Genialt på jordet

Ritters gjennomgåelse og kritikk av Munchs kunst er både hysterisk morsom, velskrevet og på mange måter treffende. Men historisk kunstkritikk kan ha tvilsom verdi når den er så feilaktig som denne.

Henning Næss

Litteraturkritiker i Ny Tid.
epost henning.ness@getmail.no

William Ritter: Edvard Munch
Oversatt av Svein Erik Sørland. Pax forlag, 2015.


Det var i årene 1902–1907 at dørene mot kontinentet for alvor åpnet seg for Edvard Munch: I 1902 ble han invitert hjem til Dr. Max Linde for å lage en serie med raderinger; i mars 1903 stilte han ut i Paul Cassirers kunstsalong i Berlin, og samme måned dro han til Paris for å delta på Salon des Indépendants, der han vakte internasjonal oppmerksomhet. På Salongen tre år senere ble fauvistene presentert samlet og med full tyngde, sammen med blant annet Munch, som også ble oppfattet som fauvist. Munch stilte ut i samme rom som Ludvig Karsten, Jean Puy, Henri Manguin, Albert Marquet og Kees van Dongen. Sommeren 1906 reiste Munch tilbake Åsgårdstrand, der han oppnådde å få mange portrettbestillinger. I 1906 laget han også de første utkastene til den såkalte Reinhardt-frisen.
På samme tid begynte de formelt mest nyskapende kunstnerne internasjonalt å interessere seg for Munchs kunst, blant dem Emil Nolde, Ernst Ludwig-Kirchner og Karl Schmidt-Rottluff. Det var disse som lot seg inspirere av Munch, ikke motsatt. Det var med andre ord Munch som satte standarden for hvordan den moderne kunsten skulle se ut.

Interessant avsporing. Trolig ble Munchs kunst oppfattet som svært vanskelig å karakterisere. Skulle han ses som en formløs anarkist som var ute etter å håne alle borgerlige idealer? Som en banebrytende kolorist og grafiker? Som en sykelig dekadent klattmaler? Det siste virker å ha vært tilfelle for den da internasjonalt berømte kunstkritikeren William Ritter (1867–1955). Ritters gjennomgåelse og kritikk av Munchs kunst er både hysterisk morsom, velskrevet og på mange måter treffende, om enn på helt andre premisser enn kritikeren selv så for seg. Han må nok betraktes som en historisk avsporing – dog som en interessant og underholdende sådan. Dessuten representerte han noe langt mer enn én enkelt persons mening: Han representerte meningen til en hel epoke.

Heslighetens estetikk. Denne Artes-utgivelsen består av seks deler: Hovedteksten, William Ritters kritiske gjennomgang av Munchs kunstneriske virke frem til da (1905), følges av et etterord av kunsthistoriker Øivind Storm Bjerke, som plasserer kritikeren Ritter i hans rette historiske kontekst. Deretter finner vi notene til etterordet, samt oversikt over litteratur og kilder, før vi får et billedappendiks med de av Munchs malerier som Ritter har omtalt. Til slutt får vi vite hvor de nevnte bildene til maleren henger i dag.

Skulle Munch ses som en formløs anarkist som var ute etter å håne alle borgerlige idealer?

Storm Bjerkes bidrag kunne godt ha vært utelatt: At Ritters kunstbetraktninger er annerledes enn vår tids, og at Ritter opplever bildene fremfor å beskrive dem, slik dagens kunstkritikk gjerne gjør, er begge deler lette å fastslå. Men når han kommer inn på hvilken rolle «hesligheten» og «heslighetens estetikk» spilte i datidens kunstforståelse, blir teksten hans imidlertid interessant.
I mine øyne er William Ritter genial, nettopp fordi han, i kraft av en ikke tilsiktet naivitet og manglende evne til å se forbi sine egne historiske preferanser (noe som kanskje ikke er mulig for noen), beskriver Munchs kunst på en svært forfriskende måte. Språket hans skiller seg fordelaktig ut fra dagens kunstkritiske diskurs’, som ofte er abstrakt, skapt ut fra en kritikk som vil være sin egen virkelighet, og har fjernet seg fra kunsten selv. Dagens kunstkritikk er ofte basert på ideen om at det er kritikken som skaper kunsten, ikke omvendt. Min påstand er at kunstkritikken av i dag er skapt for å være i forkant av utviklingen – men at utviklingen den ønsker å være i forkant av, ofte er uinteressant.

Kjølig opphisselse. William Ritters kunstsyn var basert på en tradisjon som fremelsket den borgerlige salongkunsten, der kunsten skulle etterlikne naturen. Men istedenfor at Ritters tekst blir kjedelig, eller bare dum, blir den – til tross for at Ritter er blitt stående som en som tiden for lengst har gått fra – heller å oppfatte som spirituell, elegant formulert og på mange måter presis.
Man behøver jo ikke å like Munchs kunst. Mange som gjør dét, vet ikke engang hvorfor. De har bare lært at Munch er en god kunstner. William Ritter har en helt annen historisk nærhet til maleren. Ingen må tro at de vet hvordan fremtidens dom over samtidskunsten vil bli – ingen kan sprenge grensene for sine egne historiske rammebetingelser. Dette er det mange som glemmer – og å dømme William Ritter i ettertidens lys, blir derfor urettferdig. Han beskrev Munchs kunst så godt han kunne, ut fra sin tids forutsetninger. Og han beskrev den godt – om enn på feilaktige premisser. Hør bare: «Denne klattmalende, kjølig opphissende nordmannens verk vil få tidens dom som ethvert annet skrikende verk som blir laget uten hensyn til de evige moralprinsipper, eller til fysisk varighet.»

Grimase av sorg. Selvsagt tok Ritter feil. Men hva så? Etter hans mening fremsto Munchs kunst som «et av dens [altså tidens] mest morbide manifestasjoner». Dette var Ritters subjektive mening, og hvem kan dømme ham for dét? Han kjente tross alt sin egen tid bedre enn du og jeg. Ut fra samtidens vurdering, sto Munch som hovedrepresentanten for den aller mest dekadente kunsten – og Ritter skrev bare det de fleste mente. Kritikk er ingen spådomskunst. Alt handler ikke om å ha rett om fremtiden, men også om hvor troverdig man makter å legge rammene for sin egen tids forestillinger. Og Ritter gjorde dette på en fremragende måte. Blant blinde var han den som så best.

«Holder man meg for narr, eller er det jeg som ikke er på høyden?»

Historisk kunstkritikk har sin utvilsomme verdi når den er så feilaktig og velformulert som denne. Jo mer «feil» man tar, jo bedre blir det, vil jeg hevde. Hør bare: «Det eneste jeg kan se i disse maleriene, er en grimase av sorg.»
Hvem kan ikke si det samme om Munch, hvis de våger? Ritter var imidlertid klok nok til å innrømme at han kanskje ikke gjenkjente kunsten i dens nye skikkelse. Dermed var han langt mer fornuftig enn mange av dagens kunstkritikere, som med sine ofte skråsikre og fordomsfulle holdninger trykker det aller nyeste til sitt bryst, mens de like skråsikkert forkaster det de mener representerer en gammeldags og for dem «falsk» kunstforståelse. William Ritter skriver nemlig: «Holder man meg for narr, eller er det jeg som ikke er på høyden?»

Blod over lerretet. Når viste en kritiker av i dag denne åpenheten? Ritter var ærlig og sannhetssøkende i sitt virke. Hva mer kan en kunstkritiker gjøre? Selvsagt, kan man innvende, er hans moralske vurdering av kunsten fullstendig forloren. På den annen side: Han hadde ingen problemer med å innrømme Munch en plass i kunsthistorien, om enn noe motvillig: «Jeg har aldri følt meg så perpleks og tankefull som foran denne nordmannens malerier.» Negativt eller positivt? Videre: «Man skulle tro noen hadde helt en krukke med blod over lerretet.» Det er jo treffende! Ritter blir nærmest lyrisk – om enn med negativt fortegn – når han skriver: «Å, for en forferdelig barnemaler dette menneske er. Med en bakteriologisk fantasi fylt av tanker omkring fostre!»
Jeg kan ikke si annet enn at jeg skulle ønske at mer av dagens kunstkritikk kunne være som William Ritters: subjektiv, visjonær, moralistisk, språklig original – og åpen for at den kan ta feil. Ikke moteriktig, retthaversk og full av abstrakte begreper.

---
DEL