Genetisk menneskeproduksjon

Hvis vi mennesker kan omforme oss selv – burde vi da gjøre det? Filosofiprofessor Benjamin Gregg jobber med å finne svar på de sosiale, politiske og moralske spørsmålene forbundet med en ny form for genetisk modifisering av mennesker.

Tori Aarseth
Aarseth er statsviter, og fast journalist i Ny Tid.

 

«Genetisk modifisering reiser veldig grunnleggende spørsmål om vår identitet som art,» sier Benjamin Gregg til Ny Tid. «Å forandre biologien vil være grunnleggende forvirrende – men vil det være dårlig for oss? Svaret gir seg ikke av seg selv, vi må konstruere det.» Ny Tid treffer Benjamin Gregg på Norsk senter for menneskerettigheter, der han har holdt et seminar om genmodifisering i et menneskerettighetsperspektiv. «Jeg blir slått av tempoet i utviklingen,» sier Gregg. «Jeg vil gjerne se bioteknologi som et verktøy for sosiale fremskritt, men det bærer også i seg en trussel om tilbakeskritt. Vi må lovregulere dette, men da må vi først bli enige om noen definisjoner. Jeg mener spørsmålet bør utformes på denne måten: Hva slags menneskelig natur bør vi ønske oss når målet er rettferdige samfunn? Vi må også være bevisst på at dette ikke er en samtale som føres på globalt nivå per i dag, selv om dette er teknologi som vil ha konsekvenser for alle mennesker.»

Raseforskning og klasseforskjeller. At menneskets biologi endrer seg, er ikke noe nytt – men med genmodifisering får vi en helt annen hastighet og presisjon i utviklingen enn før. Da blir også de politiske spørsmålene langt mer brennbare, påpeker Gregg. Det er ingen tvil om at fallgruvene er mange når genetisk modifisering av mennesker blir en realitet. «Vi vet fra historien at mennesker kan misbruke teknologi. For eksempel har vi en historie med eugenikk, så vi vet litt om hva farene er,» sier Gregg. «Genetisk determinisme, ideen om at vi er våre gener, kan ende opp med å aktualisere rasistisk diskriminering. For en gitt genetisk forskjell kan man alltids spørre hvorvidt de aktuelle genene er distribuert forskjellig hos forskjellige rasedefinerte grupper. Vi kan lett se for oss at enkelte vil utforske et slikt spørsmål på måter som kan rettferdiggjøre rasediskriminering – eller støtte en fatalistisk aksept av en observert forskjell på ett tidspunkt som en uforanderlig biologisk realitet.»

Tilgang til genbehandling blir også et vanskelig spørsmål. Gregg ser det som sannsynlig at de som allerede har best helse og er mest privilegerte, vil få enklest tilgang til den nye teknologien. Dersom disse kan velge ut embryoer med for eksempel høyere intelligens og mindre sykdom, vil deres etterkommere få enda flere fordeler. Slik kan teknologien forsterke klasseforskjeller. «Vi kan se for oss nærmest et genetisk våpenkappløp for dem som har midlene til å delta,» sier Gregg. «Fattige folk har som regel dårligere helse, og vil antakelig få dårligere tilgang til den nye teknologien. Dersom en betydelig minoritet får tilgang til disse forbedringene, vil det gjøre resten av befolkningen enda mer utsatt for menneskerettighetsbrudd.» Dersom vi en gang i fremtiden finner en måte å forlenge levetiden vår på ved hjelp av genmodifisering, kan vi også se for oss at eksisterende maktrelasjoner mellom klasser, kjønn og etnisiteter vil forsteines og ta lengre tid å bryte løs fra.

«Det er noe umiddelbart autoritært ved det å skulle lage mennesker i sitt bilde.»

Benjamin Gegg (FOTO: privat)
Benjamin Gegg (FOTO: privat)

Identitet og mangfold. Muligheten til å endre på et embryo før det blir til et menneske, bringer også med seg viktige spørsmål om samtykke og identitet. «Vi mennesker er vår identitet på mange måter, og hvis vår identitet er forskjøvet eller tatt fra oss, blir vi ødelagte på et vis,» forklarer Gregg. «Se for deg scenariet at et par foreldre bestemmer at de vil modifisere barnet sitt til å bli veldig god på musikk. Når barnet kommer i puberteten og begynner å tenke på verden, kle seg i svart og lese Nietzsche, ser hun kanskje på seg selv og sier til foreldrene sine: ‹Jeg har en kropp, men jeg er ikke kroppen min. Dette er deres kropp som dere valgte for meg, jeg ville aldri ha valgt denne kroppen.› Det er et åpent spørsmål hvorvidt vår frihet som individer avhenger av ikke å bli forutbestemt av tredjeparter utover det som skjer når to personer velger å få et barn sammen.»

Ny Tid spør Gregg om man kan tenke seg at militæret, sportsklubber eller industri vil betale for å avle frem mennesker som kan yte bedre innenfor sine felt. «Jeg tror vi veldig fort kan avvise en slik forakt for individer kun som midler til å oppnå noe annet,» sier Gregg. «Det er noe umiddelbart autoritært ved det å skulle lage mennesker i sitt bilde.»

En annen mulig tendens er en utvikling mot ensretting av menneskelige trekk, og dermed mindre mangfold. Ifølge Gregg er enkelte typer mangfold viktigere enn andre. «Det hadde ikke vært så bra om alle var blonde og blåøyde, men hvis vi kan utrydde sykdommer som Parkinsons og Alzheimers, så er jo det bra.» Handikappede personer setter spørsmålet om mangfold på spissen. «Enkelte handikappede føler seg truet av genmodifisering, fordi de tolker det som en nedvurdering av deres liv. Dersom teknologien hadde eksistert tidligere, hadde de kanskje ikke vært dem de er,» sier Gregg. «Enkelte døve mennesker ønsker at deres barn også skal være døve, fordi de mener at døvhet ikke er et handikap, men en kultur. Dette er både et spørsmål for foreldre og for samfunnet. Bør foreldre kunne nekte et barn genetisk behandling som kan hindre døvhet? Mitt ståsted er at disse spørsmålene bare kan besvares ved å konstruere ideer og verdier som vi kollektivt er enige om.»

Mangler grunnleggende kjøreregler. Ifølge Gregg mangler vi grunnleggende kjøreregler for hva som er etisk forsvarlig å tillate av genmodifisering på mennesker. Ett av spørsmålene er velkjent fra blant annet abortdebatten: Akkurat når blir et embryo til et liv som kan være bærer av rettigheter? «Definisjonen som ble etablert i Roe vs. Wade på 70-tallet, var at dette inntreffer når fosteret kan være levedyktig utenfor livmoren – men vi har sett at dette punktet kan flyttes på ved hjelp av teknologi,» påpeker Gregg. «Det er vanskelig å etablere et definitivt punkt.» Vi har heller ingen regler for hvordan et embryo skal behandles før det blir definert som en person. Gregg forteller om en sak der et nyskilt par kranglet om embryoene de hadde frosset ned i forbindelse med fertilitetsbehandling. «Kvinnen ville donere dem til par som ikke kunne få barn. Mannen ville ikke dét, ettersom det var hans DNA. Etter hans forståelse ville han da være faren til barnet. Retten hadde problemer med å behandle dette tilfellet. Hvis et fertilisert embryo er eiendom, skal eiendommen fordeles. Hvis embryoet er en person med rettigheter, blir det som et skilsmissebarn. Begge tolkningene er problematiske.»

Gregg mener at både foreldre og barn kan være bærere av rettigheter, men ikke embryoer eller fostere. Genmodifisering må også diskuteres i lys av det politiske samfunnet. «Man kan tenke seg at det kan komme til konflikt mellom rettighetene til foreldrene, barnet og samfunnet. Foreldre bør ikke ha fullstendig beslutningsmakt over sine barn, de bør være bundet av samfunnsmessige retningslinjer. Menneskelig verdighet er et nøkkelbegrep i så måte,» sier Gregg.

Spesielt det å gi noen få utvalgte spesielle genetiske fordeler vil være problematisk i et samfunnsperspektiv, ifølge Gregg. «Én gruppes fordeler kommer alltid med ulemper for en annen gruppe. Å skape et eksepsjonelt menneske kan ikke forsvares fra et menneskerettighetsperspektiv. I stedet kan man konstruere en menneskerett som gir rettferdig distribusjon av genmodifisering som et sosialt gode, en slags genetisk kommunitarisme».

---
DEL