Én gang gaucho, alltid macho

The Centaur’s Nostalgia er et nærgående portrett av en livsstil på den argentinske landsbygda som er i ferd med å forsvinne.

The Centaur’s Nostalgia

Nicolás Torchinsky

Argentina

Et eldre ektepar, Alba Rosa Díaz og Juan Armando Soria ifølge rulleteksten, lever i ingemannsland i Argentina; nærmere bestemt i Tucumán-provinsen i den nordlige delen av landet. Dagene deres er fylt av langsomme rutiner med uforanderlige dagligdagse gjøremål og minner fra en svunnen tid. Som seere blir vi introdusert til en verden temmelig fjern fra den de fleste av oss kjenner: et beskjedent husvære, aldri så lite rotete, i et nedbørfattig landskap. Busker, kaktuser, høydedrag i bakgrunnen. En nattehimmel så full av stjerner at du knapt vil tro den er virkelig. Geitene de holder, synes å være deres eneste selskap, og lydene fra de lekende dyrene bryter stillheten og ubevegeligheten. Brekingen er blitt et ustanselig lydbilde på dagtid, som akkompagnerer parets stillferdige liv, og særlig Albas.

Gaucho-liv. I en observerende og inderlig stil portretterer regissøren Nicolás Torchinsky disse menneskene og deres omgivelser med en ekstrem tålmodighet, der han streifer omkring huset og inne i det. Han etablerer personlighetene til sine protagonister gjennom bilder heller enn dialog. Gjenstander fra fortiden og hesterelaterte ting (en gaucho er en argentinsk cowboy) tilkjennegir Juans karakter, mens hjemlige gjøremål og gjenstander definerer Albas.

I denne ytterst stillferdige verdenen dreier hele livet seg om dyr.

The Centaur’s Nostalgia er en fin skildring og en implisitt feiring av et liv og en livsstil som går mot slutten. Alderen har gjort Juan til mer av en tilskuer enn en deltaker: Han ser på sine yngre gauchokolleger når de arbeider – når de øremerker geiter eller feirer en eller annen anledning blant hester og med grillmat. Juans historier akkompagneres av en slags argentinsk gauchoblues og dikt. Denne ytterst stillferdige verdenen, der livet dreier seg om dyr, holder på å forsvinne – her i Argentina som ellers på kloden. Frem til dette punktet får filmen deg varsomt til å fundere over livene til Juan og Alba, så vel som ditt eget, og ikke minst over forskjellene mellom dem.
Men etter 40 minutter endres filmspråket – sammen med narrativet – ganske drastisk. I et intervju forteller Alba, og deretter Juan, om sine liv. Det blir klart at disse menneskene kan ha mer til felles med oss enn vi først tror. Det viser seg fort at etter så mange års ekteskap har romantikken falmet (om den noen gang har vært der). Da de var yngre, forteller Alba, forlot Juan henne og ungene ofte og i lange perioder. Hun ble etterlatt alene og måtte kjempe for familiens overlevelse.

Den underordnede posisjonen til kvinner presenteres under dekke av mannlig nostalgi.

Uansett alt slitet med kyr, sauer og nå geiter, er det hestene som naturlig nok er de viktigste dyrene for gauchoen Juan. Han snakker om arbeidet og friheten, som varte til han bestemte seg for å skaffe seg en kone. Han ga Alba etternavnet sitt, men hun ga ham ingen ting til gjengjeld – bortsett fra unger og daglig stell, kommer han på etter hvert. Det er banaliteten ved et langt samliv. I denne sekvensen er filmskaperen betydelig mer til stede; vi hører ham stille og gjenta spørsmål.

Machokultur. Herfra blir den underordnede stillingen til kvinnene i gauchokulturen smertelig synlig og håndgripelig. Dette skjer ikke bare gjennom historiene Alba og Juan forteller, men også i de påfølgende scenene. Selv om Alba blir portrettert og får anledning til å fortelle sin historie, er hun fortsatt lenket til huset og pliktene sine der, mens Juan går ut og treffer sine likemenn. Filmen hyller ukritisk denne svinnende livsstilen med dens machokarakter, noe som gjør den problematisk.
Selv om filmskaperens intensjon er å lage et seriøst portrett av to mennesker og deres liv(sstil) som går mot slutten, blir i stedet den inngrodde, underordnede posisjonen til kvinnene presentert under dekke av mannlig nostalgi. Hvor ille er det, egentlig, å vinke farvel til slikt?

---
DEL