærte meg hvordan Kissingers system ble arvet av CIA-sjefen Bill Casey på 1980-tallet, og hvordan de opererte med skjulte operasjoner i Sverige. Man trenger ikke like makten for å samtale med den og lære av den, og uten slike samtaler blir det vanskelig å skjønne hvordan makten ser ut. Vi kan ikke komme i nærheten av et virkelig demokrati hvis vi ikke forstår hvordan makten agerer. At krigsforbrytere skal dømmes kan synes selvfølgelig – men enda viktigere for en demokrati er det å forstå den parallelle staten, maktstaten eller sikkerhetsstaten, som opererer ved siden av den demokratiske staten. Man kan si at en sannhetskommisjon er viktigere enn en rettssak.

Hvis man ikke hadde visst hvor mange drap Kissinger har vært ansvarlig for, skulle man tro at han var sosialdemokrat.

Komiteens leder. Det må først sies at det er riktig at Henry Kissinger i vesentlig grad var ansvarlig for bombingene, massedrapene, de politiske drapene og statskuppene. Som nasjonal sikkerhetsrådgiver og utenriksminister for president Richard Nixon og deretter for president Gerald Ford, var Kissinger tilsynelatende direkte ansvarlig for disse forbrytelsene mot menneskeheten – men det gjelder også Schlesinger, Komer og Colby, og i enda høyre grad presidenter som Lyndon Johnson og Richard Nixon. Som leder for The 40 Committee i sju år var Kissinger den høyeste ansvarlige for alle USAs statskupp og politiske drap i denne perioden, i Chile og i andre deler av verden. Dette dreide seg om statskupp og drap som presidenten formelt sett ikke skulle vite noe om. Det amerikanske systemet er organisert slik at presidenten – og helst også utenriks- og forsvarsministeren – ikke skal vite noe om disse sensitive tingene (de skal ha «plausible deniability»). The 40 Committee var en «inter-agency»-komité som hadde det øverste ansvaret for denne typen saker. Den omfattet den nasjonale sikkerhetsrådgiveren, CIA-sjefen og viseministrene for State og Defense. Kissinger var komiteens leder – en posisjon han beholdt da han i 1973 tok over som utenriksminister. Han hadde i praksis arvet systemet fra Allan Dulles, McGeorge Bundy og Komer på 1950- og -60-tallet, og han leverte det videre til Zbigniew Brzezinski og deretter Bill Casey på 1980-tallet. Men selv om Dulles, Bundy og Casey i like høy grad som Kissinger og Brzezinski var maktstatens hjerne, skrev de ingen tunge bøker. De var ikke som Kissinger og Brzezinski – maktens akademiske giganter.

Atomvåpen. Etter at president Gerald Ford hadde blitt erstattet av president Jimmy Carter, ble Carters nasjonale sikkerhetsrådgiver Zbigniew Brzezinski leder for NSC Special Coordination Committee, som hadde erstattet The 40 Committee. Brzezinski var blant annet ansvarlig for å bevæpne og mobilisere afghanske mujahedin og islamister fra og med sommeren 1979, med den hensikt å destabilisere det afghanske regimet – for å lure sovjeterne å invadere Afghanistan, for igjen – med Brzezinskis ord – å gi dem «deres eget Vietnam». Tanken var å legge en felle for russerne slik at de ble fanget i en krig som ville knekke det sovjetiske systemet økonomisk. Brzezinski var antakelig også ansvarlig for å få Aldo Moro drept i 1978, og for statskuppet i Tyrkia i 1980, som var iscenesatt av CIA, ifølge den daværende CIA-sjefen i Ankara. Brzezinski var ikke som Kissinger ansvarlig for drap på flere millioner mennesker. Men da hans militære rådgiver generalløytnant Bill Odom ringte ham midt på natten i 1979 og sa at 220 – et tall han like etterpå endret til 2200 – sovjetiske atomvåpenmissiler var på vei mot USA, var Brzezinski nær ved å ringe og vekke president Carter for å si at han hadde sju minutter på seg til å beslutte hvorvidt han skulle iverksette et atomvåpenangrep med flere hundre millioner drepte som resultat. Imidlertid ringte Odom igjen i ellevte time og trakk tilbake det han hadde sagt. Det var et øvelsesprogram som lå i dataene. Det fantes ingen missiler overhodet (ifølge Robert Gates).

Nixons iver. Kanskje kan man si at Kissinger drepte flere millioner mennesker fordi han arvet en krig, mens Brzezinski ikke drepte så mange på grunn av tilfeldigheter. Og det var ikke Kissinger, men president Nixon som ville bombe sivile, også med atombomber. Nixons samtaler ble tatt opp på bånd, og i en samtale med Kissinger om krigen i Vietnam den 25. april 1972, viser det seg at det er Kissinger som prøver å holde Nixon tilbake. Man kan høre på båndet hvordan Kissingers mørke stemme protesterer mot Nixons forslag om å sette inn atomvåpen, etter at han innsett i det katastrofale i å bombe vannsystemet:

Nixon: I still think we ought to take the dikes out now.

Kissinger: I think …

Nixon: Will that drown people?

Kissinger: That will drown about 200 000 people.

Nixon: Well, no, no, no. I’d rather use the nuclear bomb. Have you got that ready?

Kissinger: That, I think, would just be too much.

Nixon: A nuclear bomb? Does that bother you? …  I just want you to think big, Henry, for Christ’s sake! The only place where you and I disagree is with regard to the bombing. You’re so goddamned concerned about civilians, and I don’t give a damn. I don’t care.

Kissinger: I’m concerned about the civilians because I don’t want the world to be mobilized against you as a butcher.

«Dumsnill.» I USA blir Kissinger ofte beskrevet som en «due», som altfor forsiktig. Til presidentrådgiver å være var han uvanlig villig til å lytte. I en samtale jeg hadde med Bing West (assisterende forsvarsminister under president Reagan), beskrev han Kissinger som «dumsnill». Blant de mer krigerske neokonservative analytikerne var Kissinger det store hatobjektet. En av disse amerikanerne fortalte meg at da han på 1970-tallet forhandlet med Moskva-ledelsen, truet han russerne med å eliminere Kissinger hvis de ikke ga etter. Kissinger var amerikaneren som var villig til å ta til seg europeiske synspunkter. De mange støttespillerne til president Reagans «victory strategy» så på Kissinger som «umulig å ha». Det er imponerende at han fortsatt er i live, 93 år gammel. Kissinger søkte stabilitet, ikke seier – og da tyske Egon Bahr i 2002 skulle få en norsk orden, «Kommandør med stjerne», inviterte Bahr Mikhail Gorbatsjov og Henry Kissinger. Bahr er ingen kriger. Da Kissinger i sin tale roste Bahrs såkalte Ostpolitik, svarte Bahr med å si at det ville ikke Kissinger gjort på 1970-tallet.

Kanskje kan man si at Kissinger drepte flere millioner mennesker fordi han arvet en krig, mens Brzezinski ikke drepte så mange på grunn av tilfeldigheter.

Ingen sosialdemokrat. Zbigniew Brzezinski er «bare 88 år». Han forsøker å benytte enhver konflikt til å fremme USAs eller Polens interesser. Av de to elefantene er Kissinger den mer sympatiske, og de siste årene har han gjort seg til talsmann for en forsoning med Moskva for å redusere risikoen for en atomkrig. Dette forstår ikke den yngre generasjonen rekkevidden av. Hvis man ikke hadde visst hvor mange drap Kissinger har vært ansvarlig for, skulle man tro at han var sosialdemokrat. På 1970-tallet benyttet han Olof Palmes mann Pierre Schori som forbindelse til Fidel Castro, og Kissinger deltok – i motsetning til George H.W. Bush – i Palmes begravelsesseremoni i Washington 1986. I Universitetets aula var det Kissinger som snakket om stabilitet og fred, mens Brzezinski mente at Kina ville erobre Nordøst-Russland. Kissinger snakket om alternative verdensordener (den europeiske, den kinesiske, den islamske og den amerikanske), mens Brzezinski var bekymret for en strategisk allianse mellom Russland og Kina. Mens Brzezinski fremmet USAs globale ansvar, fremmet Kissinger det europeiske scenariet med selvstendige stater, ikke et Pax Americana – men han er ingen sosialdemokrat. At han i USA beskrives som en due, sier nok mer om USA enn om Kissinger.

---
DEL