Går Israel mot borgerkrig?

Israel opprettholder konflikten med Palestina – fordi landet trenger konflikten for å eksistere. Den mindre synlige splittelsen jødene imellom er nemlig i ferd med å bli svært dyp.

Uri Avnery
Kommentator i Ny Tid. Avnery er tidligere medlem av Knesset i Israel. Israelsk journalist og fredsaktivist (født 1923).

Det skjer noe rart med sjefene i Israels interne sikkerhetstjeneste Shin Bet etter at de går av med pensjon. Sikkerhetstjenesten er per definisjon en bærebjelke for den israelske okkupasjonen. Den er beundret av (jødiske) israelere, fryktet av palestinere, og er respektert blant profesjonelle sikkerhetseksperter verden over. Okkupasjonen kunne ikke eksistert uten den.
Og dette er paradokset: Når sjefene i denne sikkerhetstjenesten går av, blir de plutselig talsmenn for fred. Hvorfor?

Det er egentlig logisk. Shin Bet-agentene er de eneste i etablissementet som har direkte og daglig kontakt med den palestinske virkeligheten. De avhører palestinske mistenkte, torturerer dem og prøver å gjøre dem til informanter. De samler inn informasjon, de trenger inn i de fjerneste delene av det palestinske samfunnet. De vet mer om palestinerne enn noen andre i Israel (og kanskje også i Palestina).
De smarte blant dem reflekterer også en del rundt det de finner ut. De kommer frem til konklusjoner som ofte ikke er tilgjengelige for politikerne: at vi står overfor en palestinsk nasjon, at denne nasjonen ikke kommer til å forsvinne; at palestinerne ønsker sin egen stat, og at den eneste løsningen på konflikten er en palestinsk stat ved siden av Israel.

For her følger et annet merkelig fenomen: Når Shin Bet-sjefene går av, blir de én etter én frittalende talsmenn for den såkalte tostatsløsningen. Det samme skjer med sjefene i Mossad, Israels eksterne etterretningstjeneste: Deres viktigste oppgave er å kjempe mot arabere generelt, og palestinerne spesielt. Men i det øyeblikket de forlater tjenesten, blir de talsmenn for tostatsløsningen, fullstendig på tvers av statsministeren og regjeringens politikk.

Alle som jobber i disse to hemmelige tjenestene er, vel, hemmelige. Alle unntatt sjefene. (Det er for øvrig min fortjeneste. Da jeg var medlem av Knesset, kom jeg med et lovforslag om at navnene til sjefene i tjenesten burde bli gjort offentlige. Lovforslaget ble nedstemt, selvsagt, som alle mine forslag ble, men kort tid etter vedtok statsministeren at navnene til sjefene skulle offentliggjøres.) For en stund siden viste israelsk fjernsyn en dokumentar som het The Doorkeepers, hvor alle de forhenværende sjefene fra Shin Bet og Mossad som fortsatt var i live, ble spurt hvordan de tenker at konflikten kunne løses. Samtlige tok til orde for – med varierende intensitet – fred basert på tostatsløsningen. Alle var enige om at det ikke vil bli fred med mindre palestinerne får sin egen nasjonalstat.

På dette tidspunktet var Tamir Pardo sjef for Mossad, og kunne ikke gi åpent uttrykk for egne meninger. Men fra og med begynnelsen av 2016 var han igjen en privatperson. Nå har han for første gang åpnet munnen i all offentlighet.

Som navnet antyder er Pardo en sefardisk jøde, født for 63 år siden i Jerusalem. Familien hans kom fra Tyrkia, der mange jøder søkte tilflukt etter utvisningen fra Spania for 525 år siden. Han hører altså ikke til «askenasieliten», som foraktes så voldsomt i den «orientalske» delen av det jødisk-israelske samfunnet.

Pardos viktigste poeng var en advarsel: Israel nærmer seg en borgerkrigssituasjon. Vi er der ikke ennå, sa han, men vi er definitivt på vei dit. Dette er ifølge Pardo hovedtrusselen mot Israel nå. Faktisk påsto han at dette er den eneste gjenværende faren.

Denne uttalelsen betyr at den nylig avgåtte Mossad-sjefen ikke ser noen militær trussel mot Israel – hverken fra Iran, ISIS eller noen andre. Dette er en direkte utfordring av hovedargumentet i Netanyahus politikk: at Israel er omringet av farlige fiender og dødelige trusler. Men Pardo ser en langt større fare: splittelsen innad i Israels jødiske samfunn. Vi har ikke borgerkrig ennå. Men «vi er definitivt på vei dit».

Borgerkrig mellom hvem? Det vanligste svaret er: mellom «høyre» og «venstre». Som jeg har påpekt tidligere, betyr ikke høyre og venstre i Israel det samme som i resten av verden. I England, Frankrike og USA gjelder spliden mellom høyre og venstre sosiale og økonomiske anliggender. I Israel har vi selvsagt også mange sosioøkonomiske problemer, men spliden mellom «venstre» og «høyre» i Israel gjelder nesten utelukkende fred og okkupasjon. Hvis man ønsker en slutt på okkupasjonen og fred med palestinerne, er man «venstreorientert». Hvis man vil ha annektering av de okkuperte områdene og utvidelse av bosettingene, er man «høyreorientert».

Men jeg mistenker at Pardo snakker om en mye dypere splid, uten at han sier det direkte: spliden mellom europeiske («askenasiske») og «orientalske» («mizrahim») jøder. Det sefardiske («spanske») miljøet, som Pardo tilhører, betraktes som tilhørende de orientalske.
Det som gjør denne spliden så potensielt farlig, og som forklarer Pardos strenge advarsel, er at en overveldende majoritet av orientalske jøder er «høyreorienterte», nasjonalistiske og i det minste mildt religiøse, mens majoriteten av askenasiske jøder er «venstreorienterte», mer fredsorienterte og sekulære. I og med at askenasiske jøder generelt også er sosialt og økonomisk bedre stilt enn de orientalske, stikker dette skillet svært dypt.

På den tiden Pardo ble født (1953), kunne de av oss som allerede var klar over denne begynnende spliden, trøste oss med at det sikkert var en forbigående fase. Denne typen splid er forståelig etter masseinnvandring, men «smeltedigelen» gjør jobben, tilfeller av inngifte bidrar, og etter en generasjon eller to vil hele problemet forsvinne.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.