Mohamed Siams film Amal følger en egyptisk jente med samme navn som filmen gjennom seks år, i en periode hvor både Amal selv og landet hennes befinner seg i en stadig omskiftende brytningstid.
Vi introduseres for Amal som femtenåring i 2012. På dette tidspunktet er hun en tøff «guttejente» kledd i hettegenser, som har innsett at det kan være lettere å bli mistatt for å være gutt blant de unge opprørerne i Egypt. Hun er i hissig opposisjon til politi og styresmakter, og truer sin mor med å bryte kontakten med henne dersom hun stemmer på den militære kandidaten under det forestående valget.
[ihc-hide-content ihc_mb_type=”show” ihc_mb_who=”1,2,4,5,7,8,9,10,11,12,13,14,17″ ihc_mb_template=”1″ ]Brutal behandling av politiet. Amals engasjement og raseri er ikke vanskelig å forstå. Hun er fortsatt sterkt preget av den brutale behandlingen hun fikk av politiet under protestene på Tahrirplassen i 2011, men også av at kjæresten hennes var blant dødsofrene under opptøyene på fotballstadionet i Port Said samme år.For få år siden mistet hun dessuten faren sin, uten at filmen går spesifikt inn på hvordan han gikk bort. Farens videoopptak av Amals bursdagsfeiringer gjennom oppveksten fungerer som en slags kapittelinndelinger i dokumentaren – i tillegg til at disse sekvensene illustrerer at han stadig har en sentral posisjon i livet hennes.
Søkte en hooligan. Amal hadde æren av å åpne den 30. utgaven av den internasjonale dokumentarfilmfestivalen i Amsterdam (IDFA) i november. I april vises filmen, som er co-produsert av det norske selskapet Barentsfilm og støttet av Sørfond, på Arabiske Filmdager i Oslo.
Etter den utbredte optimismen som kom med revolusjonen, tegner filmen et bilde av en ung generasjon med få muligheter og lite fremtidshåp.”
Da han møtte publikum i Amsterdam, fortalte den egyptiske regissøren at han opprinnelig så etter en mannlig karakter blant landets fotballhooligans å lage film om – og gjennom dette ville han tegne et bilde av Egypts oppvoksende generasjon. Mens han søkte i dette svært mannsdominerte miljøet, dukket Amal opp, og han innså at det var henne dokumentaren skulle handle om. Som regissøren selv påpekte i Amsterdam, er det stadig mangel på fortellinger om kvinner fra den arabiske delen av verden.
Portrett av Egypt. Det er imidlertid langt flere grunner til å lage dokumentar om Amal, som han i utgangspunktet hadde tenkt å følge i ett års tid. Hun er en karismatisk, viljesterk og likevel sårbar karakter, med mange trekk man kan kjenne igjen fra ungdom over hele verden – og da kanskje særlig politisk engasjert ungdom. Ikke uvanlig for denne aldersgruppen er hun på søken etter sin identitet, og går gjennom mange faser i så måte. Samtidig synes denne utviklingen å reflektere omveltningene som skjer med hjemlandet hennes, og slik blir filmen også et portrett av Egypt, i en periode preget av dramatiske endringer.
Den sterke, men traumatiserte Amal tar disse begivenhetene inn over seg i så stor grad at de blir styrende for hennes livsvalg. Filmen lar oss følge en jente som går fra å kjempe en innbitt kamp mot særlig politiet, til etter hvert å mene at hun kan utrette mer om hun spiller på lag med systemet – og sikter seg inn mot en karriere nettopp innen politiet. I løpet av årene filmen skildrer, blir hun gradvis mer feminin i stilen, ved blant annet å bruke leppestift – men også ved etter hvert å ikle seg hijab. Hun finner seg dessuten en kjæreste med bestemte meninger om hva egyptiske jenter kan tillate seg, og som påvirker henne i en mer konservativ retning.
Lite fremtidshåp. Mohamed Siams film er ikke unik i det å portrettere en ung jente med store drømmer og høye ambisjoner, i et samfunn og en kultur som setter klare begrensninger for å realisere disse. Men det er likevel sjelden at dokumentarer følger et menneske gjennom såpass mange år. Med dette grepet får Amal en viss «boyhood»-form, hvor vi bevitner at hovedpersonen endrer seg med tiden som går (slik vi også så i Aslaug Holms Brødre). I tillegg skiller Amal seg fra mange andre slike portrettdokumentarer ved at den ikke er spesielt oppløftende.
Etter den utbredte optimismen og troen på samfunnsendring som kom med revolusjonen, tegner filmen et bilde av en ung generasjon med få muligheter og lite fremtidshåp, i et land som på ny har tatt form av en politistat. Ironisk nok, kan man kanskje si: Amal betyr håp.
Amal vises på Arabiske Filmdager i Oslo, som arrangeres i perioden 19.–22. april.
[/ihc-hide-content]
