Det skjer noe rart med sjefene i Israels interne sikkerhetstjeneste Shin Bet etter at de går av med pensjon. Sikkerhetstjenesten er per definisjon en bærebjelke for den israelske okkupasjonen. Den er beundret av (jødiske) israelere, fryktet av palestinere, og er respektert blant profesjonelle sikkerhetseksperter verden over. Okkupasjonen kunne ikke eksistert uten den.
Og dette er paradokset: Når sjefene i denne sikkerhetstjenesten går av, blir de plutselig talsmenn for fred. Hvorfor?
Det er egentlig logisk. Shin Bet-agentene er de eneste i etablissementet som har direkte og daglig kontakt med den palestinske virkeligheten. De avhører palestinske mistenkte, torturerer dem og prøver å gjøre dem til informanter. De samler inn informasjon, de trenger inn i de fjerneste delene av det palestinske samfunnet. De vet mer om palestinerne enn noen andre i Israel (og kanskje også i Palestina).
De smarte blant dem reflekterer også en del rundt det de finner ut. De kommer frem til konklusjoner som ofte ikke er tilgjengelige for politikerne: at vi står overfor en palestinsk nasjon, at denne nasjonen ikke kommer til å forsvinne; at palestinerne ønsker sin egen stat, og at den eneste løsningen på konflikten er en palestinsk stat ved siden av Israel.
For her følger et annet merkelig fenomen: Når Shin Bet-sjefene går av, blir de én etter én frittalende talsmenn for den såkalte tostatsløsningen. Det samme skjer med sjefene i Mossad, Israels eksterne etterretningstjeneste: Deres viktigste oppgave er å kjempe mot arabere generelt, og palestinerne spesielt. Men i det øyeblikket de forlater tjenesten, blir de talsmenn for tostatsløsningen, fullstendig på tvers av statsministeren og regjeringens politikk.
Alle som jobber i disse to hemmelige tjenestene er, vel, hemmelige. Alle unntatt sjefene. (Det er for øvrig min fortjeneste. Da jeg var medlem av Knesset, kom jeg med et lovforslag om at navnene til sjefene i tjenesten burde bli gjort offentlige. Lovforslaget ble nedstemt, selvsagt, som alle mine forslag ble, men kort tid etter vedtok statsministeren at navnene til sjefene skulle offentliggjøres.) For en stund siden viste israelsk fjernsyn en dokumentar som het The Doorkeepers, hvor alle de forhenværende sjefene fra Shin Bet og Mossad som fortsatt var i live, ble spurt hvordan de tenker at konflikten kunne løses. Samtlige tok til orde for – med varierende intensitet – fred basert på tostatsløsningen. Alle var enige om at det ikke vil bli fred med mindre palestinerne får sin egen nasjonalstat.
På dette tidspunktet var Tamir Pardo sjef for Mossad, og kunne ikke gi åpent uttrykk for egne meninger. Men fra og med begynnelsen av 2016 var han igjen en privatperson. Nå har han for første gang åpnet munnen i all offentlighet.
Som navnet antyder er Pardo en sefardisk jøde, født for 63 år siden i Jerusalem. Familien hans kom fra Tyrkia, der mange jøder søkte tilflukt etter utvisningen fra Spania for 525 år siden. Han hører altså ikke til «askenasieliten», som foraktes så voldsomt i den «orientalske» delen av det jødisk-israelske samfunnet.
Pardos viktigste poeng var en advarsel: Israel nærmer seg en borgerkrigssituasjon. Vi er der ikke ennå, sa han, men vi er definitivt på vei dit. Dette er ifølge Pardo hovedtrusselen mot Israel nå. Faktisk påsto han at dette er den eneste gjenværende faren.
Denne uttalelsen betyr at den nylig avgåtte Mossad-sjefen ikke ser noen militær trussel mot Israel – hverken fra Iran, ISIS eller noen andre. Dette er en direkte utfordring av hovedargumentet i Netanyahus politikk: at Israel er omringet av farlige fiender og dødelige trusler. Men Pardo ser en langt større fare: splittelsen innad i Israels jødiske samfunn. Vi har ikke borgerkrig ennå. Men «vi er definitivt på vei dit».
Borgerkrig mellom hvem? Det vanligste svaret er: mellom «høyre» og «venstre». Som jeg har påpekt tidligere, betyr ikke høyre og venstre i Israel det samme som i resten av verden. I England, Frankrike og USA gjelder spliden mellom høyre og venstre sosiale og økonomiske anliggender. I Israel har vi selvsagt også mange sosioøkonomiske problemer, men spliden mellom «venstre» og «høyre» i Israel gjelder nesten utelukkende fred og okkupasjon. Hvis man ønsker en slutt på okkupasjonen og fred med palestinerne, er man «venstreorientert». Hvis man vil ha annektering av de okkuperte områdene og utvidelse av bosettingene, er man «høyreorientert».
Men jeg mistenker at Pardo snakker om en mye dypere splid, uten at han sier det direkte: spliden mellom europeiske («askenasiske») og «orientalske» («mizrahim») jøder. Det sefardiske («spanske») miljøet, som Pardo tilhører, betraktes som tilhørende de orientalske.
Det som gjør denne spliden så potensielt farlig, og som forklarer Pardos strenge advarsel, er at en overveldende majoritet av orientalske jøder er «høyreorienterte», nasjonalistiske og i det minste mildt religiøse, mens majoriteten av askenasiske jøder er «venstreorienterte», mer fredsorienterte og sekulære. I og med at askenasiske jøder generelt også er sosialt og økonomisk bedre stilt enn de orientalske, stikker dette skillet svært dypt.
På den tiden Pardo ble født (1953), kunne de av oss som allerede var klar over denne begynnende spliden, trøste oss med at det sikkert var en forbigående fase. Denne typen splid er forståelig etter masseinnvandring, men «smeltedigelen» gjør jobben, tilfeller av inngifte bidrar, og etter en generasjon eller to vil hele problemet forsvinne.
Vel, det skjedde ikke. Tvert imot stikker spliden bare dypere og dypere. Vi ser tydeligere og tydeligere tegn på hat fra begge sider. Det offentlige ordskiftet er fullt av avsky. Politikere, spesielt høyreorienterte, baserer karrierene sine på sekteriske oppfordringer til ulovlige handlinger, og ledes av den største provokatøren av dem alle, Netanyahu.
Pardos viktigste poeng var en advarsel: Israel nærmer seg en borgerkrigssituasjon.
Inngifte hjelper ikke. Det som skjer, er at sønner og døtre av blandede par vanligvis velger den ene eller den andre siden – gjerne ytterpunktene.
Et nesten komisk symptom er at Høyre, som (med korte avbrytelser) har sittet ved makten siden 1977, fortsatt oppfører seg som en undertrykt minoritet og skylder på «de gamle elitene» for alle problemer de møter. Dette er ikke fullstendig latterlig, for de «gamle elitene» er fortsatt overrepresentert i økonomien, i media, i rettssalene og i kunsten.
Den gjensidige motstanden vokser. Pardo selv er et urovekkende eksempel: Advarselen hans rørte ikke opp noen storm. Den gikk nesten ubemerket hen – et kort innslag på tv-nyhetene, en liten notis langt ute i avisene, og dét var dét. For det er ingen grunn til å bli opphisset, er det vel?
Ett symptom som kan ha skremt Pardo, er at den ene samlende kraften for jødene i landet – hæren – også er et offer for splittelsen. Den israelske hæren ble født lenge før Israel selv, i undergrunnsbevegelsen i tiden før uavhengigheten, og var basert på den sosialistiske Askhenazi-kibbutzen. Man kan fortsatt ane spor av denne fortiden i de øvre lagene. Generalene er hovedsakelig askenasiske jøder.
Dette kan være en forklaring på det noe snodige faktum at hæren, 43 år etter den siste virkelige krigen (Jom Kippur-krigen i 1973) og 49 år etter at hæren ble en hovedsakelig kolonial politistyrke, fortsatt er mer moderat enn det politiske etablissement.
Men en ny hær vokser frem nedenfra – en hær der mange lavere offiserer går med kippa, en hær hvis nye rekrutter vokste opp i hjem som likner hjemmet der Elor Azariya vokste opp, og som ble utdannet i det nasjonalistiske israelske skolesystemet som skapte Elor Azariya.
Den militære rettssaken mot Azariya fortsetter å rive Israel i to, mange måneder etter at den startet, og måneder før den vil ende med en domsavsigelse. Mange vil huske at Azariya er sersjanten som skjøt og drepte en alvorlig skadd arabisk angriper som allerede lå hjelpeløs på bakken.
Dag etter dag fortsetter denne saken å opprøre landet. Ledelsen i hæren trues av det som begynner å likne et opprør. Den nye forsvarsministeren, bosetteren Avigdor Lieberman, støtter soldaten åpent, mens Benjamin Netanyahu som vanlig er en politisk feiging og støtter begge sider.
Denne rettssaken har for lengst sluttet å handle om moral eller disiplinære spørsmål, og har blitt del av den dype splittelsen i det israelske samfunnet. Bildet av den barnslig utseende morderen, med sin mor sittende rett bak seg i rettssalen mens hun klapper ham på hodet, har blitt symbolet på den truende borgerkrigen Pardo snakker om.
Mange israelere har begynt å snakke om «to jødiske samfunn» i Israel – noen snakker endog om «to jødiske folk» innen den israelske jødiske nasjonen. Hva binder dem sammen? Konflikten, selvsagt. Okkupasjonen. Den vedvarende krigstilstanden.
Yitzhak Frankenthal, en far som har mistet sitt barn, og som er en bauta i den israelske fredsbevegelsen, har funnet en opplysende formel: Det er ikke sånn at den israelsk-arabiske konflikten har blitt tvunget på Israel. Det er faktisk omvendt: Israel opprettholder konflikten – fordi landet trenger konflikten for å eksistere.
Dette kan også forklare den endeløse okkupasjonen. Det passer dessuten godt inn i Pardos teori om borgerkrigen som nærmer seg. Bare følelsen av samhold – skapt av konflikten – kan forhindre den. Konflikten – eller freden.
Avnery er tidligere medlem av Knesset, og fast kommentator i Ny Tid.
