Gazas barn leker ikke som andre

En sjuåring i dagens Gaza har opplevd tre brutale kriger. Men også dystre fremtidsutsikter skaper vold blant Gazas barn.

Ahmed Alkabariti
Fast korrespondent for Ny Tid i Gaza.

Basems væpnede gruppe lykkes til slutt i å fange motstanderne, og tvinger dem til å overgi seg med hendene over hodet. De dytter fangene kraftig i ryggen med kalasjnikover av plast, etter å ha jaktet på dem i noen minutter. Vi er i en flyktningeleir i Gaza, og leirens unger har kampleker som sin favorittsyssel når de samles etter skolen. Da imiterer de palestinske motstandskjempere som fanger israelske soldater, ved å bevæpne seg med modeller av kalasjnikover, maskingeværer, RPG rakettkastere og sagtakkete trekniver. «Jeg føler meg kjempesterk – sterkere enn vennene mine når vi leker kampleker,» sier den tungt væpnede 14-åringen Basem Abu Muhsin, som har forsterket begge flankene sine med Uzi maskinpistoler. Seiersrusen er sterk når motstanderne må overgi seg etter heftig skuddveksling, forteller han. «Vi kjøper gjerne slike krigsleker når vi skal ha det litt morsomt. Som du ser er det ingen hager eller skogholt i leiren vår, så vi foretrekker å leke motstandskrigere og israelske okkupasjonssoldater,» sier Basim til Ny Tid mens han hytter med plastvåpenet sitt. Basim og familien hans bor i leiren ved stranden i den vestlige delen av Gaza, en by som dekker én kvadratkilometer. Den er en av de fattigste og tettest befolkede byene i verden, med 104 000 mennesker stuet sammen. For barna fins det ingen lekeplasser, og heller ingen institusjoner med aktivitetstilbud hvor de kan utvikle evnene sine. Rania Abu Muhsin, mor til Basem og de seks brødrene hans, forteller at «de tilbringer all sin tid i nabolaget, og det går ikke en dag uten slåsskamper med venner og naboer. Det hender at de skader hverandre.» 41 år gamle Rania mener at barna er svært påvirket av det de ser i gatene – eksempelvis maskerte menn som marsjerer med våpen i hånd for å demonstrere sin makt. Barnerekruttering. Al-Qassam-brigadene til Hamas pleide å organisere halvårlige treningsleire for barn, der de lærte om sikkerhetstiltak, ulike former for kampsport, og å plukke fra hverandre og sette sammen våpen. Hamas organiserte nylig en leir under navnet «Frigjøringens fortropp», som varte i to uker. Den tiltrakk seg 17 000 barn mellom 9 og 16 år. Instruktør Ibrahim Qanan tror at grunnen til at leirene mobiliserer foreldrene, er at ungene selv oppfordrer dem til å bli med i motstandskampen og i alle fall reparere våpen mens kampene pågår. Hamas har opplyst om steder der man kan melde seg på – først og fremst i moskeene, hovedgatene og utenfor skolegårdene. Motstandskjemperne i Gaza tror at palestinsk ungdom tenderer mot å velge motstandskamp som veien til frigjøring, ettersom forsøk på politiske løsninger har slått feil. Voldelige demonstrasjoner, som barna selv ønsker eller blir tvunget til å delta i, setter spor i måten de tenker og uttrykker seg på. Selv om det er gått sju måneder siden den israelske krigen på Gazastripen, er det fremdeles missiler og raketter som lyder i barnas ører, slik synet av døde og skadde dominerer forestillingene deres og forfølger dem dag og natt.

«Av og til vil vi gjerne ha ungene til å tegne natur og strender, men de blander stadig inn svarte helikoptre eller tanks blant sommerfuglene og blomstene.» Mandi Serdah

Vonde motiver. Tegninger av ødeleggelser, brann, missiler, raketter, hus i ruiner og evakuerte henger i hopetall på veggene i Arfaluna Senter for døve barn i Gaza. «Barna her insisterer alltid på å tegne scener fra de tre siste krigene Israel har ført,» sier Mandi Serdah, leder for senteret. Det er bemerkelsesverdig at sju år gamle barn har opplevd tre kriger – i 2008, 2012 og 2014. Den siste varte i 50 dager, og over 2 200 mennesker ble drept, hvorav en tredel var barn. Nour Al-Madhoun, en 12 år gammel elev, forteller via døvetolk – etter at han har gjort ferdig en tegning av flyktende mennesker mellom røyk og missiler: «Jeg husker at familien min sprang fra et hus til et annet, men jeg visste ikke hva som skjedde, så jeg gjorde bare som dem: sprang uten å høre noe som helst.» 13-åringen Maison Radi, som også er døv, har tegnet kaniner i kø foran en gressbutikk: «Under krigen så jeg moren min stå i kø foran et bakeri for å kjøpe tørre kaker etter at det ferske brødet var utsolgt.» «Av og til vil vi gjerne ha ungene til å tegne natur og strender, men de blander stadig inn svarte helikoptre eller tanks blant sommerfuglene og blomstene. Det virker som om barnas forestillinger er fulle av slik vold,» forteller Serdah til Ny Tid.

«Vi kjøper gjerne slike krigsleker når vi skal ha det litt morsomt. Som du ser er det ingen hager eller skogholt i leiren vår, så vi foretrekker å leke motstandskrigere og israelske okkupasjonssoldater.» Basem Abu Muhsin (14)

Traumer. Barna er de som har lidd mest under volden som igjen har utspilt seg mellom Gaza og Israel, ifølge uttalelser fra UNICEF-lederen Anthony Lake etter krigen forrige sommer. Volden har dype psykologiske virkninger og forårsaker mareritt og psykiske lidelser, slår Lake fast. Tusenvis av barn i Gaza har med egne øyne sett foreldre og venner bli drept eller lemlestet, og blodpøler og lik i gatene. På den andre siden av grensen ble israelske skoler som risikerte å bli rammet av palestinske raketter, nødt til å stenge under siste krig. Den israelske regjeringen hevder at 300 000 elever ble berørt av dette. Voldens uheldige virkninger på barn er kanskje det eneste de to partene i konflikten kan enes om. Psykiateren Amr Abu Khalil sier at volden mot Gazas barn skaper sjokk og posttraumatiske stresslidelser. Mareritt og ekstrem engstelse i våken tilstand knyttet til flashbacks av alle slags krigsscener er resultatet. Neglebiting, manglende appetitt, dårlig kommunikasjon med andre og bruk av vold for å få igjennom sine krav er også typisk. «Slik avles vold av vold,» påpeker Abu Khalil. «Minner om krig kan ha langvarige, negative virkninger til langt inn i voksen alder, om de ikke blir bearbeidet under eller kort tid etter krigshandlingene.» Det å tegne og spille skuespill og musikk er blant aktivitetene som får ut barnets følelser på en positiv måte, i motsetning til å være med på å rydde opp i ruinene av eget hjem eller skole, legger han til. Sistnevnte kan altfor lett bringe minnene om voldsscenene frem igjen. Nei, nei og nei. Adnan Abu Amer er en politisk analytiker og kommentator som mener at barna som kastet stein mot de israelske styrkene i den første oppstanden i 1987, er drevet av traumene de fikk og ble selvmordsbombere ti år senere. Han tror at det israelske Likud-partiets seier i valget i mars representerer en ny triumf for rasistene og de som står bak den vedvarende okkupasjons- og bosettingspolitikken. Denne seieren for partiet som ledes av Benjamin Netanyahu, skaper pessimisme blant palestinerne. Netanyahu ledet de to siste krigene mot Gaza, og dermed forvitrer håpet om fred i tiden som kommer. Abu Amer erklærer: «De tre ’neiene’ var det som fikk det mest høyreorienterte partiet til å vinne: nei til en palestinsk stat, nei til et delt Jerusalem og nei til å stanse utbyggingen av bosettingene i de okkuperte områdene.» Dette slår offisielt fast at Netanyahu ikke ønsker fred med palestinerne, fordi palestinske ledere ikke vil gi avkall på grunnleggende palestinske prinsipper som vilkår for fred og en slutt på konflikten. «I tillegg til den væpnede motstanden, er en uavhengig, levedyktig og geografisk sammenhengende palestinsk stat innenfor 1967-grensene nøkkelen til fred og stabilitet i Midtøsten. Det er palestinsk, arabisk og europeisk enighet om at tostatsløsningen er den eneste veien til fred og stabilitet i denne urolige delen av verden,» legger Amer til. Basem, Nour, Maison og tusener av andre barn i Gaza tror håpet om en politisk løsning krymper etter mer enn 60 år med konflikt, blokade, lidelse og drap, og sier: «Fremtiden blir ikke lys etter dagen i dag.»


Alkabariti er korrespondent i Gaza for Ny Tid.

---
DEL