Går i barndommen

Barndom. Regi: Margreth Olin

Margreth Olins nye dokumentar er stillferdig, søt og observerende, men like fullt preget av hennes syn på både aldersgruppen og institusjonen den skildrer. 

Aleksander Huser
Fast filmkritiker i Ny Tid.

Filmregissør Margreth Olin har ved flere anledninger trukket frem den amerikanske dokumentarfilmskaperen Frederick Wiseman som en av sine viktigste inspirasjonskilder. Wiseman er et sentralt navn innen den historiske «direct cinema»-tradisjonen, hvor man unnlot snakkende hoder og allvitende fortellerstemmer til fordel for en strengt observerende, «flue på veggen»-aktig tilnærming. Olins egne filmer har imidlertid sjelden benyttet seg konsekvent av denne stilen, men har isteden kombinerert observerende scener med en nokså sterk tilstedeværelse fra filmskaperens side – særlig gjennom voice over-narrasjon på lydsporet, men til tider også synlig foran kamera.

Her kan man muligens spore et visst slektskap med svenske Stefan Jarl og danske Lars von Trier, to andre filmskapere hun angivelig også har stor respekt for. Samtidig kan det virke som den brennende engasjerte Olin av og til har følt seg tvunget til å medvirke i sine filmer, som da hun vitnet i retten for noen av de mindreårige flyktningene hun fulgte i De andre (2012), eller da hennes egen samboer ble alvorlig syk mens hun arbeidet med å portrettere Joralf Gjerstad i fjorårets publikumssuksess Mannen fra Snåsa.

Institusjonsfilmer. Olins hittil mest gjennomført observerende filmer har vært Dei mjuke hendene fra 1998, som for øvrig var hennes første helaftens kinodokumentar, og «dogumentaren» Ungdommens råskap fra 2004. Sistnevnte film fulgte den tidligere nevnte Lars von Triers dogmeregler for dokumentar, som blant annet forbød bruk av rekonstruksjoner, arkivbilder, lyd- og bildemanipulasjon eller produksjon av lyd adskilt fra bildet, og skildret hverdagen til tiendeklassinger på Hauketo skole i Oslo. Dei mjuke hendene handlet på sin side om beboere og ansatte på et gamlehjem, og begge disse filmene kan således sies å følge tradisjonen innen direct cinema for institusjonsfilmer – hvor Wiseman igjen skal trekkes frem for sine dokumentarer fra blant annet skolesystemet (High School, 1968) og ulike sykehus (Titicut Follies, 1967 og Hospital, 1970).

Barndommens kongeår. Der de nevnte to filmene hennes tok for seg henholdsvis ungdom og alderdom, har Olin i sin nye dokumentar tatt for seg en annen fase i livet – som portretteres med et enda mer rendyrket observerende uttrykk, nok en gang på en institusjon. Barndom er en film om – du gjettet det – barndommen, som følger en barnehage på Nesodden gjennom ett år. Olins hovedfokus er på de snart skoleklare barna i barnehagens seksårsklubb, som etter hvert går inn i det filmens innledende tekster omtaler som «kongeåret» i barndommen – det året man fyller sju.

Bortsett fra disse første tekstplakatene består filmen utelukkende av observerende scener med barna og de ansatte i Aurora barnehage, om enn tidvis akkompagnert av stemningsfull musikk signert Rebekka Karijord. Det er dessuten en film som i mindre grad enn mange andre «flue på veggen»-filmer følger karakterenes spesifikke prosjekter eller målsettinger, for isteden å skildre stort og kanskje helst smått som skjer i barnehagen i løpet av dette året.

Med sitt fravær av polemiske intervjuer eller fortellerstemmer er Barndom både stillfaren og mild i sin tone. Slik sett følger filmskaperen opp sin selverklærte «feelgood»-dokumentar Mannen fra Snåsa med en påfallende søt film, kanskje nok en gang som en slags motreaksjon til den opprivende dokumentasjonen av mindreårige på flukt i De andre.

Lek fremfor læring. Men det betyr dog ikke at filmen er uten politisk budskap fra regissørens side. I likhet med både Dei mjuke hendene, Ungdommens råskap og De andre, kan Barndom anses som et debattinnlegg om hvordan vårt samfunn behandler den spesifikke aldergruppen som skildres i filmen (som riktignok er i en helt særegen og svært utsatt situasjon i De andre). Olin tar her avstand fra den relativt ferske beslutningen om å la barn begynne på skolen allerede fra året de fyller seks, i en film som argumenterer for viktigheten av lek fremfor læring i denne fasen av livet – fordi lek er en form for læring, men ikke nødvendigvis vice versa.

Filmen argumenterer for viktigheten av lek fremfor læring i denne fasen av livet – fordi lek er en form for læring, men ikke nødvendigvis vice versa.

Steinerbarnehage. Den utvalgte Aurora er en steinerbarnehage, uten at det skal ha vært et poeng fra Olins side å promotere denne pedagogiske tilnærmingen spesielt. Snarere skal valget ha falt på dette stedet fordi det var her hun fikk tillatelse til å filme barn og ansatte. Ikke desto mindre fremstår denne institusjonen som et veldig fint sted å være for ungene, med sine mange overskuddspregede aktiviteter i naturnære omgivelser – og ikke minst en stab som synes å besitte noen ganske imponerende evner til å se og lytte til barna, og geleide leken deres i pedagogisk riktig retning når det behøves.

Særlig utpeker den tålmodige og karismatiske Kristoffer seg i så måte, en barnehageansatt som tilsynelatende er svært godt likt av ungene – og som forståelig nok er gitt en sentral plass i filmen. Men han har ikke overraskende selskap av noen svært sjarmerende yngre hovedpersoner, som sørger for at det er kort mellom de såkalte gullkornene fra barnemunn.

Det gode forbildet. Barndom tegner et svært flatterende bilde av denne spesifikke barnehagen og dens lekorienterte læringsfilosofi, som står i relativt skarp kontrast til barnehagene man hører om med knappe ressurser, underbemanning og mangel på kvalifisert personale. Dette er med andre ord en film som løfter frem det gode forbildet fremfor å peke på skrekkeksemplene, men som med dette like fullt ønsker å bringe barndommen tilbake på den politiske timeplanen. Og selv om Olin denne gang har valgt å holde seg i bakgrunnen i sin egen film, har hun neppe tenkt å gjøre det samme i debattene den eventuelt vil skape.

Barndom går for tiden på norske kinoer. 

---
DEL