Geoff Dyer – en aristokratisk essayist

MEDFØLELSE? En blanding av hjelpeløshet og arroganse: Har Knausgård-fansen fått en de kan identifisere seg med?

Eivind Tjønneland
Idehistoriker.
Email: e-tjoenn@online.no
Publisert: 20.05.2019
Vi er her for å dra et annet sted
Forfatter: Geoff Dyer oversatt av Bjørn Alex Herrman
Flamme Forlag, Norge

Flamme Forlag har utgitt en tredje bok med essays av Geoff Dyer. Denne gangen får vi to bøker i ett, oversatte reiseessays fra 2003 og 2016. Dyer er en rastløs sjel som har reist overalt. I boken fra 2003 er dette kombinert med et stort inntak av rusmidler. Ruseksperimenter kan være interessante, fra romantikeren De Quincys opiumsdrømmer over Aldous Huxleys meskalininntak i Erkjennelsens porter til Hunter S. Thompsons gonzo-prosjekt Fear and loathing in Las Vegas – der Hunter dekket narkotikapolitiets kongress ved å innta et arsenal av forskjellige rusmidler. Disse bøkene har gått inn i kanon. Men ingen blir genial bare av å drikke alkohol, røyke hasj eller droppe LSD.

Dyer er et godt bevis på det. Hundre sider ute i boken innser han det selv. Men for sent, leseren har for lengst trukket samme konklusjon: «på et plan skjønte jeg at jeg hadde lurt meg selv: at all intellektuell disiplin og ambisjoner fra tidligere år hadde løst seg opp i halvhjertet dopmisbruk, giddeløshet og skuffelse, at jeg manglet mål og retning og visste enda mindre om hva jeg ville ha ut av livet nå enn da jeg var tjue […]»

Alt kan brukes

Selvopptattheten til Dyer gjør at man knapt husker noen av personene han treffer. Og kvinnene han fascineres av, reduseres til at de går i rød bikini, eller til at Dyer spekulerer over størrelsen på trusen deres under kjolen. Dyer framstår likevel som sosial og sympatisk: Han blir «venner» med folk i løpet av fem minutter.

Temaene han skriver om, husker man også dårlig etter endt lesning. Det som står igjen, er Dyers karakteristiske personlighet. Uansett hvor han reiser, møter han seg selv i døren: «Jeg hadde brukt de siste femten årene på å slepe den samme børen av frustrerte forventninger med meg fra det ene verdenshjørnet til det andre.» Dyer er grunnleggende sett ikke et subjekt i postmoderne oppløsning som har valgt en «persona» eller en essayistisk maske han skjuler seg bak. Bak rollespillet gjentar Dyer et handlingsmønster som begrenser hans aksjonsradius som essayist: «Vi er her for å dra et annet sted.» For Dyer er gresset alltid grønnere på den andre siden av gjerdet.

Det imponerende ved Dyer er at han – som han sier i et essay om Paul Gauguin – hele tiden prøver å snu svakhetene til fordeler. Å være uforberedt, ikke å klare å skrive, å føle seg ulykkelig – alt kan brukes. Uansett hvor jævlig Dyer har det, kan lidelsen forvandles til essayistikk. Det er faktisk noe av det som selger ved Dyer, at han er så stakkarslig. Vi lurer på om han vil klare det, eller om han han vil bryte sammen. Han er helt alene og deprimert på et fremmed sted der han ikke kjenner noen. Dyer vekker vår medfølelse. Vi håper han får det til, at han overlever. Dette trikset gjør at man ukritisk overser hans arroganse. For nesten alt han skriver om, behandler han respektløst – subjektivt vilkårlig uten å gå ordentlig inn i det.

Aristokratisk?

Det er denne blandingen av hjelpeløshet og arroganse vi finner hos mange moderne essayister. Derfor kan ikke debatten om hvorvidt essayet er en «aristokratisk» sjanger, avlyses, slik Ane Farsethås antyder i et velskrevet essay på slutten av intervjuboken Grenseverdier (2018). Noen har riktignok blitt adlet for sitt forfatterskap, som romanforfatteren og essayisten Salman Rushdie i 2007. Men Dyer er fra arbeiderklassen.

Når essayisten er «aristokratisk på avsendersiden», som Georg Johannesen har hevdet, må adelskapet forstås i overført betydning. Det refererer til essayistens subjektive vilkårlighet, at han er suveren overfor sitt tema og gjør som han vil: «Jeg driter i å formidle hva som skjedde, hovedsaken er at jeg selv får et kick.»

Ingen blir genial bare av å drikke alkohol, røyke hasj eller droppe LSD

Intet tilsier at det personlige essayet må være aristokratisk på denne måten. Men hvorfor ser vi da denne tendensen? Den globaliserte verden er uoversiktlig og uforståelig. Mange føler seg maktesløse.

Selvutleveringsbølgen og det aristokratiske essayet forsøker å takle denne situasjonen. Den tyske sosiologen Ulrich Beck (1944–2015) har trukket fram globalisering og individualisering som to dominerende tendenser – og Dyer er en ufrivillig parodi på syntesen av disse to: Hans frenetiske reisevirksomhet er en ekstrem variant av globaliseringstendensen. Individualiseringen består i at en nevrotiker gjentar sine tvangshandlinger forskjellige steder i verden. Denne syntesen av avmakt og overmakt er typisk for vår tid. Til tross for at han reflekterer, framstår Dyer som et offer for denne motsigelsen: Han reproduserer en grunnleggende spenning i kulturen.

Adorno og jazz

I reiseessayene fra 2016 har Dyer droppet rusmidlene og reiser sammen med sin kone. Han oppsøker filosofen Theodor W. Adornos bosted utenfor Los Angeles, der denne levde i eksil på 1940-tallet. I huset hans er det ingenting som minner om Adorno. Dyer må sprite opp dette reiseessayet med sitater fra Adornos kulturkritiske essaysamling Minima Moralia (1951, på norsk i 2010), som ble skrevet i USA.

Geoff Dyer

Dyer forsøker å formidle Adorno. Han angriper Adornos kulturkritikk og filosofens snobbete holdning til Hollywood og kulturindustrien. Og selvsagt, Adorno er for kategorisk – hans kritikk av jazzen er håpløs. Men her er faktisk Adornos kritikk treffende med at jazzen knuser det individuelle gjennom sine akkordskjemaer. Dette gjelder ikke all jazz, der tok Adorno feil. Men jo dårligere jazzen er, jo mer preger skjemaet den individuelle improvisasjonen. Resultatet er klisjeer.

Dyers essaystil har ofte blitt sammenliknet med jazzens improvisasjoner, men prosaen til Dyer er som improvisasjonen til en dårlig jazzmusiker: Han stenges inne i sitt essay-skjema.

Når den obligatoriske skildringen av rusmisbruk, praktiske forviklinger eller helseproblemer flettes inn, er essayet i boks. Underveis smigrer Dyer leserens mindreverdighetskomplekser ved å gjøre seg så liten og ynkelig som mulig. Her har Knausgård-fansen fått en de kan identifisere seg med: Karl Ove uttalte nylig at han har så lav selvfølelse at han føler seg «som en hund».

Nedlatenhet og svakhet

Etter å ha lest alt som er oversatt på Flamme Forlag, er jeg drittlei av Geoff Dyer. Jeg ønsker ham dit pepper’n gror. Problemet er bare at han antakelig har vært der også – og spist sopp eller testet ut et lokalt rusmiddel. Og selvsagt skrevet «essay» om det.

I år er det 50 år siden Adorno døde – et par linjer fra Adornos Minima Moralia kan virke befriende etter 350 sider med Dyer: «Nedlatenhet og ikke å tro at man er bedre enn andre, er det samme. Ved å tilpasse seg de undertryktes svakhet bekrefter man forutsetningen for makten og utvikler selv den grovhet, sløvhet og brutalitet som trengs for å utøve makt.»

Gratis prøve