Gaza fungerer ikke som noe annet enn et stort fengsel, eventuelt som en vei til selvmord

Gaza har gjennomlevd tre kriger i løpet av et så kort tidsrom at selv ti år gamle barn kan huske alle tre. Likevel lever menneskene her i et vakuum av internasjonal glemsel etter et tiår med blokade.

Ahmad Alkabariti
Fast korrespondent for Ny Tid i Gaza.

Hisham Abu Muammar stirrer på en tom notisbok han nettopp kjøpte i den lille bokhandelen i Gaza by. Han kjøpte den til tross for at fine notisbøker går under kategorien unødvendige luksusvarer. I ti års tid har byen hans vært under okkupasjon.
Like lenge har livet hans vært uten retning. Han kan ikke reise til noe annet land i verden. Han kan ikke engang reise til byene i de palestinske territoriene på Vestbredden. Sidene i notisboken kommer neppe til å fylles av viktige milepæler.
Hisham er 31 år, utdannet ingeniør fra Institutt for byplanlegging, men han tror ikke at han noensinne vil få muligheten til å utøve yrket sitt. Notisboken han har kjøpt, er trukket i sort skinn og har en tittel på forsiden: Dagbok 2016. Den kommer til å havne i samme bunke som de andre ni dagbøkene han har kjøpt siden han bestemte seg for å skrive ned alt han opplever, og som nesten utelukkende er vonde erfaringer.

FOTO: Ashraf Amra
FOTO: Ashraf Amra

En likning som aldri går opp. I januar i år inngikk Gaza en avtale om den israelske blokaden, men avtalen drukner i økonomiske, humanitære og politiske kriser. Blokaden ble gradvis innført etter at Hamas vant lovlige valg i 2006. Israel var raskt ute med å erklære Gaza for fiendtlig territorium, og førte deretter tre ødeleggende kriger mot området.
For Hisham, som tilbringer mye av tiden ved stranden med venner fra høyskolen, er emigrasjon til Europa den eneste muligheten til reell endring i livet. En nokså urealistisk, men høyst levende drøm.
«Vi prøver å få til det umulige,» sier Hisham til Ny Tid. «Vi vil reise til Egypt så snart grensen som ble stengt for flere måneder siden, åpnes igjen. Derfra vil vi dra til Tyrkia for å komme oss videre til et hvilket som helst europeisk land, sånn at vi kan realisere drømmene våre. Gaza fungerer ikke som noe annet enn et stort fengsel, eventuelt som en vei til selvmord.»
Han tenker seg om, og legger til: «Det er ikke plass til drømmer i Gaza. Vi som bor her, lever som ofre for knyttneven til atter andre ofre – fra tiden før Hamas, som sloss for å få kontroll over Gaza. Livet her er som å løse en uforståelig likning som aldri går opp. Vi lever i en villrede som er konstant.»
I henhold til uoffisiell statistikk som har kommet Ny Tid i hende fra reisebyråer og turistagenter i Gaza, har omtrent 2000 personer i alderen 24–33 år registrert seg for utreise, i håp om å kunne emigrere til Europa.
Sami Abd al-Malik (40), som holder oppsyn med de hemmelige tunnelene som forbinder Gaza med Egypt, forteller at mange unge mennesker prøver å forhandle med ham om å bli smuglet til Egypt. Selv er han for redd for å få problemer med myndighetene i Gaza og bli arrestert, så han involverer seg ikke. Smugling har uansett blitt ekstremt vanskelig etter at Egypt strammet inn vaktholdet over tunnelene, og oversvømte deler av dem med vann, sier Sami. «Fortvilelsen de unge lever i her, får dem til å betale opptil 5000 dollar bare for å bli smuglet ut i den egyptiske ørkenen,» forteller han. «I tillegg må de betale for å bli fraktet til Hellas eller Tyrkia, og deretter til Europa.»

Farlig situasjon. På denne trange stripen av Middelhavets østkyst bor nærmere to millioner mennesker. 40 prosent av dem lever under fattigdomsgrensen. Halvparten av befolkningen er dessuten helt avhengig av internasjonal bistand. I tillegg regnes det at 43 prosent av familiene opplever kjønnsbasert vold i hjemmet. Minst halvparten av barna har behov for psykologhjelp som ikke er tilgjengelig.
«Situasjonen i Gaza er ekstremt farlig. Det er ingen utsikter til bedring av hverken økonomi eller leveforhold, og situasjonen blir verre for hver time som går,» sier Rami Adro, direktør for Euro-Mediterranean Human Rights Center. «Alle frykter at vi står overfor en ny runde med voldshandlinger. Jeg tror folk her har mistet livsgnisten som skal til for å tilpasse seg og overleve. Det er et helvete i ordets rette forstand. Usikkerheten når det gjelder tilgang på mat har blitt uholdbar; man aner ikke når man faktisk kan regne med å ha noe å spise. Det vil være en katastrofe om blokaden fortsetter, den rammer folket direkte i livsnerven.»
Israel fortsetter å kontrollere så godt som alle aspekter av livet til to millioner palestinere, slik at de aldri har noe håp om å bygge en fremtid som inneholder noe positivt. Tusenvis av mennesker lever i et vakuum av internasjonal glemsel. Alle er opptatt av andre saker i Midtøsten – som i Syria, Jemen og Libya.
Isra’ Qudus er 37 år gammel og driver en barnehage i Gaza by. Hver måned må hun kjempe for å få tak i det hun trenger til husholdningen. Hjemme hos seg selv lagrer hun dusinvis av hermetikkbokser, og sørger alltid for å ha tre sekker mel som ikke har gått ut på dato. Isra’, som selv er mor til fem, sier at hun passer på å ha såpass mye mat lagret fordi de konstant forventer nye millitærangrep. «Man får ikke tak i noe mat utenfra når krigen starter. Da er det bare spøkelser i gatene, og ingen andre lyder enn geværskudd,» sier hun.

FOTO: Ashraf Amra
FOTO: Ashraf Amra

Tre kriger. Adham abu Salmiya er talsmann for Komité for heving av blokaden, og mener det er prekært at beleiringen stopper nå, og ikke minst at gjenoppbyggingen kan starte. Han forteller Ny Tid at Gazastripens befolkning har økt med en halv million mennesker i løpet av de siste ti årene. «Disse menneskene trenger selvfølgelig utdannelse, helseomsorg, boliger og annen infrastruktur – men så å si hele infrastrukturen er overbelastet,» sier han. «Dessverre fortsetter beleiringen på tross av at internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner lenge har påpekt at blokaden må heves og at grenseovergangene på Gazastripen må åpnes. De har også fordømt Israels krigsforbrytelser mot palestinerne, som kan sammenliknes med folkemord. Likevel skjer det ingenting.»
Gaza har gjennomlevd tre kriger på rad – i løpet av et så kort tidsrom at selv ti år gamle barn kan huske alle tre. Den første av krigene startet i 2008, da Israel iverksatte «Operation Cast Lead», som varte i 22 dager. Den ble fulgt av en ukelang krig som ble kalt «Operation Pillar of Defense». Den siste og mest brutale krigen ble startet sommeren 2014. Den varte i 51 dager, og fikk navnet «Operation Protective Edge».
«Hvis det internasjonale samfunnet hadde nektet Israel å straffe folket her – på en effektiv måte, ikke kun ved å boikotte produkter fra bosettingene – kunne vi sett slutten på alle disse bruddene på internasjonale lover. Vi kunne ha fjernet og arrestert dem som har gjort seg skyldige i krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten,» sier Abu Salmiya.
Det er ingen tvil om at blokaden er en kollektiv straff mot to millioner palestinere for å ha valgt Hamas i lovlige valg.
Vi følger Hisham hjem, eller mer presist: til den grushaugen av en ruin han kaller for et hjem. Det pleide å stå tusenvis av boliger her. De falt sammen etter krigen sommeren 2014, da nabolagene øst i Gaza ble utsatt for tungt bombardement. Hisham har bodd her hele livet.
«Disse betongblokkene har ikke blitt reparert. De har stått sånn gjennom vinter og sommer – og vinter og sommer igjen. Fremdeles lever 100 000 mennesker i midlertidige boligleire som en direkte konsekvens av denne mangelen på grunnleggende infrastruktur. Vi får ikke dekket helt basale menneskelige behov,» sier han, og fortsetter:
«Jeg lurer på hvorfor ikke Gazastripen havner i Guinnes’ rekordbok. De kunne registrert rekorden for den høyeste arbeidsledigheten i verden. Eller rekorden for det største utendørsfengselet, som dessuten har vært i drift i det lengste tidsrommet i historien.»

Oversatt fra arabisk av Vibeke Koehler.

---
DEL