Gi Mao de brennende hjerter 

Kinas mest sensurerte forfatter har skrevet et satirisk og symboltungt kampskrift for sannheten.

Birgitte Gustava Røthe Bjørnøy
Litteraturkritiker i Ny Tid. epost bbjornoy@gmail.com

Yan Lianke:
The Four Books
Chatto & Windus, 2015

Yan Liankes debutroman, som på engelsk uoffisielt kalles The Sun Goes Down, var den første av forfatterens bøker som ble sensurert i Kina. Ikke bare ble den sensurert; mannen som i store deler av sitt liv hadde arbeidet for kommunistpartiet ble tvunget til å skrive selvkritiske tekster i et halvt år. Fire av hans bøker, inkludert The Four Books, er senere blitt sensurert i hjemlandet, og Yan har innrømmet at han noen ganger bevisst skriver for å omgå sensuren. I sin siste roman, som ble utgitt på engelsk i fjor, har han imidlertid sluppet tøylene helt og gått løs på et av de mørkeste kapitlene i kinesisk historie – et kapittel som fortsatt er tabubelagt og fornektet. I The Four Books brenner maktmenneskene forbudte bøker, og sensuren av Yan Liankes verk illustrerer ironisk nok hvorfor romaner fortsatt kan være brennbare i mer enn én forstand.

The Four Books består av fire fiktive bøker og er satt sammen av «utdrag» av disse. Handlingen foregår fra Maos «store sprang» og frem til den ytterste hungersnød, altså fra sent 1950-tall til tidlig på 1960-tallet. Kritikere av regimet er blitt sendt til såkalte Re-Education Camps, og vi møter dem som befinner seg i det 99. distriktet, som er lokalisert i landlige omgivelser i nærheten av Huangelven. Ingen benevnes med sine ekte navn, men med sine yrker, og de mest fremtredende er «Forfatteren», «Musikeren», «Teologen», «Den Lærde» og «Teknikeren» (mine oversettelser). De ledes av «Barnet», som av Financial Times’ anmelder ble treffende beskrevet som en blanding av Stalin og Prins Mysjkin. På «Re-Ed» blir alle tvunget til å smelte stål og gro hvete i et fullstendig urealistisk tempo, og på grunn av Maos megalomane produksjonsambisjoner blir jorda utarmet.

Litterær representasjon. Den ene boken, «Criminal Records», er Barnets versjon av begivenhetene – en bok han har beordret Forfatteren til å skrive for ham, mens de tre andre bøkene, «Old Course», «Heaven’s Child» og «The New Myth of Sisyfos», kan alle leses som tilsvar til denne versjonen av historien. «Old Course» er boken Forfatteren skriver på i skjul, mens både «Heaven’s Child» og «The New Myth of Sisyfos» er anonyme tekster fulle av religiøse referanser, symbolikk og undertekst. Som bokens dyktige oversetter skriver i sin anmerkning til teksten: «Each manuscript is written in a different voice and from a different perspective, and the tensions between them mirror those that characterized the Re-Ed compound itself. Moreover, at least three of these manuscripts were composed in reaction to the Child’s attempt to shape the narrative about the Re-Ed compound under his command, suggesting that the novel as a whole may be seen as a symptom of these broader struggles over knowledge and literary representation.» I «Criminal Records» får vi for eksempel vite at Barnet brenner alle bøker som ikke eksplisitt er lojale mot regimet, mens mot slutten av boken, i «Heaven’s Child», kommer det frem at han bare har brent de han har kopier av, og at han har blitt spesielt knyttet til noen av de bibelske tekstene.

Den russiske litteraturforskeren Mikhail Bakhtin lanserte i sin lesning av Dostojevskij begrepet den polyfone roman. Hos Yan Lianke finnes mange av de bakhtinske kjennetegnene, og det er kanskje ikke overraskende at en forfatter som har jobbet med kommunistisk partipropaganda er opptatt av romanens mulighet til å være en anti-totalitær motstemme. I utforskningen av kristen og buddhistisk symbolikk, og ved å blande så mange ulike representasjoner av samme historie, illustrerer Yan at virkeligheten er enormt kompleks og at sannhet bare kan skimtes glimtvis, lik solstråler som treffer sjøen. Bakhtin påpekte også at humor er et dialogisk og et anti-totalitært grep, noe den kinesiske forfatteren ofte benytter seg av i sine romaner. Foruten The Four Books har tre av hans bøker blitt oversatt til både norsk og engelsk: Landsbyens blod, Lenins kyss og Tjen Folket, og de er alle fulle av satiriske skildringer av kommunistpartiet.

Symbolbruken og beskrivelsen av tiltrekningen mot de religiøse tekstene er elegante grep fordi begge deler illustrerer menneskets naturlig estetiske impuls.

Blomster og blod. Symbolbruken og beskrivelsen av tiltrekningen mot de religiøse tekstene er elegante grep fordi begge deler illustrerer menneskets naturlig estetiske impuls. I det 99. distrikt deler Barnet ut røde blomster til alle som fortjener en påskjønnelse og lover dem at 125 slike røde blomster gir dem tillatelse til å forlate leiren og dra hjem til sin familie. Barnet er besatt av den røde fargen og drømmer om blomster med denne fargen og å bli skutt i brystet så han kan dø en slags martyrdød, fallende fremover i sin egen «blomst av blod». Når han innimellom får møte noen høyere opp det kafkaske systemet, preges disse møtene av pomp og prakt og lite annet. Yan Lianke viser at kommunistsystemet verken er bedre enn religionenes ekstravaganser eller nåtidens nærmest religiøse dyrking av penger, noe som kanskje kan forklare kommunistpartiets smidige overgang til en markedsøkonomi.

Den siste boken i The Four Books, «The New Myth of Sisyfos», er en poetisk fortelling med referanser til gresk mytologi. I denne versjonen blir mannen som dytter stenen oppover fjellsiden møtt av et barn på toppen, og gleden ved å snakke med dette barnet veier opp for håpløsheten ved å måtte dytte stenen opp igjen neste dag. Gudene oppdager imidlertid at han ikke lenger opplever straffen som smertefull, og bestemmer seg derfor for at han må dytte stenen ned bakken, og så vil den rulle oppover av seg selv. Barnet forsvinner og fortvilelsen kommer tilbake. Men en dag ser mannen et buddhistisk kloster og «a lovely image of the mortal world». Denne gangen skjønner han at han ikke kan avsløre at håpløshetsfølelsen er forsvunnet. Yan Liankes roman avsluttes dermed håpefullt. Det finnes fortsatt skjønnhet i verden, selv om noen forsøker å ta monopol på den.

---
DEL