Gass til besvær

Det er energi- og miljøpolitikken som blir solidaritetsregjeringas store utfordring.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Glem Nato. Glem EU. Glem EØS. Hvis de tre partiene samles til regjeringsforhandlinger etter valget i 2005, er det ikke disse sakene som vil skape trøbbel. Ei heller er det de sakene der partiene må slåss om hvor mye penger som skal brukes på formål de ellers er enige om.

De sakene som vil skape bråk, er de sakene hvor Ap, SV og Sp trekker i hver sine retninger. Og hvor spørsmålene kommer opp til realpolitisk behandling i Stortinget. Da peker miljøområdet seg ut som en «versting».

Man kan bare nevne gapet mellom SV og Ap på den ene siden og Senterpartiet på den andre siden når spørsmålet om grunneierrettigheter kommer opp. I det siste har uenigheten rundt grunneiernes rettigheter handlet mest om tomtefeste, men miljøspørsmålene ligger på lur: De dreier seg ikke minst om landskapsvern og skogsvern der grunneierinteresser er involvert. Da skiller Senterpartiet lag med de to andre. Slik de for eksempel også gjør når det kommer til rovdyrforvaltninga.

Og det var bare Senterpartiet. For dem er grunneierne viktigere enn miljøet. For Aps del snakker vi om industrien.

Arbeiderpartiet har, i samarbeid med LO, ført en intens kampanje for å presse SV til å endre sitt syn på gasskraftverk. LO-leder Gerd-Liv Valla, hennes nestleder Roar Flåthen og flere forbundsledere har gjentatte ganger hevdet at SV mangler en industri- og/eller næringspolitikk. Konkretiseringen av den litt ulne kritikken har imidlertid alltid kokt ned til at SV og LO/Ap er uenige om gass. For det er ilandføring og bruk av gass i Norge som, skal man tro LO, er det som skal sikre norsk industri i framtida.

Nå kan man si hva man vil om Arbeiderpartiets og LOs monomane syn på gassens samfunnshelbredende virkninger. SVs holdning til gasskraft framstår heller ikke som særlig klok. Partiet har nemlig ikke nøyd seg med å si nei til forurensende gasskraftverk i Norge. De vil også, ifølge arbeidsprogrammet for denne stortingsperioden, «arbeide for å hindre at det blir bygt gasskraftverk i Noreg. CO2-frie gasskraftverk kan berre byggjast for å skaffe sokkelen elektrisk kraft.» Det er selvsagt et standpunkt som ikke tåler møte med virkeligheten.

Og det er dette standpunktet, altså å si nei også til gasskraftverk som ikke – eller knapt – forurenser, partiets nestleder Henriette Westhrin nå tar til orde for å endre. Hun får støtte av stortingsrepresentant og tidligere naturvernforbund-leder Heidi Sørensen, forutsatt at gasskraftverkene det er snakk om faktisk er tilnærmet forurensningsfrie, mens partiets miljøpolitiske talsmann Hallgeir Langeland er avvisende. Han ønsker heller å sette ressursene inn på Enøk og alternative energikilder, og mener at gasskraft er en avsporing.

Det er liten tvil om at Westhrins syn, som allerede har høstet stor støtte i SV, vil vinne gjennom som partiets standpunkt etter landsmøtet neste år. Selv om det nok ikke er ment som noen tilnærming til Arbeiderpartiet, vil SVerne håpe at det blir mottatt slik. Og det kan trengs, for SVs (og Senterpartiets) nei til forurensende gasskraftverk kommer til å være et ultimatum i regjeringsforhandlingene.

Og et ja til (tilnærmet) forurensningsfrie gasskraftverk? Vel, selv de forurensende er så dyre å bygge at det er vanskelig å få til å gå rundt. De «rene» kraftverkene blir ikke billigere, så SVs eventuelle aksept er ikke all verdens verdt.

Spørsmålet da – og det får ingen svar på verken nå, før valget eller under regjeringsforhandlingene, men under de årlige budsjettforhandlinger i Stortinget – er om og hvor mye det offentlige skal subsidiere byggingen av forurensningsfrie gasskraftverk.

Arbeiderpartiet vil selvsagt arbeide iherdig for offentlige subsidier, og presset vil være til stede også i SV (ikke minst fra Westhrins hjemfylke Telemark) og Senterpartiet (ikke minst fra Sp-bastionen Trøndelag). Da kan Hallgeir Langeland si: Hva var det jeg sa? Disse pengene tas fra satsing på Enøk og alternativ energi.

Spørsmålet SV-landsmøtet neste år altså burde ta stilling til, er ikke om man skal tillate forurensningsfrie gasskraftverk, men om man skal akseptere at staten betaler for dem. Det kommer til å bli en dragkamp som strekker seg langt inn i neste stortingsperiode – og et regjeringssamarbeid mellom SV, Ap og Senterpartiet.

---
DEL

Legg igjen et svar