Gi samer stortingsplass!

Samiske Snøfrid er stammor til Norges kongerekke. Og samene har æren for skikunsten og Nansens suksess. Ved feiringen av Samefolkets dag 6. februar, og ved starten på Mangfoldsåret 2008, er det på tide at samene nå får fast plass på Stortinget, skriver Ny Tids nye redaktør Dag Herbjørnsrud i ukas kommentar.

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).
[ukjent historie] La oss være ærlige: Sametinget er uten makt. Og samer blir generelt ennå, indirekte, behandlet som en vits av flertallet i Norge. I det minste blir samisk kultur behandlet som en kuriositet, noe majoriteten ikke trenger forholde seg til.

Knapt noen kan telle til tre på samisk, eller nevne en samisk forfatter, eller huske navnet på en samisk helt fra historien. «Folk flest» kan langt mer om palestinernes liv og Vietnams nære historie enn vi kan om norske samers liv og historie.

Selv ikke feiringen 6. februar av Samefolkets dag, 15 år etter opprettelsen i FNs urbefolkningsår 1993, kan rokke ved at «det samiske» ennå ikke blir sett på som en naturlig del av Norges fortid og nåtid. Men interessen er der åpenbart, noe Nils Gaups kinosuksess med Kautokeino-opprøret 1852 viser. Titusener på titusener av nordmenn har de siste ukene valfartet til filmen etter premieren 18. januar. Det er som om man søker å få vite noe mer, noe nytt.. Og betegnende nok er Gaups film den første tilgjengelige framstillingen av de dramatiske hendelsene i november for 156 år siden.

Men det er noe mer enn konflikt, fornorskningspolitikk og minoritetsundertrykkelse som kjennetegner forholdet mellom samer og andre nordmenn. Noe som er kanskje enda viktigere enn budskapet i Gaups film, men som er langt mindre kjent: Nemlig den avgjørende, positive innflytelsen samer og samisk kultur har hatt på nordmenn og Norges sentrale historie.

Det er først med denne forhistorien i mente vi kan innse hvor lite makt som ligger i dagens Sameting. Og ironisk nok ble det opprettet som det ble i 1989 som et slags plaster på såret for igangsettelsen av Alta-kraftverket to år tidligere. Og det er derfor nå i år, 30 år etter at Stortinget vedtok å demme opp Altaelven, det er på tide å komme ett skritt lenger: Å garantere at Norges urbefolkning får sin røst hørt i hvert eneste Storting, slik for eksempel maoriene på New Zealand – som helt siden 1868 er blitt garantert minst fire seter i det nasjonale parlamentet.

Nansen og Snøfrid

Vi kan egentlig begynne med begynnelsen: Nemlig da den romerske historieskriveren Cornelius Tacitus, i år 98 etter vår tidsregning, som den første skriver ned skildringene fra Norden i sitt verk Germania. Der skriver han om hvordan samene lever sitt nomadiske liv. Og hvordan samene er kjent for sin underlige skikk med å gå med planker underbeina på snøen.

I århundrene som fulgte blir da også samene av latinske forfattere omtalt som «skridfinner», noe som kanskje kan oversettes med «skisamer». Også Nordens to sentrale 1200-tallshistorikere, Snorre og Saxo, fortalte om hvor flinke samene var til å gå på ski, en kunst de sakte, men sikkert lærte alt fra Harald Blåtann til Fritjof Nansen.

For da Nansen fikk sin første suksess, ved å krysse Grønland på ski i 1888-1889, så var det med samisk hjelp. Samuel Balto og Ole Ravna var de to samiske veilederne som Nansen spurte om hjelp for å kunne gjennomføre ekspedisjonen. Og i sin bok På ski over Grønland (1890) fastslår Nansen at «i Norge har lappene først innført skiene». Så nordmennene «må i en forholdsvis sen tid ha lært kunsten å bruke ski av lapper og finner, som igjen er en hovedgren av de folk der har de opprinnelige ord».

Ikke bare er skigåing først og fremst en samisk skikk her til lands, som vel å merke er blitt overtatt av majoritetsbefolkningen. Men også i maktpolitikken har samene spilt en helt sentralk rolle fra tidenes morgen, i det minste hvis vi skal tro den islandske historikeren Snorre (1179-1241). I Snorres Kongesagaer kommer det fram at Harald Hårfagres favorittkone het Snøfrid, den vakre samekvinne som Norges første konge fikk attrå til i en gamme på Tofte i Oppland. Kong Harald og dronning Snøfrid, dog som en av flere koner, fikk fire sønner. Og den norske kongerekken føres videre fra nettopp disse to gjennom Harald Hardråde, Snøfrids oldebarn, som professor Gro Steinsland har påpekt.

Dersom man leser Snorre med et minoritetsperspektiv, som nå i Mangfoldsåret 2008, vil vi oppdage at samene står helt sentralt i alle sentrale hendelser ved Norges grunnleggelse. Det var samiske Finn som knuste buen til Einar Tambarskjelve, slik at Olav Trygvason tapte slaget på Svolder. Og da Olav den Hellige ble drept under slaget på Stikelstad i 1030, skyldtes det at han ikke klarte å få has på Tore Hund. Kong Olavs banemann hadde nemlig alliert seg med samene og fått galdrede reinskinnskufter med samisk trolldom.

Olav den hellige

Eller som Snorre forteller: «Kong Olav hogg til Tore Hund over akslene. Sverdet beit ikke, men det så ut som det røyk noe støv opp fra reinskinnskufta.»

Mens Sigvat Skald formulerte det på denne måten:

Gavmild konge merket

hvordan kraftige galdrer

fra trollkyndige finner

fullt ut Tore berget;

da gullets herre hamret

«Hunden» over aksla

med gullprydet klinge –

den beit ikke på ham.

Og slik kunne vi fortsette å trekke fram den ukjente samhandlingshistorien mellom samer og andre nordmenn, i kontrast til inntrykket fra både Gaups Kautokeino-film og andre konfliktorienterte framstillinger både fra samer og majoritetsnordmenn. Dermed ikke sagt at vi skal underkjenne undertrykkelsen, kolonialiseringen og okkupasjonen av opprinnelig samisk land. Men vi trenger å vite om og forstå mer av den kulturutvekslingen som har vært gjennom århundrer. Bare slik kan vi lettere få til en konstruktiv og inkluderende politikk for det 21. århundre.

De siste års forskning viser da også at samene var langt mer sentrale i Sør-Norge enn tidligere antatt. Arkeolog Lars Erik Narmo har vist at samer var dominerende i Østerdalen fram til 700-tallet. Mens Inger Zachrisson har funnet ut at samer har bodd ved Vivallen øst for Røros helt fram til 1200-tallet.

Gi Stortingsplass!

Og hva skal vi bruke slik informasjon om fortida til? Jo, nettopp til å skape en ny politikk for det nye Norge i mangfoldsårene som kommer. Et første skritt burde være å sikre «Norges førstefødte», landets urbefolkning, minst én sikker plass på Stortinget.

På New Zealand er maoriene nå oppe i minst sju faste plasser i parlamentet. Konsekvensen er at majoriteten på New Zealand har et mer inkluderende forhold til sin urbefolkning. De gjemmes ikke bort i et eget, avsideliggende og maktesløst Sameting. Ikke noe galt med Sametinget som sådan, bortsett fra at det ikke er der makten ligger.

Og det er ikke først og fremst for samenes egen skyld at minst én samisk røst alltid burde være representert som korrektiv og et demokratisk symbol i Stortingssalen. Det er først og fremst for Norge som demokratisk stat, for den norske majoritetsbefolkningen, en slik ordning burde innføres. Utsendingene fra Finnmark rakk aldri fram i tide da Grunnloven av 17. mai 1814 ble vedtatt på Eidsvold. Men nå har vi tid.

Hvilken bedre start på Mangfoldsåret 2008 ville det vel ikke være å sikre samene en naturlig plass på Stortinget i Oslo. Og på hvilken bedre måte kunne vi ære minnet og budskapet fra Hårfagre, Snøfrid, Snorre og Nansen? ■

Deler av denne teksten er basert på Del II i sakprosaboka Norge – et lite stykke verdenshistorie (Cappelen, 2005), skrevet sammen med Stian Bromark. Boka foreligger i februar i pocketutgave med nyskrevet forord.

---
DEL