George ankommer Pakistan

Pakistanerne lot seg begeistre og provosere da en brite fikk bli pakistaner – på reality-tv.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det skjer spennende ting i Pakistan: en liberalisering av mediene. Det har ført til en innovativ vekst i bransjen. Det viktigste er åpningen for private aktører innenfor elektroniske medier, hovedsakelig når det gjelder tv. Dette har ført til en fremvekst av flere kanaler, mange med et mye mer kritisk blikk på samfunnet og politikken enn det man ser i den statlige tv-kanalen. Framveksten av flere tv-kanaler er en ting, men det har også ført til en framvekst av en nytenkning som er både spennende og innovativ.

Pakistansk reality. Før vi går videre må jeg bare innrømme at jeg ikke er en fan av reality-sjangeren. I mine øyne er den nesten per definisjon søppel-tv. Men jeg ble ganske oppspilt da jeg så at en av de nye pakistanske kanalene hadde greid å lage noe – for meg – så selvmotsigende som et spennende, tankevekkende og lærerikt reality-show.

Programmet var laget av den private tv-kanalen Geo TV, som er eid av et av landets største mediekonsern, The Jang Group. Det startet med en kort reklamesnutt som fortalte at snart ville George ankomme Pakistan. Mang en pakistaner lurte på om den amerikanske presidenten skulle komme på besøk. Sinnet kokte nok over for en del mennesker når Geo-TV fortalte at nå hadde George ankommet landet, og at man skulle forberede seg til «George ka Pakistan», altså «Georges Pakistan». Ille nok at Pakistan hadde gått med på den amerikanskledede krigen mot Afghanistan, men et sted må da grensen gå.

Nei, fant seerne ut, det var ikke den amerikanske presidenten George W. Bush som hadde kommet for å knuse illusjoner om pakistansk uavhengighet. Istedenfor møtte seerne en vennlig britisk kjempe ved navn George Fulton. En britisk tv-produsent, som ledet en valgkampanje for en konservativ kandidat til parlamentet. De tapte valget, og han orket ikke lenger å bo i Blairs Storbritannia.

Han hadde da tatt imot en utfordring, som skulle bli Pakistans første reality-show. I løpet av de 13 programmene sendt over 13 uker, skulle Fulton prøve å bli en pakistaner. Han reiste Pakistan rundt på kryss og tvers, på et meget stramt budsjett fra Geo-tv. Mannen som ifølge sine søstre har et perfekt radiofjes, skulle fotfølges av tv-kameraer over alt. Han fikk en mengde utfordringer, som han måtte løse på egen hånd, mens tv-kameraene bare rullet og gikk. Tv-teamet skulle ikke hjelpe ham på noen måte, med mindre det ble absolutt påkrevd.

Fulton prøvde alt fra å danse på fester i de store byene, via klassisk pakistansk-indisk bryting, til melking av kuer. Han fikk også del i en av det pakistanske hverdagslivets store frustrasjoner, i form av lange diskusjoner med sin strømleverandør. Seerne så ham i fortvilet jakt etter en bussholdeplass i storbyen Karachi (de finnes ikke, man stopper bussen med håndsignal). Han måtte lete seg fram i områder hvor det ikke finnes gateskilter, og han fikk ta del i livet som den store majoriteten i Pakistan opplever, med sviktende elektrisitet, dårlig vann og lite penger.

Provoserende for mange. Pakistanere ble begeistret for å se en europeer som kom seg ut av luksuslivboblen som de fleste utlendingene og den rike delen av den pakistanske befolkningen lever i. I begynnelsen vekket ikke programmet den store entusiasmen. Det provoserte heller folk som følte at dette ble å gjøre narr av dem og deres liv. At en europeer fikk en slik VIP-behandling falt også mange tungt for brystet, pakistanere som skulle til Storbritannia møtte da ikke slik velvilje.

Provokasjon eller ikke, seertallene holdt seg høye, og etter hvert endret følelsen seg hos mange fra irritasjon til beundring – og ikke minst sympati. Tv-kanalen mottok en flom av brev til Fulton med tips og råd om hvordan han skulle takle de ulike problemene han møtte på sin tornefulle vei til å bli en pakistaner. Seerne lo også av Fulton som med et stort arsenal av grimaser presset seg inn i små trange taxier. Han kjørte (og ble frustrert) i den kaotiske trafikken, og prøvde den pakistanske versjonen av kilt.

Den nasjonale identiteten. Pakistan har et frynsete rykte med tanke på sikkerhet, ofte uten grunn. Og sikkerhet var i hvert fall ikke et problem i løpet av showet. Det nærmeste Fulton kom en farlig situasjon var i et program fra den nordvestlige provinsen, hvor stammekrigere med automatvåpen åpnet ild.

Fulton kastet seg på bakken, men fant snart ut at ingen hadde skutt på ham. Skudd i luften er snarere den tradisjonelle måten å hilse fremmede på i disse områdene.

Fra et komisk show hvor man kunne le litt av denne «fremmede», som prøvde å bli som «oss», utviklet showet seg til å bli et speil. De pakistanske seerne ble konfrontert med et speilbilde av sitt eget samfunn, sett fra en utenforstående. Showet bød også på en nærmere inspeksjon av den nasjonale identiteten. Hva betyr det egentlig å være en pakistaner? En overrasket Fulton ble fortalt i en madrassah, en religiøs skole, at man ikke trengte å være en muslim for å bli en pakistaner.

Fulton lærte også mye om Pakistan. Dette var ikke første gang han var i landet, han hadde vært der tidligere som produsent i BBCs HardTalk program. Den gangen hadde han fått et mye snevrere bilde av landet, et som er det rådende bilde i de fleste vestlige medier. Denne gangen møtte han mange andre sider av Pakistan. Showets produsent, en ung, tøff og skarp kvinne, var bare en av mange som tvang ham til å utvikle et mye mer komplekst bilde av landet. Han ble også overveldet av den varmen han møtte fra folk, deriblant en jente på ti år som sendte ham en e-post fra Karachi. Hun skrev og fortalte at hun gikk i femte klasse, og at hun likte showet hans. Hvis han følte at urdu var vanskelig å lære, så kunne han bare komme til henne, så skulle hun hjelpe ham med det.

Velkomst og varme. Fulton møtte denne velkomsten og varmen fra folk i alle sosiale lag og over hele landet. Den avsluttende episoden utspilte seg i hovedstaden, hvor den siste utfordringen endte i et møte med Pakistans statsminister, Shaukat Aziz. Showet ble avsluttet med en seerinnringning hvor seerne ble spurt om de følte at George hadde greid å bli pakistansk. 65 prosent svarte ja.

To uker senere ble Fulton tilbudt pakistansk statsborgerskap fordi innenriksministeriet hadde blitt så imponert over hans innsats. Fulton, som nå jobber som tv-produsent hos Geo-tv, grunnet lenge over saken, men takket til slutt ja. Det viste seg at han hadde forelsket seg i en pakistansk kvinne, også hun en tv-produsent. De skal gifte seg i november i år. Alt i alt var showet altså en suksess for tv-kanalen. Men den virkelige suksesshistorien er innovasjonen og nytenkningen som ledet til showet.

---
DEL

Legg igjen et svar