VIETNAM. Søket etter mening i noe så meningsløst som krig vil uvegerlig måtte påkalle poesiens evne til meningsdannelse. En dokumentarfilm som tok 30 år å lage. Og med musikk av Philip Glass.

The General and Me

Tiana Alexandra Silliphant

USA/Vietnam

Regissør, skuespiller og lyriker Tiana Alexandra Silliphant er født i Saigon, Vietnam, men måtte som lite barn flykte med familien til Virginia på grunn av Vietnamkrigen. Familien ble delstatens aller første vietnamesiske innvandrere. Gjennom oppveksten ble Silliphant hetset av barna rundt seg, som ga henne skylden for at uskyldige amerikanere døde i krigen. Som beskyttelse valgte hun å lære seg karate, og ble etter hvert Bruce Lees eneste kvinnelige lærling. Gjennom karatemesteren ble hun introdusert til den Oscar-belønnede manusforfatteren Stirling Silliphant, og slik startet hennes karriere, eller rettere sagt liv, som dokumentarfilmskaper. For når hun bruker over 25 år på å lage sin dokumentar om Vietnam, blir den uunngåelig også en film om hennes eget liv. Tianas dypt personlige ønske om å forstå Vietnamkrigen gir en fullstendig unik fremstilling av landets moderne historie.

Unikt perspektiv. Blant de mange forbløffende momentene i denne fortellingen, står Silliphants vennskap med «Generalen» i sentrum. Den tilbaketrukne general Vo Nguyen Giáp, også kjent som den røde Napoleon for sin innsats og betydning for Vietnams frigjøringskamp, tar aldri imot besøk fra journalister. Det fikk i hvert fall Silliphant beskjed om da hun oppsøkte ham, men hun ga seg ikke. Hun sendte ham et dikt hun hadde skrevet om landets krigslidelser, og til alles overraskelse ble hun deretter invitert hjem til krigshelten. Slik får dokumentaren et perspektiv som aldri har vært sett i tidligere fremstillinger av emnet, når Silliphant og Giáp innleder et vennskap som skal vare resten av livet.
Vi presenteres for det nasjonale narrativet i Vietnam per i dag, som innebærer at landet i 1954 frigjorde seg fra fransk undertrykkelse gjennom intelligent taktikk i regi av nettopp general Giáp. I et intervju forteller Giáp at han studerte Napoleon og den franske revolusjonen grundig – han hadde nærmest tatt formelen fra franskmennene og brukte den nå mot dem. Da landet var i ferd med å bli overtatt av kommunister, intervenerte amerikanerne. USA fikk mange kritikere som mente å kunne se en kynisk opportunisme; at USA kun ville vise muskler overfor kommunistene etter å ha tapt i Cuba, og at deres posisjon i Vietnam egentlig var en liten brikke i det store spillet som kalles den kalde krigen. Men Vietnamkrigen ble fort for langvarig og for blodig til at den kunne anses som vellykket, både på et strategisk og et symbolsk nivå. Dessuten bidro den til å fremavle en generasjon av intellektuelle via 68-opprøret i Paris, som ytterligere svekket USAs integritet i verden og tydeliggjorde for alle deres imperialistiske motivasjoner. Mens Frankrike ble én av flere nasjoner som sakte, men sikkert ga opp sine drømmer om kolonivelde, kjørte USA fremdeles frontalangrep. Dokumentaren blir gjort aktuell av at USA i dag fremdeles er langt fra å ha tonet ned sin aggressive imperialisme, selv om den er rettet mot andre deler av verden. Kanskje er det som filmskaperens ektemann sier: «Vietnameserne vil helst glemme krigen, mens amerikanerne er fremdeles besatt av den.»

Tianas dypt personlige ønske om å forstå Vietnamkrigen gir en fullstendig unik fremstilling av landets moderne historie.

Silliphant forsøker utvilsomt å appellere til både et vietnamesisk og et amerikansk publikum med filmens formspråk. At hun har bakgrunn fra Hollywood blir synlig gjennom bruken av sensasjonelle virkemidler, for eksempel fortellerstemmen som åpner med ordene «Once upon a time …» – til dramatisk strykermusikk blandet med krigslydeffekter. Det visuelle registeret består av en energisk blanding av arkivmateriale fra et helt århundre og selvproduserte innspillinger fra 80-tallet og frem til i dag som i seg selv gjør det verdt å se filmen. Som fortelling har Silliphant valgt en svært åpen, til tider essayistisk og springende innfallsvinkel, som om hun innrømmer at hun faktisk ikke vet hvorvidt amerikanernes involvering var utelukkende positiv eller negativ – selv de færreste av intervjuobjektene i filmen har et klart svar på dette. Det at filmen også er en oppfølger til regissørens forrige dokumentar om emnet, From Hollywood to Hanoi (1992), bidrar til følelsen av at man ikke kjenner den fulle konteksten, og til tider faller av lasset. Dessuten hjelper ikke det høye tempoet i klippingen og kildematerialets tilsynelatende uuttømmelighet. Den overveldende bredden i billedbruken gjør at prosessen rundt utvalget i seg selv blir et tema, da regissørens utfordringer med å lage filmen ikke bare er et forsøk på å finne røde tråder i et kaos, men også et håp om å forstå hva det vil si å være vietnamesisk.

Uavklart identitet. «Jeg snakker engelsk, tenker engelsk, men drømmer vietnamesisk,» forteller filmskaperen til kameraet, for å understreke sin egen uavklarte identitet. «Tøm sinnet, vær formløs, vær vann,» sier hun, og anstrenger seg for å legge igjen alle sine fordommer mens hun reiser innover i sitt fødeland. På reisen er det ingen enkeltutsagn som veier tyngre enn andre, det er ingen forutinntatte standpunkter hvor en ekspert har større autoritet enn en tilfeldig forbipasserende syklist. Alle har noe å fortelle. Men samtidig som Silliphant understreker at hun trenger blanke ark for å kunne forstå saken, blir seeren overmettet med informasjon. Filmskaperen kunne her ha tjent på å variere tempoet mer; ta tenkepauser og skjerpe fokuset. Et av poengene ved filmen er at retningsløsheten er en uunngåelig konsekvens av situasjonen, at regnestykket ikke kan eller skal gå opp – men uansett vil mottakeren føle seg etterlatt, som om man ikke har fulgt godt nok med i historietimen. Trolig tjener man på å se dette portrettet flere ganger.

«Vietnameserne vil helst glemme krigen, mens amerikanerne er fremdeles besatt av den».

General Giáp døde 102 år gammel mens dokumentaren var i postproduksjon, og fikk sørgelig nok ikke sett den i sin ferdige form. Slik et dikt først ble Silliphants inngangsbillett for å få treffe generalen, er dokumentaren hennes også et vitnesbyrd om hvordan kunsten kan tilrettelegge for dialog på tvers av språk, kulturer og ideologier. Kanskje er det derfor hun igjen fremfører diktet sitt mot slutten av dokumentaren, og kanskje er det derfor hun avslutter diktet med ordene «New understanding».

Se filmen her.

DEL