Går i barndommen

Barndom. Regi: Margreth Olin

Margreth Olins nye dokumentar er stillferdig, søt og observerende, men like fullt preget av hennes syn på både aldersgruppen og institusjonen den skildrer. 

Aleksander Huser
Huser er fast filmkritiker i Ny Tid.

Barndom.

Margreth Olin

Filmregissør Margreth Olin har ved flere anledninger trukket frem den amerikanske dokumentarfilmskaperen Frederick Wiseman som en av sine viktigste inspirasjonskilder. Wiseman er et sentralt navn innen den historiske «direct cinema»-tradisjonen, hvor man unnlot snakkende hoder og allvitende fortellerstemmer til fordel for en strengt observerende, «flue på veggen»-aktig tilnærming. Olins egne filmer har imidlertid sjelden benyttet seg konsekvent av denne stilen, men har isteden kombinerert observerende scener med en nokså sterk tilstedeværelse fra filmskaperens side – særlig gjennom voice over-narrasjon på lydsporet, men til tider også synlig foran kamera.

Her kan man muligens spore et visst slektskap med svenske Stefan Jarl og danske Lars von Trier, to andre filmskapere hun angivelig også har stor respekt for. Samtidig kan det virke som den brennende engasjerte Olin av og til har følt seg tvunget til å medvirke i sine filmer, som da hun vitnet i retten for noen av de mindreårige flyktningene hun fulgte i De andre (2012), eller da hennes egen samboer ble alvorlig syk mens hun arbeidet med å portrettere Joralf Gjerstad i fjorårets publikumssuksess Mannen fra Snåsa.

Institusjonsfilmer. Olins hittil mest gjennomført observerende filmer har vært Dei mjuke hendene fra 1998, som for øvrig var hennes første helaftens kinodokumentar, og «dogumentaren» Ungdommens råskap fra 2004. Sistnevnte film fulgte den tidligere nevnte Lars von Triers dogmeregler for dokumentar, som blant annet forbød bruk av rekonstruksjoner, arkivbilder, lyd- og bildemanipulasjon eller produksjon av lyd adskilt fra bildet, og skildret hverdagen til tiendeklassinger på Hauketo skole i Oslo. Dei mjuke hendene handlet på sin side om beboere og ansatte på et gamlehjem, og begge disse filmene kan således sies å følge tradisjonen innen direct cinema for institusjonsfilmer – hvor Wiseman igjen skal trekkes frem for sine dokumentarer fra blant annet skolesystemet (High School, 1968) og ulike sykehus (Titicut Follies, 1967 og Hospital, 1970).

Barndommens kongeår. Der de nevnte to filmene hennes tok for seg henholdsvis ungdom og alderdom, har Olin i sin nye dokumentar tatt for seg en annen fase i livet – som portretteres med et enda mer rendyrket observerende uttrykk, nok en gang på en institusjon. Barndom er en film om – du gjettet det – barndommen, som følger en barnehage på Nesodden gjennom ett år. Olins hovedfokus er på de snart skoleklare barna i barnehagens seksårsklubb, som etter hvert går inn i det filmens innledende tekster omtaler som «kongeåret» i barndommen – det året man fyller sju.

Bortsett fra disse første tekstplakatene består filmen utelukkende av observerende scener med barna og de ansatte i Aurora barnehage, om enn tidvis akkompagnert av stemningsfull musikk signert Rebekka Karijord. Det er dessuten en film som i mindre grad enn mange andre «flue på veggen»-filmer følger karakterenes spesifikke prosjekter eller målsettinger, for isteden å skildre stort og kanskje helst smått som skjer i barnehagen i løpet av dette året.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here