Schöneberg, Berlin, 1977. Urgamle og strenge athenske guder formaner en ung mann:
«Du! Du fortalte meg at du har vært på et offentlig toalett!»
«Jeg tror du kalte det et ’plukke-opp-sted’. Og du knulla en fremmed i ræva der! Og du fant det til og med ekstremt tilfredsstillende!»
«Jeg finner dette å være totalt objektiviserende og fremmedgjort.»
Gutten svarer gudene frekt:
«Har dere ikke en eneste gang fantasert om å bli knulla av en stor pikk uten all den vanlige preikinga først?»
De greske gudene tror ikke sine egne ører, og blir sikkert også litt misunnelige:
«Dette er totalt sjokkerende! Har du aldri hørt om ømhet og likestilte forhold mellom menn? Er det ikke dét dere homser krever?»
Publikum på utestedet Schwuz ler godt av gudemoralistene. Så er det heller ikke så lenge siden Summer of Love skapte varme ilinger i mangt et underliv i den vestlige verden – den gang venstresiden ennå ikke hadde rukket å bli til vår tids seksualpolitiske knipeonkler.
Det er den idealistiske teatergruppen Homosexuelle Aktion Westberlin som har laget teaterstykket scenen er tatt fra. De unge medlemmene i HAW møtes hver søndag ettermiddag for å diskutere homoseksualitet og kapi-
talisme, i troen på at det er mulig å nedkjempe dette urettferdige økonomiske systemet sammen med vanlige arbeidsfolk.
Gruppen stiller opp med egen gayseksjon i de mange demonstrasjonstogene venstresiden arrangerer i Vest-Berlin. Alltid rett foran eller rett bak anarkistene – de eneste som virkelig aksepterer dem. Mange av de andre «linksene» slår løpesedlene ut av hendene deres.
HAW ser snart at «forbundsfellene» deres er like fordomsfulle som høyrefolk og borgerskap: For streitinger av alle slag er det å være gay slettes ikke politisk, bare noe privat og perverst – slik også norske AKP-ml betraktet homoseksualitet som «et borgerlig avvik».
1950-tallets ungdomsgenerasjon fikk oppleve hva frihet er i sin essens: å kunne velge.
Mein wunderbares West-Berlin er en filmatisk reise i det som ikke ble Hitlers drøm, Germania, men det stikk motsatte – Gaymania. Den tar oss med fra kåthet og glede på 60-tallet, via 80-tallets aidskatastrofe, til vår tids veltilpassethet. Regissør Jochen Hicks skildrer godt tiårene hvor homofili gikk fra å være en sykdom og et personlig problem til en kvalitet man er stolt av og gjerne forteller om på tv.
1950-tallets økonomiske vekst hadde skapte en ungdomsgenerasjon som ikke bare fikk utdannelse, men også muligheten til å lage seg et erfaringsrom hvor de i fellesskap kunne finne ut av hvem de egentlig var – og ikke hvem foreldrene mente de skulle være. De hadde penger mellom hendene og fikk oppleve hva frihet er i sin essens: å kunne velge. En helt ny verden ble skapt.
På vei inn i individualismens tidsalder var det kun tre steder hvor du fullt ut kunne leve ut din homoseksualitet: Berlin, Amsterdam og Køln. Og dermed dro i første rekke unge menn til storbyene for å ha det gay («gøy»). I Berlin var utestedene ofte skjult inne i de gamle halvruinene fra andre verdenskrig. Her kunne du danse med andre menn, noe som var forbudt i Hamburg og München.
«Jeg hadde 50 mark da jeg kom til Berlin,» forteller Rene Koch, make-up-mann, stylist og en av Mein wunderbares West-Berlins fortellere. Snart fikk han jobb på Kleist Casino, hvor pengene satt løst.
Kvinnene lagde raskt sine egne grupper da de oppdaget at homsegutta var akkurat de samme sexistiske alfahannene som sine heterobrødre.
At kvinner kunne ha sex med hverandre uten at menn bidro, var fremmed for de fleste. Antihomolover, som den tyske paragraf 175, omfattet dermed ikke kvinnelig homofili, tilsvarende den norske lovparagrafen. Men kvinnene kom til etter hvert. De lagde raskt sine egne grupper da de oppdaget at homsegutta var akkurat de samme sexistiske alfahannene som sine heterobrødre. «For alle menn er sex første prioritet,» sier en av dem.
En gang hadde noen av karene i HAW malt pikker over hele søndagsmøterommet. Og kommentaren fra lesbene i teatergruppen var klar: «Enda mer patriarkalsk enn dem der ute!»
Hicks film tar også for seg de mange gayfilmene som ble laget i byen fra 70-tallet og utover. Da jeg selv deltok på Berlin-festivalen som filmskaper, møtte jeg morsomt nok flere av de nå tilårskomne regissørene som filmen omtaler. En av disse, Wieland Speck, den mektige sjefen for Panorama-seksjonen under Berlinalen, lagde både filmer og porno som ung, sistnevnte for finansiere filmene. Nå er han blitt en gråhåret mann som svarer følgende på spørsmålet om hvordan det er med ham og sex for tiden:
«Det er svært lite av det. Jeg var ikke interessert i eldre karer da jeg selv var ung – derfor ser jeg heller ikke på meg selv som et sexobjekt nå lenger.»
50-tallets homser kom ikke inn på filmskolen i Vest-Berlin – heller ikke berømtheter som Lothar Lambert, Rainer Werner Fassbinder og Rosa von Praunheim. von Praunheims film Det er ikke de homoseksuelle som er perverse ble kansellert før den skulle kringkastes på tysk tv, men fikk premiere på Berlinalen i 1971.
Det var kapitalismen som frigjorde oss – den trengte vår hedonisme og shopping.
Frihet til å være noe annet er summen av de første tiårene Mein wunderbares West-Berlin omhandler. Ulikt i dag, hvor homokampen synes å ha forfalt til et ønske om å leve tettest mulig opptil heteronormen. Den gamle heterofile devisen «én kone, to barn, tre rom og fire hjul» er byttet ut med «én mann, en felles elsker, to kjøpebarn, seks rom og åtte hjul». Normalitet, slik småborgerskapet ser denne, er blitt selve målet for tilværelsen.
Homsene i Berlin, derimot, stiftet på 70-tallet «gaykommuner» – kollektiver der alt var lov, der alle lå med alle og verden var et litt friere sted.
«Jeg gjør ikke noe politisk for tiden. Jeg fokuserer på min homoseksualitet, sier en mann betegnende i åpningen av filmen.
Noe annet som har forandret seg, også for en avdanka raddis som meg, er en erkjennelse som da syntes umulig. En av skaperne av teatergruppen HAW, Wolfgang Theis, sier det slik: «Det var kapitalismen som frigjorde oss. Kapitalismen trengte vår hedonisme og shopping. At gaybevegelsen skulle bli en del av arbeiderkampen var bare tull.»
Jochen Hicks beste regigrep er at han igjen, i nåtid, lar oss møte de samme menn og kvinner som vi ser i de første, rufsete amatørfilmene fra 40–50 år tilbake – de som overlevde aidsen, sykdommen som tok kjærestene og kameratene deres. Redselen for å bli gammel og uattraktiv har ikke forandret seg med tiden. De gamle greske gudene var nok mest av alt sure fordi de ikke fikk seg noe der oppe i himmelriket.
I en av filmene vi får se klipp fra, Taxi Zum Klo (1980), kjører en ung mann rundt i en sportsbil, evig søkende i et Berlin som vibrerer for den som har ungdommens kapital å by på: «Jeg lurer på hvordan det kommer til å bli når jeg blir eldre. Vil jeg fremdeles være så rastløs? Jeg håper pensjonen tillater meg å ha en ung kjøpegutt. For jeg ønsker ikke å bli som en av de gamle pissoarludderne.»
Filmen vises på Oslo/Fusion Festival 18-24.september
