Gandhi

Gandhis metode

AVISENS LEDER I OKTOBER

Truls Lie
Ansvarlig redaktør i Ny Tid
Email: truls@nytid.no
Publisert: 01.10.2019
17 / 100 SEO Score

Vitsen lyder slik: Den nervøse pasienten spør kirurgen om hvorvidt inngrepet er farlig, og kirurgen svarer at han har gjort operasjonen 100 ganger allerede. Pasienten puster lettet ut, mens kirurgen sier: «Så én gang må den bli vellykket.»

Vel, å kjempe for fred og forsoning er ikke lett. For vitsen fra professor Henrik Syse kom i anledning av 150-års markeringen av Gandhi (2.10.1869) på Bjørknes Høyskole nylig.

Blant de celebre gjestene møtte vi indiske Neelakanta Radhakrishnan, en av de fremste Gandhi-forskerne i verden. Han fortalte om hvordan Martin Luther King og japanske Daisaku Ikeda har ført Gandhis ikkevoldslinje videre. De har alle basert seg på at religion er en frigjørende lære der kjærlighet omsettes i handling. Slike menn har en drøm, en visjon, om å se en verden av likestilte, der etniske skillelinjer tolereres, der mennesker er likeverdige borgere. Om ikke i dag, så i det minste noe vi ønsker for våre barnebarns framtid.

Idealet om en enhetlig og likestilt verden kan synes fjernt. Og Gandhi selv måtte dessverre se India oppdelt med Pakistan, Bangladesh og Myanmar. Kampen mellom hinduer og muslimer opphørte ikke.

Fiendebilder er forførende mekanismer – der de andre «fortjener å bli
straffet».

India, verdens såkalt største demokrati, har en statsminister som omtales som «fascist» av Pakistans statsminister Imran Khan. Indias statsminister Modi favoriserer hinduene. I februar valgte han å bombe i Kashmir- området, for første gang på et halvt århundre, med påfølgende kamphandlinger. Som Khan nettopp uttrykte overfor FNs generalforsamling i New York, står de to atomvåpenstatene nå på randen av en mulig storkonflikt – mobiltelefonlinjer og internett er sperret i området for å stagge kontroversene.

Nå over 70 år siden Gandhi sto i spissen for Indias frigjøring, lever gamle fiendebilder mellom hinduer og muslimer i beste velgående. Så var det egentlig en naiv forsamling vi hørte på under markeringen i Oslo, der kjærlighet, enhet, brorskap, samarbeid og andre fyndord ble fremmet av Gandhis etterkommere – fredsforkjemperne?

For på et annet seminar i september beskrev Iver B. Neumann ut fra boken The Steppe Tradition in International Relations. Russians, Turks and European State Building 4000 BCE–2017 CE en
hierarkisk og krigersk kultur ut fra hele 6000 års historie. Først der noen av steppenes mer vellykkede kvegdrivere hjalp andre, som forgjeldet endte som deres undersåtter. Senere ridende krigere som tilegnet seg territorier. Imperier ble bygget og utkonkurrert av andre. Ikke akkurat noen fredsommelig horisontal gandhisk delingskultur. Som Neumanns medforfatter påpekte, har herre–klientforhold eksistert i flere tusen år. Det vil si et fåtall undertrykkere og mange undertrykte.

Fra dette steppelandet mellom Svartehavet og de japanske Otari-fjellene stammer tradisjonen for at kritikk og uenighet oppfattes som grov illojalitet som bør straffes. Man diskuterer ikke likeverdig på Gandhis vis. Bokens poeng er at slike holdninger fremdeles eksisterer hos dagens ledere, som en Putin eller Erdogan.

Ikkevold

Gandhi kjempet både mot rasismen i Sør-Afrika, for Indias frigjøring fra kolonimakten, mot Indias kastesystem, mot kjønnsundertrykkelse samt for menneskets verdighet framfor å bli utbyttet. Man kan gjerne være forskjellige, og uenige, men horisontalt likestilte.

Så hva har egentlig blitt best bevart av Gandhis filosofi og metode i dag? Slik Johan Galtung innleder samlingen av Gandhis skrifter, i boken Vi er alle søsken (1999/63), er bruk av vold kontraproduktivt: «Volden passer for et kort tidsperspektiv for helten […] før ettervirkningene melder seg med full styrke.» Nei, vi trenger ikke være religiøse for å innse at gjengjeldelse og hevn etter vold sitter dypt i sjelen på den sårede, eller at seiersrus fører med seg et ønske om flere erobringer. Vold skaper en ond sirkel. Galtung minte oss også om lord Mountbatten, som delte India mellom hinduer og muslimer, der Pakistan oppsto: «Det kriges fortsatt, begge sider har atomvåpen. Var realpolitikken realistisk?» Hva Galtung skrev for for 20 år siden er enda mer aktuelt nå, slik det ble advart om i FN nylig.

Poenget med Gandhis metode er muligheten for en ikkevoldelig protest, å velge ikke-samarbeid. Man lar være å bekrefte makten, enten ved sivil ulydighet eller ved «passiv motstand».

Ikke-vold som strategi og metode kom faktisk fra Gandhis lesning av Lev Tolstojs Guds rike er inne i dykk (1893). Både Tolstoj og Gandhi kom fra bedre kår, men valgte bort den livsstilen. Gandhi mener at Tolstojs «endelause kjærleik kan vere eit fyrtårn og ein uuttømmelig inspirasjonskjelde.» Tolstoj vedgikk ydmykt at idealene ikke ble oppnådd. Likevel. Gandhi var også en pragmatisk politiker, men var prinsippfast på sine dypeste sannheter – de var han villig til å dø for.

Gandhi skriver i essayet «Mellomfolkelig fred» i Vi er alle søsken om ikkevoldslinjen som gjeldende mellom nasjoner. Ikke akkurat hva India og Pakistan nå praktiserer. Lærdommen er at skal fred og samarbeid være bærekraftig, undertrykker eller utbytter man ikke den andre: «Ein druknande mann kan ikkje berge andre» – nasjoner må kunne være selvberget med det viktigste før de kan inngå et fruktbart samarbeid med andre. Imperialisme hørte ikke hjemme i Gandhis livsplan.

Han poengterte også behovet for nedrustning «i Europa, om ikkje verdsdelen skal gjere sjølvmord». Noen må våge å gå foran som eksempel. Motsatt av hva det militære toprosentsmålet vårt Storting nettopp fikk klar beskjed om av USAs ambassadør. Framfor sikkerhet, dreier ikke dette seg nettopp om grådighet og dominans?

Fiendebilder

Like aktuelt er hva tidsskriftet Arr tar opp i sitt nye nummer Fiendebilder. Som Inge Eidsvåg beskriver fra sitt lille lokale oppvekstmiljø på Vestlandet, var naboøya fienden. Ødeleggende fiendebilder undertrykker – slik han tar for seg Fluenes herre, Hitlers villige bødler eller massakrene i Rwanda. Poenget er at vanlige mennesker påvirkes «spesielt fra to forhold: lydighet og konformitet». Fiendebilder er forførende mekanismer – der de andre «fortjener å bli straffet». Steinar Bryn, også han fra Nansenskolen, har jobbet mot fiendebildene gjennom sitt lange freds- og dialogarbeid i Europas hardeste krigsområder. Hans poeng er at fiendebilder lever lenge, også ette rman trodde de var løst. Skal fiendskap endres, må man satse på lokalmiljø, hjem og skole – en side han mener Vesten neglisjerte i Kosovo.

Gandhi skriver om ikkevoldslinjen som gjeldende mellom nasjoner.

Når skal for eksempel Israel ydmykt undervise i skolen om historiske nakba, utdrivelsen av palestinerne? Eller tyrkerne om folkemordet på armenerne? Fiendebilder opprettholdes på folkemunne, eller som også nevnt i Arr, i dagens hatfremmende sosiale medier.

Kristeva refereres i Arr fra sin bok Strangers to Ourselves om følelsen av den fremmede, slik hun var innvandrer i Frankrike. Det fremmede ligger i språkdannelsen, i mytene vi omgir oss med. Uhyggen, det «uhjemlige», skaper fremmedfrykt. Men som Ragni Indahl påpeker i essayet om Kristeva, hadde man en gang tradisjon for å kunne være gjestfrie med de «beskyttelsessøkende», de tryglende, fremmede på flukt, flytninger, som ydmykt bønnfalt om å komme innenfor – om det nå var borgens murer eller andre typer fellesskap.

Autonome fellesskap

Tolstojs og Gandhis ikkevoldslinje har blitt brakt videre. Dette fredsarbeidet virker. Eksempelvis står amerikaneren Rene Sharp for en pragmatisk ikkevoldslinje. I den nylig utgitte boken Gandhi the Organiser av Bob Overy kritiseres Sharp likevel  for å være mer interessert i «power-breaking» enn i den samtidige og etterfølgende organiseringen som Gandhi var så opptatt av. Boken nevner at man parallelt med ikkevold og ikke-samarbeid bør etablere autonome miljøer når man går mot – eller helst unna – eksisterende maktforhold. Som hos Gandhi, kreves alternative strukturer: «Autonome strukturer kan gradvis utvikles […] ved at man overtar eksisterende organisasjoner og mer generelt utvider sfæren for et opposisjonelt sivilsamfunn.» Gandhi så for seg små selvforsynte landsbyer, i dag kan dette lokale videreføres (noe Galtung har understreket med sin kommune-isme) i byens bydeler, blokker og kvarterer.

Til slutt: For noen tusen år siden hadde man ifølge Neumann på steppene i det minste «gjestevennskapet», der man kom med gaver til hverandre og ble åpent tatt imot og innlosjert – det som senere utviklet seg til handel. Spørsmålet i dag er om tradisjoner for å være søsken, kamerater, dyrke brorskap og solidaritet kan etableres hos majoriteter flest – samtidig som isolasjonisme, utstøting og populisme brer seg. Eller vil vennlighet og gjestmildhet mest bli å finne i våre blønt minoriteter, i mindre – kanskje mer anarkistisk inspirerte – miljøer?

Gratis prøve
Kommentarer