Gangsta-blues

Texas-rapperen Scarface viser med en samleplate og sitt sjuende soloalbum fram blues- og gospelelementene i gangsta-rap.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

«So listen up my niggas, and I ain’t tryin to preach/I’m just tellin it from my side cause I’m in the streets», rapper Scarface i «Safe» på årets album «The Fix» (Def Jam South/Universal). Houston-rapperen har ikke bare laget et av årets beste album, men samtidig befester samleplata «Greatest Hits» (Rap-A-Lot Records/Virgin) gangsta-rap som vår tids blues.

Scarface startet karrieren i gruppa The Geto Boys, som satte Sørstatene ettertrykkelig på hip hop-kartet samtidig som de sjokkerte med sine brutale historier. Scarface innledet en solokarriere i 1991, og ble raskt kritisert for å glorifisere skytevåpen, vold og dop. Ikke så rart, for linjer som «I come around this muthafucka and kill yo ass just like Jesse James» er nok det første du legger merke til. Men under den tøffe fasaden lurer desperasjon, ensomhet, ulykkelighet, galskap og håpløshet.

Inner city blues

Nøkkelsporet for å forstå Scarface dukket opp på solodebuten med «A Minute to Pray and a Second To Die». Der forteller ‘Face hjerteskjærende historier om brå død og vold i Houston-gettoen han selv vokste opp i.

Og over et sample av Marvin Gayes «Inner City Blues» forteller han hvor lite slike dødsfall har å si, siden de er blitt så vanlige: «Life goes on in the streets of my hood when you die/But some cry, and gets by, while others choose to wonder why», rapper han. Scarface er en av disse som spør hvorfor.

For Scarface har ikke bare lånt melodilinja fra Gaye. Han har også adoptert og oppdatert låtas melankolske resignasjon – og lager musikk som er vel så mye «inner city blues» som gangsta-rap. «The blues ain’t nothin’ but a good man feelin’ bad», heter det, og blues handler om hva du føler her og nå – og har ikke i seg gospelmusikkens håp om frelse en gang i framtiden. Blues handler stort sett om sex, penger eller begge deler; og gangsta-rap er blues i tiende potens – utfylt med den iskalde angsten for en brå og voldsom død der kruttrøyk og blod er det siste du lukter.

Våpen, dop og dollar

I hip hop finner vi den motløse blues-følelsen hele veien; fra Grandmaster Flash and the Furious Fives «The Message» fra 1982 via Wu-Tang Clans «C.R.E.A.M.» fra 1993 til Scarfaces «The Fix». Men samtidig handler blues om å finne styrken til å stå opp neste morgen, om å finne litt latter og selvironi blant alle tårene.

Scarface står fram som en intelligent observatør og gammel kriger som beskriver virkeligheten slik han har sett den – med en slik nådeløs ærlighet at det gjentatte ganger iser kaldt nedover ryggen.

Tekstene er preget av våpen, dop, dollar, tvilsomt kvinnesyn og bannskap, men handler vel så mye om advarsler og skitten realisme som glamorisering – eller som det heter i refrenget på den mesterlige Ice Cube-duetten «Hand of the Dead Body»: «Nigga don’t believe that song/That nigga’s wrong/Gangstas don’t live that long». Det som driver Scarface er et brennende ønske om å advare sine likesinnede. «I often wish that I could save everyone, but I’m a dreamer», som han sier selv. Håp, selvinnsikt og håpløshet i en setning.

Selv glimtene av sol skygges raskt for; den lille latteren blant tårene får en bitter bismak. Med linjer som «makes me happy just to hear your name» tror du kanskje «Mary Jane» er en kjærlighetssang. Det er den også, men frøken Marys rette navn er Marijuana.

Men på «The Fix» viser Scarface fram en dypere gudstro enn tidligere: «I’m serious about religion, just ain’t no song» og «I pray for everbody, hopin’ that they hear that voice», rapper han i «Heaven» – og viser at selv en knallhard gangster kan finne grunn til håp. Og om noen kan lage troverdig gangsta-gospel er det Scarface. Det skal bli spennende å følge denne karen videre i enda et tiår.

---
DEL

Legg igjen et svar